Da var jeg tilbake i bymiljøet! Mandalay er den nest største byen i Myanmar etter Yangon, og det merker man! Det føles virkelig som å være i en slags miks mellom India og Malawi. Fattig, skittent og støvete, folkerikt og ekstremt kaotisk.
Bussturen gikk fint. Den tok bare 4,5 time, inkludert et stopp på ca. 30 minutt. Men her lever man etter prinsippet om at det er ikke fullt før det er FULLT (eventuelt «det er ALLTID plass til en til)! Etter at alle setene var fulle, ble det plassert ut plastkrakker i midtgangen til de resterende.
Jeg kom i snakk med et par fra Kina, og de likte ikke Bagan fordi det var så skittent og støvete der. De likte heller ikke solopp/nedgangen fordi det var så mye tåke! WHAT. Det er jo nettopp det (ofte er «tåken» egentlig røyk etter at bøndene brenner gress/whatnot på morgenen/kvelden) som gjør solopp/nedgangene så spesielle! Men men, hver til sin smak. Jeg synes i alle fall sjarmen med å reise er nettopp det at man kommer til noe annerledes fra hva man har hjemme.. eller hva?
Uansett! En av tingene jeg hadde lyst å gjøre her i byen var å besøke Mandalay Hill. En topp man kan klatre opp på, what’s not to like!? En stund før solnedgangen kom jeg meg derfor ut for å finne transport til åsen som befinner seg litt utenfor selve sentrum. To motorsykkeltaxisjåfører oppsøkte meg, og jeg var skeptisk at first – men hadde lest at det er slik man forflytter seg her i byen. Så slik ble det! Billig og effektivt. Spennende å se byen fra motorsykkelsetet – på samme måte som mange lokale.
Man har forskjellige valg for å komme seg opp på den ca. 300 meter høye høyden. Å enten bli kjørt nesten helt opp, og deretter gå/ta heis, eller ta beina fatt og gå helt opp via de 1728 trappetrinnene (dersom taxisjåføren husket rett).
Dersom man ikke er med på en busslasttur eller 100 år, så burde man virkelig ta trappene.
Det bor faktisk mennesker i små skur av bambus flere steder hele veien opp, og man får derfor ta en titt på hvordan de lever. Det synes jeg var noe av det mest interessante med hele dagen. Besteforeldre som leker med barnebarna, munker i alle aldre, hunder som hviler i skyggen, gamle koner som selger blomster som ofringer til Buddha, barn som leker med dekk – og midt i trappa var det til og med en liten telefonstasjon, med faksmaskin og greier.
Omsider nådde jeg toppen, og ble belønnet med en ekstrem utsikt i alle retninger. Flott! Store deler av byen domineres av det gamle slottsområdet, som utgjør et svært kvadrat med murer rundt og tårn i hvert hjørne, og en enorm vollgrav rundt. Fra andre siden av høyden ser man ut over grønne dyrkningsområder. Og gullfargede stupaer og pagodaer stikker opp over alt.
Jeg så noen barn med flagget til Myanmar på kinnet, og ei av de kom bort og spurte sjenert om hun kunne ta bilde av meg. Jeg svarte selvsagt ja, og om jeg kunne få et av henne også. Da ble hun glad, haha. Plutselig var jeg omringet av 20-30 barn som ropte «hello», «nice to meet you», «where are you from?», «you so beautiful», «can I take your picture?» og masse knising. Det var to skoleklasser fra Mandalay som var på tur og som svært gjerne ville øve på engelsken sin, haha. De var kjempekoselige!
…Og solnedangen var fint den også!
Mandalay Hill var i alle fall en rolig oase fra det kaotiske bysentrumet. Langt fra så folkefullt under solnedgangen som jeg hadde lest!
Men om du skal hit – husk å ta trappene!
