Med tanke på hvor mange som nå besøker templene i Angkor Wat og de solrike strendene og øyene på sørkysten av Kambodsja, er det lett å tro at det er sånn det alltid har vært. Men slik er det ikke. Mens man på 70-tallet i Europa gikk med platåsko, danset til Abba og laget peace-tegn med hendene, var Kambodsja midt oppe i et brutalt folkemord ledet av Pol Pot og den Røde Khmer.
Den Røde Khmer tok makten i Kambodsja i 1975. Lederen var Pol Pot, despoten som kalte seg selv «Bror nummer 1». Det var starten på et av de mørkeste kapitlene i menneskets moderne historie.
Pol Pot drepte sitt eget folk i jakten etter et romantisk ideal. Han ville tilbake til år null. Begynnelsen. Bondesamfunnet, der man levde av landet, var idealet, og byer, byfolk og all vestlig påvirkning var noe han ville kvitte seg med. Hadde du myke hender, brukte briller eller kunne lese og skrive, ble du sett på som en intellektuell, en trussel og noe som måtte tillintegjøres.
Kambodsjas nye leder hadde vokst opp i en rikmannsfamilie, og studert både i buddhisttempel, på en katolsk skole, og et fransk gymnas. Han gikk senere inn i kommunistpartiet, og var svært fascinert av den franske revolusjon. Til slutt endte han opp som leder for kommunistpartiet selv.
I samme tidsperiode foregikk Vietnamkrigen, og mellom 1969 og 1973 drev USA på med en intens bombing av det de mente var kommunistiske forsyningsruter som gikk til Vietnam over Kambodsja. Mange av innbyggerne i nøytrale Kambodsja ble drept, og ble drevet på flukt. Mange av de som bodde på landet, dro inn til byene, og situasjonen i landet var kaotisk. Landets daværende konge ble styrtet, og den Røde Khmer kom til makten. Raskt ble en slavestat innført i Kambodsja, og innbyggernes rettigheter fratatt. Nå måtte de gjøre som myndighetene krevde.
For å nå idealet om bondesamfunnet og år null ble moderne maskiner og metoder forlatt, og ting måtte heretter gjøres for hånd på gamlemåten. Medisin ble forbudt, og på mange måter gikk Kambodsja tilbake til steinalderen.
Arbeidsleire ble satt opp rundt i landet, og byene, som nettopp var fyllt opp av flyktninger, ble tømt. Religion ble forbudt, og penger avskaffet.
Mennesker som aldri hadde tatt i en spade eller jobbet på en gård, ble plutselig tvunget til opptil 19 timers arbeidsdager ute på landet, hvor Pol Pot hadde som mål å triple landets risproduksjon. En syk idé som utenforstående ville skjønne at var helt umulig å oppfylle.
Ingen fikk lov å ta utdanning eller å lære å lese/skrive. Alt innbyggerne ble opplært i var den Røde Khmers propaganda. Et av deres slagord var «Utdanning er ikke viktig. Det som er viktig er arbeid og revolusjon».
Det ble fort opprettet hundrevis av hemmelige fengsel rundt i landet, hvor mistenkte ble hentet inn, torturert og tvunget til tilståelse for forbrytelser de ikke hadde gjort. De fleste forbrytelsene var fullstendig fiktive, og handlet som oftest om at disse såkalte forbryterne samarbeidet med utenlandske myndigheter, og da spesielt CIA eller KGB.
Fangene ble torturerte til de tilsto.
Det mest kjente av disse fengslene var S-21, eller Toul Sleng, i Phnom Penh. Stedet var opprinnelig en skole, men nå ble pulter og stoler byttet ut med metallsenger og torturinstrumenter, og lyden av latter og lekende barn ble byttet ut med dødsrop og fangenes skrik som laget ekko gjennom korridorene.
Ble én person dømt, ble også resten av familien drept. «Som med ugress må man luke bort alt» hadde Pol Pot sagt. Han ville vel at ingen skulle komme tilbake og ta sin hevn.
Kambodsjanere som bodde utenlands ble krevd hjem igjen, og selv om man var utenlandsk var man ikke trygg fra klørne til den Røde Khmer. Alle fremmede var fiender for dem, uansett om det var deres egne byfolk eller mennesker fra andre land. «Han som protesterer er en fiende, han som motsetter seg er et lik».
Mellom 14,000 og 20,000 mennesker ble fanget og torturert i Tuol Sleng-fengselet i Phnom Penh mellom 1975 og 1978. Under 200 av dem overlevde. Andre mener det bare var 14 stykk.
Man kan vandre gjennom fengselet og med egne øyne se stedene hvor de horrible forbrytelsene ble utført. Man kan se de bittesmå cellene som fangene ble stuet inn i, ofte flere på samme gang. Torturredskapene, piggtråden og fotlenkene som holdt dem fast. I glassmontere kan man se hodeskaller og beinfragmenter liggende. Bilder av fangene som kom hit henger på veggene. Det er dette som får deg til å forstå alle enkeltskjebnene… at det ikke bare var tall som gikk tapt her, men mennesker.
De som ikke døde av torturen i fengslene, ble merket for henrettelse, og tatt ut til dødsmarkene. Den mest kjente av disse er nok Choeung Ek, like utenfor Phnom Penh, selv om denne bare var én av omtrent 300 landet rundt. Området er øde og innmuret, og ingen av menneskene som bodde rundt visste hva som foregikk der inne.
I begynnelsen var det bare noen titalls mennesker som ble sendt til Choeung Ek et par ganger i uken. I 1978 toppet det derimot seg, med hele 300 mennesker som ble sendt dit hver dag. Den Røde Khmer hadde ikke alltid tid eller mulighet til å drepe alle som ankom samme dagen, så da ble de stuet inne i treskur til de skulle dø. Deretter måtte fangene grave sine egne graver. Vokterne ønsket ikke å kaste bort kuler på de dødsdømte, så de ble som oftest heller slått ihjel, med øks, machete eller trestokker. Et av de største treene på området ble små barn og babyer slått mot til de døde. Deretter ble alle de døde kastet i ulike massegraver rundt på området.
For å kvele ropene og skrikene ble det spilt høy propagandamusikk fra området både natt og dag. Ingen skulle jo vite at disse stedene engang eksisterte.
Det dukker fortsatt bein og klær fra de døde opp av bakken når det regner.
Etter 1978 var det verste over.
Nesten én fjerdedel av Kambodsjas befolkning på rundt åtte millioner ble drept, eller døde av sult, overarbeid eller sykdom, i løpet av disse fire årene.
Omtrent to millioner mennesker endte altså opp døde på bekostning av en syk manns ideal.
Hvorfor? Hvordan kunne det gå så galt?
Den Røde Khmer utryddet alle som var uenige med dem. Religion gjorde de ulovlig og religiøse ledere ble eliminert. Alle utlendinger, og mennesker som var annerledes, ble sett på som fiender. Kommunistene nærmest lukket landet for omverdenen. Den Røde Khmer frontet altså et slags renhetsideal. Alle som stod i veien for det nye samfunnet måtte fjernes. Dette var kombinert med ekstrem rasisme, hvor alle minoriteter dessuten måtte fjernes, visstheten om landets storhetstid under Angkor-riket og frykten for vietnamesisk overmakt og okkupasjon. Pol Pot og den Røde Khmer ville make Cambodia great again, og var ikke redd for å ty til alle triks i boka for å få det til.
Rasisme, storhetsmani og frykten for det som er annerledes, er en fryktelig skummel kombinasjon. Dette er langt fra første gangen slike paranoide ledere har sittet med makten, og det er neppe den siste. Likevel håper jeg at vi alle har lært, en gang for alle, hvor et slik styresett fører oss.
Kambodsja endte opp som et land fylt av foreldreløse, hvor innbyggerne manglet utdanning og hvor fattigdom var svært utpreget. Landet fikk svært liten hjelp fra resten av verden, som dessuten hadde vært helt blinde for folkemordet og grusomhetene påført landets egne innbyggere av den Røde Khmer. Ikke før 30 år etter folkemordet fikk landet i samarbeid med FN til å stille de skyldige for retten, men da var de fleste skyldige allerede døde. Pol Pot, som døde av naturlige årsaker i 1998, slapp fullstendig unna alt han hadde gjort.
Fortsatt sliter Kambodsja med sårene fra den mørke fortiden, men ting holder heldigvis på å bli bedre. Nå er i alle fall ikke innbyggerne redde for å snakke om grusomhetene lenger. De ønsker heller å fortelle verden om det som gikk galt her mellom 1975 og 1978. De vil at verden skal få øynene opp for det de har vært gjennom, og håper at noe slik aldri vil skje igjen.
Rett og slett og slett helt grusomt og uforståelig hvordan slikt kan skje. Hvordan skal det være mulig for en gal mann og få til noe slikt? Så noe om dette på NRK i går, Team Backstad på tur i området.
Ja, det er rett og slett helt forferdelig. Det jeg nesten synes var verst var at resten av verden var helt blind for dette mens det foregikk, til tross for at Kambodsja hadde besøk av enkelte offentlige delegasjoner (blant annet fra Sverige), underveis. Det gjør meg derfor bekymret for hva annet som kanskje foregår i verden uten at vi vet om det. At andre skal måtte lide som de stakkars kambodsjanerne synes jeg er helt grusomt. Kanskje jeg burde få sett den Team Bachstad-episoden!
Godt skrevet om det ekstremt mørke kapitlet i Kambodsjas historie!
Takk skal du ha, Marianne. Det er ikke akkurat koselig hverken å skrive eller å lese, men absolutt noe jeg synes burde fortelles (og ofte!). Slike sjebner som dette håper jeg andre land i framtiden slipper unna.
Bra skrevet. Mange ting jeg hadde glemt, selv om jeg har vært der selv. Helt sykt det der. Og veldig rart det aldri ble nevnt i historietimene på skolen.
Takk for det, Marthe. Det er et tungt sted å vandre rundt! Ja, jeg synes også det er rart at man ikke lærte om dette på skolen. Dette er jo slike tema som aldri kan fortelles nok om, for å sørge for at det aldri skjer igjen.
Veldig bra skrevet. Jeg fikk gåsehud av å være på dette stedet. Før jeg dro til Kambodsja visste jeg nesten ingenting om Pol Pot og den røde Khmer. I ettertid har jeg lest meg opp litt. Har du lest boken «I skyggen av banyantreet»? En sann historie fra denne tiden. Anbefales!
Takk! Ja, dette er vanskelige steder å besøke. Jeg fikk tårer i øynene når jeg så det treet hvor babyer og barn ble slått ihjel mot, det er jo nesten for grusomt til å fatte. Dessuten hang det en veldig tung atmosfære over dødsmarkene, kanskje ikke minst siden det regnet, og man faktisk kunne se små beinfragmenter ligge på bakken… Huff. Den boken har jeg ikke lest nei, men takk for tipset, den skal jeg skaffe meg!