Arizona har lite av Route 66 bevart, men strekningen Seligman til Topock, via Kingman, Oatman og små og store spøkelsesbyer, er en flott bevart strekke langt vekke fra interstates og highways. Arizona er en spennende og fargerik stat, et land med vulkaner, furuskoger, meteorkrater, endeløse ørkensletter, westernbyer og unike naturområder. Staten har en lang historie med både indianere, pioneerer, jernbanebyggere, kvegdrivere, banditter og eventyrere på jakt etter den nye verden. Det var for det meste mennesker på jakt etter rikdom og berømmelse som reiste disse veiene, på det som engang skulle bli Route 66 – og det er rart å tenke på at vi har kjørt helt fra Chicago på den samme ruten, og snart er ved veis ende.
Vi våknet i Williams, dag åtte på veien, og bestemte oss for å utforske byen litt før vi dro videre. De fleste som besøker Williams har byen som utgangspunkt for turer til Grand Canyon, og det går også et tog dit for de som ikke ønsker å kjøre. Det er en sjarmerende by, som ligger overraskende høyt over havet, omringet av ponderosa pines (store furuer) og nydelig klar fjelluft. Byen har en spesiell western-feeling, og det bruker være cowboy-shows hver kveld der om sommeren. Det fikk vi selvfølgelig ikke med oss, haha..
Deretter var det bare å kjøre på til Seligman, som virkelig var essensen på Route 66. Å kjøre gjennom byen var på en måte som å reise tilbake i tid, til veiens storhetstid, selv om det neppe hang skilt med Route 66 både høyt og lavt, på biler og trær, dengang. Her finner man massevis av sære butikker og restauranter med morsomme navn som Roadkill, og byen er også hjemstedet til Angel Delgadillo – et Route 66 ikon. Han startet «Historic Route 66 Association of Arizona» etter at han merket hvordan de små byene langs veien led etter at ruten ble degradert og nye interstates tok over. Han ville bevare denne delen av amerikas historie, og gjorde en stor innsats for at «The Mother Road» ikke skulle bli glemt. Broren hans var forresten en artigkar og hadde sin egen restaurant i byen, som barna hans nå driver. Han drev å skøyet med gjestene, og dette har også barna holdt ved like. Sønnen spurte om jeg ville ha sennep helt ut av det blå, og sprutet plutselig en flaske mot meg! Jeg skvatt til og ropte ut, før jeg oppdaget at det bare var en tulleflaske med sennep og ingenting kom ut.. Haha.
Vi kjørte så jevnt og trutt gjennom Kingman og mange små byer langs veien. Noen så små at man nesten ikke merket dem før man var forbi. Langs veien stod også restaurerte «Burmashave»-skilt, med sine morsomme og merkelige visdomsord.
Veien forandret seg drastisk etter at vi forlot Kingman. Plutselig var vi på vei opp en svingete liten fjellvei, uten rekkverk, gjennom Mojave-ørkenen opp mot lille Oatman. Det var veldig uvant å plutselig kjøre på en så svingete vei, med tanke på at det som oftest er rette strekninger som gjelder her i USA. Selv på de gamle veiene. Den lengste helt rake strekningen vi har kjørt her i landet var over 3 mil!
Oatman var et morsomt lite sted. Ganske unikt med tanke på at det tuslet ville burros (små esel) rundt i landsbyen! Vi så allerede opp fjellveien skilt som advarte mot esel i veien, og i byen var det mange titalls av dem. Oatman er en tidligere gruveby, og eslene er etterkommere etter de som ble brukt som arbeidskraft i gruvene. Mange av dem ble sluppet fri etter at gruvedriften ble lagt ned, og dyrene ble etter hvert ville. Muligheten for å skaffe mat var derimot stor i byen, og mange samlet seg der. Nå får de mat hos turistene, og det så ikke ut som de led noe nød!
Deretter måtte vi komme oss til Las Vegas som vi skulle overnatte i. På veien stoppet vi innom Hoover Dam, en gigantisk demning som har skapt innsjøen Lake Mead av Colorado-elven. Konstruksjonen er hele 220 meter høy, laget i betong og stod ferdig på 30-tallet. Her har både Superman, James Bond og Transformers tilbrakt tid på filmskjermen. Midt på demningen går også skillet mellom Arizona og Nevada – og vi ankom vår 8. stat sålangt i denne ferien i USA.
