Route 66 – dag 9

IMG_7952Siste dagen på veien! Litt vemodig i grunn..

Vi startet fra Las Vegas på formiddagen, og satte snuten vestover gjennom Mojave-ørkenen. Til slutt ankom vi grensen til California – og vår 9. stat sålangt denne ferien. Den siste staten langs Route 66. Bare et bittelite skilt signaliserte av vi var kommet til the sunshine state, og at vi snart var ved veis ende. Vi fortsatte gjennom ørkenen på motorveien til Barstow, med Joshuatrær på hver side og ønsket om å komme oss ut på moderveien igjen.

IMG_7724 IMG_7825 IMG_7836Vi så plutselig skiltet til spøkelsesbyen Calico, og fant ut av i måtte ta turen innom. Calico ble født i 1881, mens det bodde 40 mennesker i byen. De var på leting etter dyre mineraler, og plutselig var det noen som traff gull! Eller, de traff egentlig sølv, det er nettopp dette menneskene i byen gjorde seg rike på. Bare 6 år etter byens fødsel bodde det plutselig 1,200 mennesker i byen og de hadde 22 salooner å slå seg ned på etter arbeidsdagen var omme. Til alles fortvilelse gikk plutselig sølvprisen ned, og det var ikke lenger en lukrativ bransje. Byen ble fraflyttet, og i 1890 bodde det bare 80 stykk igjen i Calico. Byen ble en skygge av seg selv, og stod til slutt igjen som en forfallen spøkelsesby. Nå er den restaurert, og tar imot besøkende (som seff må betale for seg..).

IMG_7819 IMG_7730 IMG_7738 IMG_7748 IMG_7745 IMG_7782 IMG_7779 IMG_7790 IMG_7746 IMG_7798 IMG_7762Etter Calico kjørte vi videre, og kom endelig inn på Route 66 igjen. Vi fikk kjøre en flott strekke på moderveien, fra Barstow og ned til Victorville. Rancher, enger, og fjell i det fjerne. Plutselig var stresset og jaget fra motorveien borte, og vi kunne nyte moderveien i vårt eget tempo.

Vest for Helendale dukket Bottle Tree Ranch opp innenfor et stort gjerde nesten dekket av forskjellige skilt og Route 66-artefakter. Stedet er kreasjonen til Elmer Long, en eksentrisk kunstner som bodde innerst på området i et lite skur. Bottle Tree Ranch er akkurat som navnet tilsier, et svært område med hundrevis av flasketrær! Tomme, fargerike flasker er hengt på stålkonstruksjoner slik at de ser ut som trær. Innimellom står gamle biler, morsomme skilt og benker man kan sitte på å stirre på herligheten. Det var absolutt et vakkert (og noe sært, men awesome) syn når solen skinte igjennom de fargerike flaskene.

IMG_7840 IMG_7843 IMG_7846 IMG_7848 IMG_7849 IMG_7861Dessverre var også mye langs denne ruten forbi sin storhetstid. Ruiner og tomme skall forteller oss om tiden som engang var, og som neppe kommer igjen. Mye av ferden langs Route 66 har på en måte vært som en reise tilbake i tid, til Amerika slik hun engang var. Mens man kjører er det nesten som man kan ta og føle på forventningene til de som engang reiste denne veien, mot vesten, på jakt etter en ny tilværelse, ett nytt og bedre liv – den amerikanske drømmen.

Man merker når man kommer til Los Angeles. Byen er gigantisk, fullstendig enorm. Veiene går på kryss og tvers og det er nærmest alltid kø – uansett hvilken vei man befinner seg på, uansett hvilken dag eller hvilken time på døgnet. Det bor 17 millioner mennesker i byen, og sikkert 30 millioner biler. Los Angeles er bilens by, og man kommer seg ikke så langt uten (eller det tar i alle fall mye lenger tid, til tross for køen). Vi kom inn over åsene i det solen var på vei ned, og kunne se hvordan de høye tynne palmene strålte i dagens siste solstråler. Langt der nede på venstresiden kunne vi se de høye skyskraperne i Downtown LA, mens Hollywoodskiltet til slutt dukket opp på høyre side oppe i åssiden.

IMG_8110 IMG_7872 IMG_8241Vi valgte å vente med å dra til det endelige sluttpunktet på ruten til neste dag, slik at vi kunne få se det i dagslys. Hotellet vårt lå i Hollywood, men det tok nesten 1 time å komme seg ned til Santa Monica. Avstandene i byen er som sagt svære! Men plutselig var vi der. Plutselig så vi havet igjen, etter nesten 2 uker på veien på tvers av Amerika. Plutselig kunne den nydelige lukten av sjø fylle neseborene. Det var så herlig. Når man har vokst opp med utsikten til havet hver dag, føles det alltid litt klaustrofobisk å befinne seg langt vekke fra det over lengre tid. Plutselig var vi altså der, ved veiens ende. Vår reise langs “The Main Street of America” hadde kommet til sin slutt.

IMG_7922-001 IMG_7956 IMG_7994-001 USA 2014 del 27Ferden har vært episk fra vi forlot Chicago ved Lake Michigans bredder i øst, til vi ankom Santa Monica ved Stillehavet i vest. Gjennom storbyer, småbyer, steder som såvidt vises på kartet, åser, fjell, ørken, langs elver, over broer, togskinner, åkrer, enger, den endeløse prærien, rancher, gamle nabolag, på mursteinsveier, gjennom skoger og åpne vidder. Vi har sett hvordan landskapet har forandret seg fra det flate og frodige landskapet i øst, til det tørre og fjellrike i vest. Det ble nesten 500 mil på den legendariske moderveien, gjennom to tredjedeler av Amerika. Gjennom 8 stater (10 med omveiene våre) og 4 tidssoner. Gjennom en rute som ikke bare knytter øst sammen med vest, men også nåtiden og fremtiden sammen med fortiden. Historien finner man ikke bare i bygningene som står igjen langs veien, men også i fortellingene til menneskene man møter langs veien – ildsjelene som har vokst opp med ruten, og kjempet for å holde den, og minnet om den, i live.

Om du drømmer om å kjøre Route 66 – do it! Go get your kicks on Route 66.

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

2 Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.