Soloppgangen fra Masada, og nok et dupp i Dødehavet

Det har visst blitt en liten tradisjon at jeg klatrer opp på ting om natta for å se på soloppgangen. Når jeg først var i Israel kunne jeg altså ikke la muligheten til å klatre opp på Masada for å se solen stå opp over Dødehavet gå ifra meg.

Jeg ankom Israel i 23-tiden på kvelden, og etter to-tre avhør på flyplassen fikk jeg endelig gå ut og hoppe i skyssen til hostellet mitt. Etter å ha vekket ca. alle på det delte rommet mitt med å dulte inn i stoler, snuble over sko og reie opp køyesenga i mørket, var jeg endelig under dyna kl. 01.30. Der lå jeg spent og vridde på meg til klokken var 03.30 og jeg måtte stå opp igjen, kle på meg og møte gjengen jeg skulle takle soloppgangsturen til Masada med.

Masada er en fjell ved Dødehavet med et stort flatt fjellparti hvor det ligger et gammelt festningsverk fra oldtiden. Når man hører at Masada ligger 58 meter over havet så høres ikke turen spesielt strabasiøs ut akkurat, men så starter man ikke klatreturen fra havnivå heller. Turen starter faktisk hele 400 meter lenger ned. Under havet. Eller havnivået i alle fall. Fra Dødehavet reiser nemlig Masada sine klippevegger seg nesten 500 meter nærmest rett opp.

Inngangsporten til «slangestien» åpner en time før solen står opp, så da gjelder det å være på sted. Vi parkerte minibussen ca. et kvarter før stien åpnet i det stummende mørket. Så var det bare å betale inngangsbilletten på 29 shekel (25 for studenter) og begynne vandringen. Turen opp tar ca. 45-60 minutt, alt etter hvilken form du er i.

Når man først er kommet opp får øynene mye å jobbe med. Først må du la de bestemme seg om de skal fokusere på soloppgangen, den sinnsyke utsikten eller alle de historiske monumentene som fortsatt står der oppe. Personlig gikk det en stund før jeg klarte å ta øynene vekk fra den helt sinnsykt herlige røde soloppgangen. Solen steg sakte, men sikkert opp over fjellene på den jordanske siden av Dødehavet, og til tross for skyene (eller på grunn av dem), ble hele himmelen farget en skikkelig intens rødfarge. For å si det slik var dette synet vel verdt våkennatten jeg hadde hatt.

Solen fortsatte å stige høyere og høyere på himmelen, og jeg følte det var på tide å utforske fjellplatået. På Masada bygde nemlig Kong Herodes sitt vinterpalass ca. 30 år f.Kr. Med steile klipper på alle sidene, var denne fjelltoppen hans tryggeste tilfluktssted. Ruinene, og bygningene som fortsatt står, er et imponerende skue. Enkelte av bygningene har fortsatt mosaikk på gulvet, i andre bygg har veggene fortsatt maling på seg.

Det er derimot ikke bare Herodes som har satt sine spor på dette stedet. Masada ble også åsted for 960 seloters (jødiske ekstremister) massedød. I forbindelse med stridighetene mellom jødene og romerne rømte disse selotene unna, og fant tilflukt på Masada. Romerne kommanderte jødiske slaver til å bygge en rampe opp til Masada for å få has på selotene, og etter tre år var rampen ferdig. Natten før beleiringen bestemte selotene seg for at de ikke ville ende opp som romerske slaver, og gikk derfor til det drastiske steget med å drepe seg selv og hverandre for å slippe unna. De 960 selotene bestod av både menn, kvinner og barn. Når romerne endelig kom seg opp til festningen, fant de alle døde…

Dersom du føler deg ekstra sliten etter turen opp, kan det jo være motiverende at taubanen begynner å gå klokken 8. Men har man først gått opp, så klarer man nok å gå ned også, og det tar bare 30-40 minutter. Dessuten skal jo kroppen pleies i Dødehavet etterpå uansett.

Vel nede hoppet vi i minibussen og kjørte litt nordover til neste stopp – Ein Gedi. Dette er et naturreservat som ligger litt opp i fjellet fra Dødehavet, og er kjent for sine store stammer lokale dyr (vi traff noen morsomme marsvinlignende saker som klatret i trærne) og fossefall. Dette er virkelig en oase i ørkenen. Vi hadde tid til å vandre en runde gjennom landskapet opp til det lange fossefallet som ligger lengst opp. Hadde ikke vannet vært iskaldt hadde det fristet med et lite dupp!

Heldigvis var jo neste stopp Dødehavet! Det herlige, fantastiske, unike Dødehavet. Dette var faktisk tredje gangen jeg har vært så heldig å få besøke dette stedet, og følelsen av å flyte rundt i det salte vannet er like fantastisk hver gang. Denne gangen slapp jeg også å få vann i øynene slik jeg gjorde sist gang (da jeg var i Jordan), så det gjorde jo i grunn opplevelsen enda bedre, hehe.

Tips til dere som ønsker å bade i Dødehavet: For all del ikke plask i vannet, dukk hodet under vann og prøv å tørke dere i øynene med de salte fingrene etterpå… IKKE bra. Det er heller ingen god idé å barbere leggene samme dagen (eller dagen før). Det vil sviii. Har du sår på kroppen (pass på at du ikke får gnagsår på vei opp Masada) eller er plaget med sterk eksem kan det også bli problematisk. Hvis ikke er det bare å legge seg på rygg, flyte utover og slappe fullstendig av.

Husk for all del også å smøre deg inn i den mineralrike leiren som havbunnen er full av (spesielt på dette stedet på den israelske siden). Huden kommer aldri til å føles så babymyk som etter en slik behandling. Etter reisen, den søvnløse natta og Masada-bestigningen, var jeg så avslappet der jeg lå at jeg nesten sovnet av i vannet og holdt på å miste minibussen tilbake til Jerusalem…

Woops!

Info om dagsturen

Jeg overnattet på Abraham Hostel i Jerusalem, og de arrangerer en hel rekke med dagsutflukter. Denne turen var én av dem. Den er ikke guidet, men bussjåføren bidrar med litt praktisk info underveis. Ruten inkluderer de tre stoppene jeg forteller om over, og starter i ca. 4-tiden på morgenen og man er tilbake i Jerusalem rundt kl. 13-14. Jeg betalte ca. 550 kr.