Slettnes fyr – på toppen av Europa 

I Finnmark, helt på toppen av Europa, ved veis ende, ligger Slettnes fyr. Det nordligste fastlandsfyret i verden. Her, i området hvor naturkreftene råder, skulle jeg få lov til å leke fyrvokter for en natt.

Etter å ha passert Nordkapp, landet det lille Widerøeflyet jeg satt på i Meham. Det lille fargerike tettstedet ligger på Norkynnhalvøya, på 71 grader nord. Jeg tok sekken på ryggen og gikk de ca. femten minuttene inn til «sentrum». Den friske luften av salt sjø slo mot meg, og himmelen krydde av måser. Det var likevel ikke Mehamn som var målet mitt denne dagen. Jeg dro innom gjestehuset Red Tree, som drives av Ruan og Tina de Flamingh, og fikk utlevert sykkelen jeg hadde leid. Etter en liten sykkelrunde inne i sentrum av den lille byen, satte jeg i vei på sykkelturen over fjellene til Gamvik, og deretter dagens endelige mål – Slettnes fyr.

Ruten er totalt 2,5 mil én vei, og tok meg nærmere 3 timer på sykkelsetet (og noe gående) inkludert en god del fotostopp. Det bølgete terrenget var absolutt en utfordring for meg som aldri sykler. Jeg syklet gjennom et vakkert, spesielt og temmelig øde landskap. Det var nesten ingen trær å se i det hele tatt. Mangelen på større vegetasjon gjør at stedet virker som en gigantisk steinørken. Innimellom dukket det opp små hytter og blanke vann. Dessuten møtte jeg en god del campingbiler og utenlandske personbiler underveis.

For beina (og rumpa) var det en lettelse når jeg endelig kom til det lille, fargerike fiskeværet Gamvik. For hundre år siden bodde det rundt 200 mennesker her, men i disse dager er antallet halvert. Her har fiskeriet vært hovednæringen i alle år. Nå virket det som mange av de fargerike trehusene mest blir brukt som sommerhus.

I Gamvik er middeltemperaturen 9,6 grader på sommeren, noe som i teorien betyr at dette stedet aldri har «sommer» etter den meteorologiske definisjonen (da må man ha over 10 grader i middeltemperatur). Heldigvis viser været seg fra sin beste side denne dagen. Solskinn fra blå himmel og en temperatur langt over 10 grader. Jeg skvatt til når jeg plutselig oppdaget Rudolf. Det vil si, det stod et reinsdyr i grøfta med et helt vilt stort gevir. Den løftet hodet og stod og så på meg, bare noen få meter bort. Jeg regnet med at den ville løpe avsted når den så meg, men den bare stod der. Etter en liten stirrekonkurranse fant jeg ut at det sikkert var best å ikke utfordre sjebnen altfor lenge, og satte meg på sykkelen igjen.

Fra Gamvik var det ikke lange veien opp til Slettnes fyr. Jeg ankom det flotte fyrtårnet og fyrboligene helt ved veis ende, hvor Barentshavet svelger Europa. På fastlands-Norge kommer man ikke mye lengre nord enn dette. Kinnarodden, som dominerer utsikten i vest, ligger aller lengst nord. Det nordligste fastlandspunktet i Europa. Nordover er det bare hav, og atter hav.

Etter jeg hadde parkert sykkelen, fikk jeg utdelt rom nummer 1 av de hyggelige jentene som jobber på Slettnes fyr. Stilen var enkel, men rommet var stort, trivelig og rent – og jeg hadde dessuten utsikt rett ut mot fyret og storhavet. Her skulle jeg altså leke fyrvokter for en natt. Det må nok sies at fyret ble fullstendig automatisert i 2005, og i grunn styrer seg selv. Det ble derfor fraflyttet og muligheten åpnet seg for at slike som meg (turister og wannabe-fyrvoktere) kunne overnatte der året rundt.

Ønsker man å komme inn i fyret, har de ansatte omvisninger der hver hele time fram til kl. 18.00 på sommerhalvåret. Det røde støpejernstårnet er 39 meter høyt og har 139 trappetrinn opp til topps. Fyret ble bygget mellom 1904-1905, og regnes som det femte høyeste i Norge.

Før tyskerne forlot området, satte de fyr på fyrtårnet. De brant også ned Gamvik, hele tre ganger i løpet av høsten 1944. Denne utkantsposten unnslapp dermed på ingen måter den brente jords taktikk som så mye av Finnmark ble utsatt for. Den nedre delen av fyret stod igjen, og det ble gjenreist mellom 1946 og 1948.

Før kafeen stengte for dagen, kjøpte jeg meg vafler og litt varm kakao, og nøt utsikten til fyrtårnet og Barentshavet ut gjennom vinduet.

Etterpå bestemte jeg meg for å sette ut på kulturminnestien Fotefar mot Nord som går i en sirkel i områdene vest for Slettnes fyr. Det står et skilt med turbeskrivelsen der hvor stien starter rett bak fyret. Turen skulle ta 1-2 timer, men jeg brukte nok i overkant av det. Her fikk jeg faktisk noen av mine aller flotteste naturopplevelser nærmest noensinne.

Dette området har vært bebodd i over 10,000 år. Langs kulturminnestien turen går man forbi mange gamle bosetninger og andre kulturelle spor i terrenget etter menneskelig aktivitet. Det er fiske og jordbruk som alltid har vært hovednæringene her oppe. Pomorhandelen, hvor man byttet varer med blant annet russerne var også svært viktig, og varte fram til 1917. Nå til dags er det for det meste reinsdyr og fugler som er bosatt her. Området rundt Slettnes fyr er et naturreservat hvor man har observert over 100 ulike fuglearter.

Hvor mange reinsdyr det finnes her oppe, er jeg usikker på. Men jeg endte opp med å få nærkontakt med ganske mange av dem. Blant annet ei simle som vandret rundt med kalven sin like ved stien. For å kunne følge veien videre var jeg nødt til å passere dem, og simla stod stødig og så på meg mens jeg passerte. Kalven var litt mer spretten, og lurte nok fælt på hva slags merkelig dyr jeg var.

Det kanskje mest fascinerende stedet langs turstien befinner seg på Mikkelbergodden. Her, blant gamle graver av både russisk, norsk og samisk opprinnelse, ligger verdens nordligste kjente labyrint. I dag er den ganske overgrodd, men det er likevel mulig å se hvor stor den faktisk er. Slike labyrinter har man funnet i store deler av verden. De første labyrintene mener historikerene dukket opp på Kreta ca. 2000 år før vår tidsregning. Deretter spredde de seg over den antikke verden, og både sørover, østover og nordover. Deres spesifikke funksjon er fortsatt et mysterium, men de har i alle fall en god evne til å fascinere.

Selv om det begynte å bli sent, hang sola fortsatt ganske høyt på himmelen. Her oppe varer midnattsola helt til slutten av juli. På vei tilbake til fyret havnet jeg midt oppi en liten reinflokk. Jeg holdt meg i utkanten av gruppen, men selv om jeg fikk en del nysgjerrige blikk av dyrene, fikk jeg fint lov til å passere. Deretter ventet sengen i fyrvokterboligen på meg.

Etter en skikkelig god, norsk frokost, var jeg nødt til å sette meg på sykkelen igjen for å ta fatt på turen tilbake til Mehamn. For å si det sånn så var ikke rumpa helt enig i at vi skulle tilbake oppå sykkelen igjen så fort. Tankene kom derimot fort over på noe annet når jeg bare et par minutter etterpå fikk øye på noe rødbrunt som lusket rundt i lyngen ved siden av veien. En rev! Jeg klarte å lure fram kameraet. Revet stoppet opp og så på meg i flere sekunder, før den snudde og tuslet videre inn i villmarken.

En tur til Slettnes fyr er altså en opplevelse på mange måter. Et spennende sted hvor natur, historie og kultur møtes. Et sted hvor både rein og rev lusker rett utenfor husveggene, og midnattsola skinner inn vinduet til langt utpå sommeren. Hvor vinden ofte uler og havet kan blåse seg kraftig opp. Et sted som befinner seg på toppen av Europa, helt der oppe ved veis ende.

Info om sykkelturen og Slettnes fyr

Widerøe flyr til Mehamn og Hurtigruten stopper også her, og fra Mehamn kan man enten leie seg bil eller sykkel. Er du i relativt god form er sykkelen absolutt et godt alternativ. Det er 2,5 mil mellom Mehamn og Slettnes fyr, og de sprekeste sykler distansen på 2 timer eller mindre. Jeg brukte rundt 3 timer både på turen dit og på tilbaketuren. Da hadde jeg flere fotostopp og gikk opp flere av de lange bakkene (og bremset en del i de skumleste nedoverbakkene).

Ønsker du å overnatte på Slettnes fyr kan du se om de har ledig rom, og booke på denne siden. Bor man på fyret er omvisningen på stedet gratis, hvis ikke koster denne 50 kroner per person. God tur!