Tilbakeblikk på Burma

Jeg har tidligere skrevet litt om stedene jeg har besøk i Burma og opplevelsene jeg har hatt der, men nå tenkte jeg gå litt dypere og fortelle litt om historien, menneskene og mine egne tanker om besøket mitt der.

Grunnen til at jeg ønsket å besøke landet var fordi jeg var nysgjerrig på dette landet som hadde vært stengt fra resten av omverdenen for så lenge. I tillegg til å få se de imponerende templene som preger så mye av det buddhistiske landet, spesielt i magiske Bagan, ønsket jeg å treffe mennesker som var vokst opp i landet og høre historiene deres, og drømmene deres for framtiden – både for seg selv og landet sitt.

Burma har bare 30 minutters tidsforskjell fra nabolandet Thailand, men landet føles minst 100 år tilbake i tid. Det er landet hvor man bare kan importere 150 ml parfyme og 6 ubrente CD-plater ved innreise. Hvor menneskene skyter sprettert på ting de ikke liker, som innpåslitne fugler og kyr som ikke går dit de skal. Hvor man kan sykle på øde landeveier i ettermiddagssolen med fascinerende, eldgamle templer tronende over seg. Hvor man kan spise middag til bare noen få kroner hver dag. Hvor kvinnene bærer kammene i håret som dekorasjon. Hvor bussene kjører i de inntørkede elveleiene for å spare tid. Hvor man spiser svaleegg og friterte spurvefoster som snacks. Hvor geitene står på to bein og spiser fra trærne. Hvor folk sitter på plastkrakker i midtgangen i den overfylte bussen. Hvor sjokolade er en mangelvare. Hvor alle de unge jentene forsiktig tar på smykkene dine, og spør om du har leppestift eller parfyme å låne dem. Hvor kyr gresser i veikanten på ekspressveien. Hvor folk harker og spytter over alt. Hvor det reklameres for gain weight pulver og kremer som gjør deg hvitere i ansiktet. Hvor matvognene i gata i Mandalay spiller alt fra klassisk, til 70-talls disco- til hardrockmusikk. Hvor man blir fotfulgt i butikkene av 3-4 ansatte. Hvor strømbrudd skjer 5-10 ganger per dag, selv i de store byene. Hvor 4-5 mennesker får plass på én moped. Hvor kvinnene bærer alt fra mat til stoler på hodet. Hvor man spiser teblader i salaten. Hvor religion, karma og overtro fortsatt spiller en enormt stor rolle i menneskenes hverdag og liv. Hvor barn fortsatt leker med drager, klinkekuler og sykkeldekk. Hvor de drar pengene du nettopp har gitt dem for en vare over resten av varene sine og kaller de for «lucky money». Hvor man går mer barføtt enn med sko. Hvor hest og kjerre fortsatt er et viktig transportmiddel. Hvor sjåføren både sitter på høyre side i bilen, og kjører på høyre side av veien. Hvor både menn og kvinner går i tradisjonelle skjørt, som kalles longyi. Hvor grønn te er gratis overalt, hele tiden. Hvor mopeder er fullstendig forbudt i landets største by – Yangon. Hvor de lokale lager kysselyder for å få oppmerksomheten til kelnere o.l. Hvor kappene til munkene er laget av fibrene fra lotusplanten. Hvor man fortsatt finner telefonkataloger på hotellrommene. Hvor man kan kjøpe spurver, duer og ugler bare for å slippe dem fri og få bedre karma. Hvor mange har røde tenner og smil etter å ha tygget betelnøtter. Hvor menn sykler med høner under armene. Hvor taxisjåførene stopper å snakke når de må stoppe for rødt lys i frykt for spioner i bilene rundt. Hvor det fortsatt er store kamper mellom demokrati og diktatur. Hvor myndighetene i årevis har kontrollert folket.

Nå i 2015 er det fem år siden frihetskjemperen Aung San Suu Kyi ble løslatt fra husarresten hun har sittet i siden 1989, året før det demokratiske partiet hennes vant det nasjonale valget. Det er mer enn 50 år siden militærjuntaen tok over landet, og tok fra innbyggerne mange av deres rettigheter – blant annet retten til utdanning, og ikke minst retten til frihet. Landets innbyggere har levd i fattigdom, taklet diskriminering og nærmest blitt behandlet som slaver gjennom disse årene. Frihetskjempere har blitt fengslet, torturert og drept i kampen om å gjøre Burma demokratisk og få rettighetene sine tilbake. I 2010 løsnet endelig myndighetene litt av jerngrepet de har hatt på landet de siste tiårene, og landet begynner å bevege seg i en mer demokratisk retning. Sanksjoner har blitt løftet og turistene er igjen invitert til landet av  Aung San Suu Kyi og demokratene for å skape økonomisk vekst som for forhåpentligvis vil komme landet til gode.

Utviklingen har gått raskt, og turistene strømmer for tiden til for å oppleve en av de siste «utpostene» i Asia. Nå finnes det minibanker i de større byene, og internett er ikke vanskelig å finne i de større byene/stedene (men internett er fortsatt ganske nytt i landet, og dermed temmelig tregt og ustabilt). Selv om minibankene nå finnes enkelte steder er det fortsatt best å ta med massevis av dollar som man veksler i kyats når man ankommer landet. Disse må være nye og strøkne! Har de brettmerker eller lignende tar ikke vekslingskontorene i mot dem. Man betaler ofte hoteller, buss og togbilletter med dollar og lokale varer (som f.eks. mat) i kyats.

Strømbrudd skjedde veldig ofte, spesielt i Bagan og Kyaume, men også i de større byene som Yangon og Mandalay. På en kveld kunne strømmen gå 3-4 ganger i Mandalay, og oftere på de mindre stedene. Den var derimot oftest bare borte en liten stund før den kom tilbake. Utenlandske sim-kort fungerer fortsatt ikke i landet, så jeg var uten telefonnett hele tiden mens jeg var der – og brukte bare internett til å kommunisere med de hjemmefra. Man kan derimot kjøpe lokale sim-kort dersom man ønsker å kunne bruke telefonen.

Når det gjelder transport valgte jeg å reise på bakken i stedet for å ta fly. Flyene i landet er ikke bare dyre, men drives av myndighetene og pengene går dermed direkte til dem. For å ikke støtte opp om måten de styrer landet på, valgte jeg (og de fleste andre, I hope) å heller bruke lokale tjenester hvor pengene går direkte til folket. Alle bussene/togene jeg tok kom fram akkurat når de skulle, og et par av dem tok faktisk kortere tid enn antatt. Busselskapet JJ Travels anbefales mellom de store byene. Bussene deres har bare 3 seter i bredden i steder for 4, og man har dermed god plass, seter som kan lenes godt tilbake og man får utdelt eget teppe. Jeg betalte ca. 110 kr med dem mellom Yangon og Bagan, og da var vann og snacks inkludert.

Jeg hørte en del negativt om maten før jeg dro og også fra andre reisende langs veien. Selv synes jeg mye av maten var nydelig! Spesielt på trekkingturen i Shan-riket. Her fikk vi til og med servert tebladsalat (kalles lephet thoke)! De bruker ellers mye grønnsaker og ris i kosten, og alt er naturlig og friskt. Burmesisk curry var ikke så verst, og ellers gikk det mye i fried noodles. På landsbygda fikk jeg ofte servert omelett oppå nudlene, og ei skål med suppe ved siden av. Prismessig var maten utrolig billig. Mange steder spiste jeg middag for 3-10 kr, og den dyreste middagen min var på bursdagen min hvor jeg betalte rundt 50 kroner for nudler og et glass hvitvin. Det er altså ikke maten som lopper deg i Burma!

Mesteparten av pengene gikk til overnatting. Det bygges overnattingssteder i rekordfart i landet, men foreløpig er det ganske få av dem de fleste steder. Siden konkurransen ikke er så stor er altså ikke prisene presset, og overnattingen er derfor mye dyrere enn i nabolandene, som f.eks. Thailand. Jeg som reiste alene betalte også for hele rommet, og dermed samme pris som to som reiser sammen ville betalt. Singelrom fantes ikke. Derfor sparer man jo en god del på å dele rom med noen andre. Jeg betalte rundt 40-50 dollar pr. natt. Det billigste rommet var i Kyaukme, hvor jeg betalte 12 dollar. Inkludert den i prisen hadde jeg delt bad, vinduer med skitne laken foran, ingen vifte, hull i veggen og maur i senga..

Det beste med landet er menneskene. Sjeldent har jeg møtt et mer nysgjerrig, interessert, gjestfritt og ydmykt folk. Smilene er aldri langt unna! Det er helt utrolig med tanke på historien deres, og alt de har vært igjennom. Landet er dessuten en enorm smeltedigel som inneholder over 130 forskjellige etniske grupper, og en tur til landsbygda hvor mange av disse lever som de har gjort i hundrevis av år er et must. Jeg følte meg fullstendig trygg til alle tider, og de lokale passet hele tiden på meg. F.eks. første dagen da jeg satt på fortauskanten i solen og en kar dukket opp fra intet med en stol til meg så jeg kunne sette meg i skyggen (han, og alle de andre, forstod ikke at jeg ønsket å sitte i sola og få litt farge xD)! Den eneste ubehagelige opplevelsen jeg hadde var da jeg syklet på sandveiene til Pythadatempelet i Bagan som ligger ganske øde, og en ung, lokal fyr dukket opp ut av buskene, trakk opp longyien sin, viften «sine edlere deler» mot meg og lagde klukkelyder… O_O Da syklet jeg temmelig raskt unna.

Det var fryktelig spesielt å være i et land som har vært lukket så lenge. Det er som å få et lite glimt inn i fortiden. Et lite vindu i historien som man plutselig kan titte igjennom. Hvor the ways of old fortsatt råder. Veldig fascinerende.

Reisen til Burma lærte meg i alle fall å ikke ta noe for gitt. Vi har alle mulighetene i verden her i Norge, rett til utdanning, rett til frihet og rett til å kunne gjøre akkurat hva vi vil med livene våre. Dessverre kaster mange av oss bort disse mulighetene på grunn av redsel og usikkerhet for å leve ut våre drømmer. Det er ikke før mulighetene blir revet fra oss at vi merker hvor avhengig vi er av dem. Hvor stort og betydelig frihetsbegrepet faktisk er for oss. Burmeserne har ingenting og drømmer om alt, mens mange av oss har alt men gjør lite ut av det. Det er absolutt noe å tenke over..

Kunne du tenke deg en tur til Burma?

(Jeg kaller for det meste landet Burma som er navnet britene i kolonitiden brukte på landet, selv om militærjuntaen offisielt forandret landets navn til The republic of Myanmar for rundt 20 år siden)