De kommende innleggene (og de siste som har vært) er ganske så lange, haha. Jeg har bare altfor mye på hjertet og altfor mye å vise frem.
Her om dagen var det tid for å forlate flotte Cusco til fordel for Puno oppe i høylandet av Peru. Byen er inngangsporten til Titicacasjøen fra peruviansk side, og var absolutt et must å besøke på vei til Bolivia.
Vi reiste med busselskapet Inka Express, som er en slags turistbuss hvor man stopper på flere sights underveis, for å bryte opp den lange reisen litt. Godt å strekke beina underveis og ikke la det være altfor lenge mellom hvert dostopp.
Første stopp på turen var en kirke som kalles Sør-Amerikas Sixtinske Kapell. Kirkerommet var så rikt utsmykket med gull, malerier, fresker og andre glitrende dekorasjoner at man nesten ble blind der inne. Helt utrolig. Nesten skammelig på en måte også, at kirken var såpass rik, mens menneskene som tilhørte kirken levde med nesten slikk og ingenting (det var ikke lov å ta bilder der inne).
Ca. 30 minutter senere stoppet vi ved en annen kirke. Denne var en av de særeste jeg har sett (selv om jeg ikke er religiøs selv, elsker jeg kirker og oppsøker stadig slike på reise, har vel noe med historieelsken å gjøre). Veggene hadde enorme fresker som viste de mest grusomme scener fra bibelen, som f.eks. skjærsilden. Selv om det ikke var lov å fotografere der inne var jeg nødt til å snike til meg et bilde fra den ene veggen.
Skolebarna hadde forresten også gudstjeneste der inne mens vi var der, i forbindelse med en katolsk festival som pågår i disse dager. Spennende å oppleve!
Vi stoppet også på en arkeologisk ruin som kalles Raachi. Denne gamle inkabyen skal være større enn selve Machu Picchu, og idag står fortsatt deler av det store tempelet som var hovedfokuset i byen. Det målte i sin tid 92 x 25 meter og var med andre ord HUGE.
Utenfor stedet var det et koselig lite marked med flere gamle koner i skjørt og hatt, som blåste i små fuglepiper for å tiltrekke seg vår oppmerksomhet.
Det var så tid for lunsj og vi fikk boltre oss på en stor lunsjbuffet. Masse god mat. Utenfor var det også et lite marked (sjokk, de finnes overalt her), og jeg kjøpte et par gaver fra en kul mann og gjorde mitt første kjøp fullstendig på spansk (språkkunnskapene kommer sakte men sikkert snikende, haha).
Deretter kjørte vi oppover og oppover til vi ankom passet La Raya som er det høyeste langs veien med sine vel 4,300 meter. Her var det også et lite marked (lololol) og nyyyydelig natur. Mange «ville» lamaer som sprang rundt, snøkledde fjelltopper og en dame som gikk rundt med et lam i armene.
Siste stopp langs veien var den lille byen Pukara, og dets museum. Her hadde de blant annet viscunyas, som er den minste (om jeg husker rett) lamatypen. Kjempesøte, og ekstremt glade i gulrot.
De hadde også gamle mumier der, og enkelte av disse hadde et kjegleformet deformert kranie. Dette fordi disse menneskene mente at man på denne måten fikk større plass til hjernen, og dermed større kunnskap enn vanlige mennesker. Veldig sært og ganske så fascinerende.
Etter ca. 10 timer på veien ankom vi endelig Puno og Titicacasjøens bredder. Her startet et nytt eventyr som kommer i neste innlegg – vi dro ut til de flytende Uros-øyene!
