De siste minuttene før landing på et nytt sted er alltid så spesielle. Alle er fulle av forventninger, spenning og forhåpninger. I alle fall på vinteren når hvite snødekte fjell og sletter byttes ut med gyldne strender og grønne, frodige skoger. Å lande på Cuba var akkurat slik. Separert bare av en liten kyststripe fra USA, føles det likevel som å lande i en ny verden. Eller skal jeg si verden slik den engang var?
Synet av de gamle, fargerike amerikanske bilene møter meg med en gang jeg går ut døra på flyplassen. Døråpningen er som en tidsportal som tar meg 70 år tilbake i tid. Øya har siden femtitallet fungert som en nærmest hermetisert boble på grunn av styresettet og diverse blokkader som følge av dette. Cuba må være omtrent det eneste landet i verden hvor man ikke finner Coca Cola-parasoller og McDonalds. Hvor minibanker, mobiltelefoner og internett inntil nylig nesten har vært umulig å oppdrive. Hvor man kan kjøpe pizza og churros til bare et par kroner. Hvor man ikke finner en eneste reklame!
Det er også landet hvor en lege har samme månedslønn som en søppeltømmer. En sum på godt under en dagslønn for en vanlig nordmann i Norge. Det er også et av landene med høyest konsentrasjon av leger og velutdannede mennesker. Analfabetismen er også nærmest null. Kanskje fordi utdanning er gratis på Cuba. I likhet med all helsehjelp, inkludert tannlege, og den mest grunnleggende maten. Selv om maten som skal vare én måned i grunn bare er nok til 10 dager.
Vi er 3 stykk som ikke har billett og må vente til de andre passasjerene har gått på bussen som skal ta oss fra flyplassen i Varadero og inn til Havanna. Heldigvis er ikke bussen full. Hun foran meg legger opp sekken sin i hattehyllen, og en flaske rom faller ut og unngår så vidt hodet på mannen under. Velkommen til Cuba.
Utenfor bussvinduet ser jeg gamle amerikanske dollarglis som dominerer veiene, i tillegg til lastebiler fra 30-tallet og ladaer fra 70-tallet. Flere sitter og holder hånda ut gjennom førervinduet på karosseriet. Om det er for å virke tøffe, lufte seg eller rett og slett holde bilen sammen vites ei. Hunder vandrer langs fortauene. Eldre menn ser på yngre jenter. Barn går hjem fra skolen i like skoleuniformer. Fargerike, men falleferdige hus og bygninger. Gutter som spiller baseball. Selvlagde fotballmål av trestokker. En far som kjører med barnet på fanget på en gammel militærmoped. Palmer som føyer seg etter vinden. En ensom gammel mann som står ved havkanten og skuer utover de store bølgene. The Old Man and the Sea.
Etter 2.5 timer kjører vi ut av tunnelen og inn i Habana Vieja. Bussen stopper, jeg hopper av og kommer meg til Maleconen mens skumringen tar mer og mer over. I det mørket er i ferd med å omhylle meg fullstendig når jeg fram til La Casa Purpura, hvor jeg skal bo. Det varte derimot ikke lenger enn én natt. Armando, som driver stedet, forteller meg at jeg på grunn av overbooking dessverre er nødt til å bytte hus. Slik er det på Cuba.
– Men uro deg ikke, det er like ved og drives av en hyggelig dame.
Han holder meg på skulderen mens vi går bortover gaten. Jeg føres så inn en anonym dør rett ved siden av en hull-i-veggen bar og ledes opp tre etasjer i en mørk trappeoppgang. Jeg lurer på om dette er en av de ulovlige casaene, en av de som leies ut uten autorisasjon, men jeg tør ikke spørre. Armando banker på den røde døren bak et gult gitter og en eldre dame åpner. – Dette er Alina, forteller Armando. Det er bare dere to som skal bo her. Jeg tar henne i hånden. Deretter får jeg omvisning. Ved nærmere øyensyn ser jeg Armando på de mange bildene i leiligheten. Jeg er nok flyttet inn hos moren hans.
Man bor tett i Havana, svært tett. Privatlivet er nesten en myte. Om paret i første etasje krangler, hører man det opp i tredje. Ringer telefonen i huset på andre siden av gaten høres det hit. Alle i nabolaget vet når klokka er 20 for da kommer telenovelaen på for fullt hos naboen. Alina smiler ikke så mye, men hun ler ofte. Den alvorlige minen er muligens en del av arven fra Sovjetunionen som preget landet i mange år. Hun kan ikke så mye engelsk, men hun prøver likevel og ler av sine egne forsøk. Til gjengjeld prøver jeg meg på spansk, og hun nikker anerkjennende når jeg får det til.
Livet mange steder på Cuba, og spesielt i Havanna, leves på gatene. Har man fri sitter man ikke hjemme på datamaskinen på internett. Datamaskiner har man ikke, og internett finner man heller ikke i noens hjem. De gamle tv-apparatene samles man kanskje foran på kveldene, men ellers sitter man ute på fortauene. På benkene i parkene. Eller står ute på balkongen sin og ser på livet nedenfor. Her står man i kø og kjøper billige matvarer, spiller ball, mekker på bilene sine, koster ut vannet man har vasket med, spiser is, hører på musikk og danser, og utveklser snakk og sladder. Gatene er cubanernes Facebook. Kanskje nettopp på grunn av mangelen på reklame, virker det også som at kroppspress er noe som ikke eksisterer på Cuba. Her går alle i korte shorts og singlet, uansett alder og kroppsform. Alle viser fram kroppene sine, og er stolte av hva de har. Å skulle skjule seg under store klær virker å være en skam.
I motsetning til andre land i verden hvor det er om å gjøre å ha det nyeste og beste, er det nesten det motsatte som gjelder på Cuba. I alle fall om du eier bil og jobber i turistnæringen. Flere steder i Havanna står menn med solbriller på nesen og spør turister om du ønsker en «city tour» i de nylakkerte cadillacene sine. Når bileieren kan tjene en statslig månedslønn på bare en time, er det kanskje ikke så rart at mange velger å gjøre nettopp det. Jeg hadde for eksempel en taxisjåfør som egentlig var engelskprofessor. Dette fant han derimot lite lønnsomt, og begynte heller å satse på turisme.
Etter den cubanske revolusjonen i 1959, hvor Fidel Castro og hans menn tok over, oppstod flere konflikter mellom Cuba og storebror i nord. Handelsblokaden fra USA et faktum i 1962, og etter det har ingen amerikanske varer ankommet Cuba. Bilene i bybildet er derfor i stor grad fra 50-tallet. Lenge var alt på Cuba statseid, men de siste årene har landet åpnet opp for privatisering. Dette har ført til at de som jobber i turistnæringen nå tjener ganske så godt. Selv om store deler av befolkningen fortsatt sliter med å skaffe alt de trenger, er markedet for forbruksvarer blitt mye større de siste årene. Ting er i endring på Cuba.
– It’s better now, svarer Alina når jeg spør henne hvordan man har det på Cuba nå.
– It is slowly getting better.
Selv om Cuba føles som en tidsreise er ikke øya et bilde på verden slik den engang var. Cuba er noe helt for seg selv. En tropisk øy med en varierende kultur og historie ulikt noe annet sted i verden. Cuba er kommunisme, sosialisme og undertrykking. Cuba er Fidel og Raul Castro. Cuba er håp, lengsel og tro. Rom, tobakk og kaffe. Menn med sigarer i kjeften og kvinner i hotpants og høye hæler. Trengsel, samhold, dans og rytmer. Cuba er kaos, likhet og reformer. Et land i utvikling, forhåpentligvis denne gangen for det bedre. Med tanke på president Obamas historiske besøk i landet senere denne måneden, er mange spente på hva som blir å skje videre.
Jeg også. Cuba kommer nok likevel alltid til å være Cuba. En ganske så annerledes flekk på kartet.
Hva er ditt inntrykk av landet? Har du vært på Cuba selv?
Herlige bilder!! Elsker Cuba. Det med «oi vi er overbook’a, tar deg med til naboen» skjedde med oss flere ganger. Jeg har også bilde av de samme sigarfolka som du har, haha!
Hehe, ja det virket som det var litt typisk Cuba. Heldigvis fantes det nok av greie steder man kunne bo! Hahaha, ja, jeg husker han gamle fyren der fra bildene dine fra Trinidad, der han ridde rundt på eselet sitt. xD De var så søte sammen.
Hei, Renate
Så fin artikkel, både skildringer og bilder!
/Mette
Tusen takk for det, Mette! 😀
Så flott skrevet! Jeg MÅ komme meg til Cuba snart! Gleder meg til å lese mer om hva du opplevde der. Hvordan var det å reise alene i landet?
Ja, jeg håper du kommer deg dit! 🙂 Det gikk faktisk helt fint å reise rundt alene! Det eneste var at jeg måtte betale samme pris for rommet mitt som de som reiste flere sammen. Så reiste man fire sammen ble f.eks. prisen på 30 cuc delt opp mellom dem, mens jeg måtte betale alt alene. Man får også en god del oppmerksomhet fra det motsatte kjønn når man går rundt alene, men jeg følte meg likevel aldri truet på noe vis. En annen sak var det at 99% av de jeg møtte var kjæreste- eller ektepar som reiste sammen, eller på gruppereiser med fast program – så det var ikke så mange andre alenereisende man kunne ha kontakt med, slik det som oftest bruker å være når man reiser.
Jeg skal skrive litt mer om det å reiste alene i kommende poster om Cuba! 🙂
En magisk skildring! Jeg følte at jeg gikk med deg i Cubas gater! Jeg vil også dit!! 🙂 Forhåpentligvis i nærmeste fremtid som det også er med resten av verden 🙂 hihi
Tusen takk for fine ord! 😀 Jeg håper virkelig du får sjansen til å dra dit snart. Hehe, ja, jeg merket at turistpågangen virkelig begynner å ta seg skikkelig opp der borte! Langdistansebussene var f.eks. overbookede nesten hver dag nå. Stor pågang!
WOW… WOW… wow! Dette var rått 😀
Tusen takk for det, Renate! 😀
Så fint du skriver om Cuba, får meg til å ville reise dit! Det var egentlig planen også, men så kom dårlig økonomi i veien, i hvert fall foreløpig. Men vil absolutt dra dit en annen gang og se med egne øyne hvordan det er der.
Synd! Men håper du får muligheten til å dra dit snart likevel. Det er et veldig spennende land, så du har mye å glede deg til i alle fall 🙂
Det høres ut som du har hatt en fantastisk tur, og Cuba høres (som alltid) helt magisk ut. Gleder meg til å lese mer om turen din her 🙂
Det hadde jeg absolutt! Tror derimot jeg ville fått enda bedre utbytte av reisen dersom jeg hadde kunnet snakke skikkelig spansk 😉 Det kommer flere innlegg etterhvert, jeg henger litt etter med skrivingen, hehe. Gleder meg til å dele bildene fra den fargerike byen Trinidad sør på Cuba!
Hei!:-) hvor fant du overnattingene dine på Cuba? Anbefaler du dem?:-)
Heisann! Han som eide stedet jeg bodde hos i Havanna, ringte til de andre stedene jeg skulle til og fikset overnattinger på ulike casaer til meg. Det er som oftest slik det gjøres på Cuba når man ønsker å bo hjemme hos folk/på casa particulares. Jeg trivdes godt på alle stedene jeg endte opp. 🙂
Hei, så fint å høre dine erfaringer fra Cuba! Jeg reiser til Cuba i romjula og skal være der i 2.5 uke. Begynner å få litt reisefeber etter å ha lest noen reiseskildringer av en litt mer negativ karakter-hva har jeg begitt meg ut på?! Haha. Tror og håper at det blir bra, men er litt spent. Har noen spørsmål som jeg håper du har tid til å svare på 🙂
-Vi har prøvd å booke casa particulares i Havana, men får ikke svar fra noen av de vi har prøvd hos:/ Tror du det går bra å bare ta det på sparket når vi kommer dit? Det er vel høysesong i romjula, så jeg krysser egentlig fingrene for å ha det på plass før den tid.
-Hvordan er det å reise mellom byene? Vi har tenkt oss både til vinales og trinidad, hva er beste transportmiddel?
-Har også skjønt at det er lite trådløst nett der-hvor kan man gå for å få det?
Gleder meg til å lese innlegget ditt om Trinidad om trinidad også, og selvfølgelig til å se byen selv! 🙂
Ha en fin dag!
Heisann! Så gøy at du skal til fantastiske Cuba! Absolutt et sted man burde reise til sooner rather than later. Jeg opplevde ingenting negativt på øya, så tror ikke du har så mye å uroe deg for 🙂
Når det gjelder casas finnes det så mange at det blir neppe noe problem å finne sted å bo underveis. Stedet dere bor på i Havanna ( eller dit dere drar først), blir å ringe videre for å skaffe dere bosted dit dere skal etterpå. De har mange kontakter, hehe. Det kan jo være greit å vite hvor dere skal bo når dere kommer, så dersom dere ikke får noen svar (jeg hadde samme problemet), så ta kontakt med Casa Purpura. De svarer på epost, og hvis de ikke har plass selv, kan de nok finne et annet sted for dere å bo.
Det gikk veldig fint å reise mellom byene på Viazul-bussen. Bare husk å kjøpe billett noen dager før dere skal reise når det er i høysesongen. Det var stor pågang da jeg var der. Ellers kan taxi collectivo være en løsning.
Ja, nett var helt håpløst å finne nesten da jeg var der. Men man får kjøpt kort med kode for det trådløse nettet på nesten alle gatehjørner i byene, og så kan man bruke nettet i enkelte av parkene. Det finnes også en slags internettkafe der man kan bruke (finnes en i både Havanna og i Trinidad), men husker ikke helt hva den heter… der kan man også kjøpe de kortene for wifikoden, eller bruke de få stasjonære pc-ene de har der (som jeg måtte gjøre siden min mobil ikke ville koble seg til wifien). Bare spør på casaene så får dere hjelp 🙂
Innlegget om Trinidad har latt vente på seg, haha! Men skal få skrevet det asap (elsker den byen).
Ønsker dere en riktig god tur! 😀
Takk for svar! ☺️ Dette blir virkelig en spennende opplevelse! Har endelig fått bekreftet overnatting på første stedet, så satser på at det ordner seg derfra 🙂
Så bra! Du har mye å glede deg til! 😀 Riktig god tur!