Hvor skal jeg starte… Vi opplever så mye hver dag her på veien, at hadde jeg ikke skrevet alt ned ville jeg nok ikke husket mer enn 23 % når ferien er over.
(Forbered dere på mange bilder..)
I dag har vi forflyttet oss fra New Mexico og inn i Arizona. Staten med den vanvittig vakre naturen. The Grand Canyon State. Hvor naturen er hvit og rød og alle nyanser innimellom. Hvor sommerne er hete og vinterne milde. Hvor en fjerdedel av staten består av indianske reservater, hvor Navajo-stammen er størst.
Vi startet dagen med en gigantisk frokost i Gallup (pappa fikk tre pannekaker med en diameter like stor som en LP-plate..), og fikk bilen ut på veien mot Arizona. Nesten hver eneste mil langs veien finner man «indian trading posts» hvor det har blitt byttet, solgt og kjøpt varer i mange, mange år. Alle kjemper om kundene, og setter ut alle mulige trekkplaster utenfor butikkene, som indianer tipier, gule glassfiberhester, små ekte ponnier på størrelse med hunder, bison, dinosaurer, gamle vintage biler og så videre. Enkelte har falt i ruin, andre er nye, håpefulle forsøk på å skaffe kunder. De ansatte forteller oss om de tragiske tilstandene i landet, og den høye arbeidsledigheten. Mange bedrifter står igjen som tomme skall langs veien.
Ikke lenge etter vi kom over grensen, tok vi av og kjørte inn i Petrified Forest National Forest. Det vil si, først kjørte vi på en liten rundtur i Painted Desert, med sine helt nydelige farger og endeløse utsikt. En liten storm brygget over oss, og vinden den brakte med seg var helt insane. Tror nesten huden min prellet av en stund!
(men hvem bryr seg om sånn når utsikten er så flott)
Så kom vi til noen indianske ruiner, hvor det også var massevis av petroglyfer – indiansk bergkunst! På Newspaper Rock fantes det over 650 figurer som var risset inn i steinene, alt fra hånd- og fotavtrykk, til antiloper, solen, mennesker, forskjellige dyr og så videre.
Deretter kjørte vi inn i Petrified Forest som rett og slett betyr den forsteinede skogen. De forsteinede trærne man finner i parken ser ut som de ble hugget ned i går, men realiteten er at de falt for 225 millioner år siden. Platået nasjonalparken ligger på er i gjennomsnitt 1600 meter over havet, og erosjonen av landskapet har gjort at trestammene har kommet fram på overflaten igjen. Grunnen til at de ikke har erodert bort, er fordi trestammene ble omdannet til kvarts av silica som fantes i grunnvannet – med andre ord ble de bokstavelig talt omdannet til stein. Tretypen som fragmentene i parken består av har vært utryddet i mange millioner år, men man kan likevel telle årringene i trestammene som om de nettopp ble hugget. Veldig fascinerende! Den største trestammen hadde faktisk en diameter på nesten 3 meter! Det er også funnet massevis av fossiler i parken, som er så gamle at dyrene levde før dinosaurene man kjenner til i dag.
Vi fikk også se noen av parkens beboere, prærieantilopene, selv om de var temmelig langt unna. Dessuten var det en ravn som forfulgte oss fra sted til sted vi stoppet inne i parken.
Neste stopp var Wigmam Motel i Holbrook, en av klassikerne langs Route 66, hvor man kan overnatte i indianske tipier. Hvor ofte får man sjansen til noe slik? Utenfor tipiene står det også restaurerte vintage biler av forskjellige typer, som passer godt inn i den klassiske atmosfæren.
En annen klassiker er Jackrabbit som også tilhører en gammel trading post. Før i tiden fantes det millioner av billboards langs veien før man ankom stedet, men i dag henger bare noen få igjen. Etter et obligatorisk bilde var vi tilbake på veien igjen.
Plutselig ankom vi Winslow, Arizona! Hørt The Eagles sangen «Take it Easy»? Det er jo en super-roadtrip-klassiker. Der er det en linje som lyder:
Well, I’m a standing on a corner in Winslow, Arizona
And such a fine sight to see
It’s a girl, my Lord, in a flatbed Ford
Slowin’ down to take a look at me
Byen har laget et lite hjørne i sentrum, hvor sangeren står og ser utover, med en jente i en flatbed Ford kjørende i refleksjonen i vinduet bak. På veien foran ligger også et gigantisk Route 66 symbol!
Siste happening for dagen var også det største, bokstavelig talt! Vi besøkte verdens best bevarte meteorkrater, som ble skapt av en meteor på 45 meter i diameter for 50,000 år siden. Den traff jorden med en fart på over 40,000 km (det vil si ca. like fort som å reise med fly fra NYC til LA på 5 minutter) og skapte dette enorme krateret. Det er 1,5 kilometer i diameter, og ca. 170 meter dypt. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for å sette det i perspektiv får man får plass til 20 fotballbaner i bunnen, og 2 millioner tilskuere rundt. Det var absolutt et imponerende skue. Skulle gjerne likt å sett krateret fra oven!
Nå befinner vi oss i Flagstaff, Arizona. Det var bare så vidt vi fant et hotell å bo på, det virket som alt var utsolgt denne helga. Fra og med i morgen tar vi pause fra Route 66 et par dager, og kjører nordover for å se på enda mer spennende natur. Gleder meg!
