På ville veier i Venezuela

P1120761Det er når man unnslipper turisttråkkene at man virkelig lærer å kjenne den virkelige øya. På to hjul kommer man i tillegg innpå mennesker og situasjoner som man i en bil ville ha sust rett forbi. Vi hoppet derfor på en liten moped og lot den guide oss rundt på Venezuelas karibiske perle.

– Hva gjør vi nå?

Vi har akkurat sett en nydelig og fargerik solnedgang fra øyas vestligste punkt. Nattemørket begynner å senke seg, og vi er milevis fra nærmeste befolkede område. Den unaturlige humpingen mopeden gjorde før vi stoppet visste seg å være resultatet av et flatt dekk. Et flatt dekk midt i ødemarken idet solen sier takk for seg på kvelden. Gresshoppene roper rundt oss i kor; dette er ikke bra!

Ferden hadde startet om morgenen, og for å komme oss til mopedutleieren var vi nødt til å ta taxi. Sjåføren, en stolt eier av et rustent vrak av en gammel amerikaner, satt med høyre hand på rattet og venstre arm ut vinduet. Diskomusikken eksploderte i ørene våre med hver takt som gikk og fikk hele bilen til å vibrere. Hver gang vi nærmet oss en person av det kvinnelige kjønn hengte han overkroppen ut av vinduet, ropte, veivet og plystret til vi hadde kjørt forbi, og snudde seg så tilbake mot oss med et stort flørtende smil og sa
– Eeey?
– Eeey! Ropte vi tilbake hver gang, og slik gikk hendelsen på repeat.

P1120764 P1130598 P1140232 P1130993Vi tok på oss hjelmene, sa farvel til mopedutleierens apekatt og satt oss på mopeden. Før vi dro hadde apekatten rukket å klatre inn i sekken vår og røsket til seg en del av dagens proviant. Fra Isla Margaritas østkyst kjørte vi med en sekk uten godsaker sakte men sikkert vestover, langs den nordlige kystlinjen proppfull av vakre strender og spennende landsbyer. Byen Juan Griego med sine fiskebåter, utallige pelikaner og utsøkte solnedganger tvang oss til å stoppe og lære den å kjenne. Fiskerne satt på stranden i morgensolen og rensket garnene etter dagens fangst. Løshundene trippet rundt og tigget etter mat og de lokale barna løp etter oss med nysgjerrige små smil. Litt lengre bort på stranden avkjølte noen hester seg i havet mens eieren lå langflat på stranden en røyk i hånden. Over byen tronet den gamle festningen La Galera, og nedenfor oppdaget vi en lang sandstrand dekket av palmer. Etter god porsjon av retten Pabellón med kjøtt, ris, bønner og friterte bananer på en restaurant ved havet, hoppet vi tilbake på mopeden og suste videre.

P1120934 P1130681 P1120981Venezuela '084– Man kan se flamingoer, delfiner, sjøhester og mye mye mer! Damen i billettluken nærmest ristet av begeistring når hun fortalte oss om det rike dyreriket i parken. Sikkert gøy det. Alt vi så var et par fugler og en sjøstjerne. Bittert. Dyrelivet kan altså være ustabilt, men så fløt båten vår gjennom små tunneler og åpninger i mangroveskogen med navn som kjærlighetskanalen og den evige kjærlighetens plass og da føltes alt litt bedre. Det finnes også mulighet her, som mange andre steder på øya, å kjøpe perler. Kanskje ikke så rart, navnet Isla Margarita betyr jo nettopp perleøya.

P1130658P1130669Den smale nasjonalparken La Restinga holder sammen de to halvøyene Isla Margarita består av, og i det vi kom over på den vestlige, og mindre bebodde halvøyen Macanao, fikk vi øye på et enormt hvalskjelett. Vi hadde ankommet Boca del Rio hvor det finnes et museum dedisert til havet, de som ferdes på det og skapningene som lever i det. Men vi ville lenger og siden dagen begynte å løpe i fra oss, satte vi kursen mot vestkysten av øya. Jo lenger vest vi kom, jo lenger bak i tid så vi ut til å komme. Husene så mer og mer falleferdige ut, og det vi så færre og færre motoriserte kjøretøy. Det finnes generelt færre folk enn ellers på øya. Men de få vi møtte var både nysgjerrige og hyggelige. De virket svært interesserte i oss og vår lille moped. Vi smilte og vinket. De prøvde febrilsk å skjule sine knis, og vinket tilbake. Kanskje ante de det unngåelige som snart skulle skje med oss. Når vi ankom den lange stranden på Puntas Arenas gikk det opp for oss at vi virkelig har kjørt øya på tvers, fra øst til vest, på den vesle mopeden vår.

P1140193 P1140202Venezuela '083Dette tar oss til begynnelsen av denne historien. Vi står hjelpeløse midt i ødemarken med en liten moped og ett kaputt dekk. Veien er svært øde. Når kjørte en bil sist forbi her? For noen timer siden? Dager? År? Neida. Men plutselig kommer en familie på tre kjørende forbi på en spartansk motorsykkel.

– Problema? Spør mannen i det han svinger til siden.

– Si, roper vi i kor, men der stopper også kunnskapene våre i spansk.

Hvis man skal reise til Venezuela er det en fordel å lære seg spansk. Vi kan ikke mer enn et par ord av språket. Ikke bra. Det ender med at mannen rister oppgitt på hodet, gir oss et sympatisk blikk, setter seg på motorsykkelen, og sier adios. Det blir helt stille. Himmelen går fra rosa til rødt til lilla, og nærmer seg faretruende svart. Rett før det blir bekmørkt, hører vi en motordur nærme seg og to billys treffer oss midt i ansiktet. Vi hopper og spretter og vil være sikre på at bilen ser oss. Det er en pickup med en mann og en kvinne i. Hjelpsomme er de i alle fall her. Mannen kommer ut og vi kommuniserer på en eller annen måte fram hva som har skjedd. Han gir oss et bredt smil før han hjelper oss å løfte mopeden opp på lasteplanet. I lykkerus hopper vi selv opp på lasteplanet og setter oss ned på hver vår kant.

– Ok? Ok? Mens mannen repeterer ordet merket jeg at han peker på noe ved siden av foten min. Til min forskrekkelse oppdager jeg at det ligger det en gigantisk iguan med beina knytt fast på ryggen akkurat der. Ved foten min. Stakkars dyr. Overrasket og sjokkert ser jeg nølende opp på mannen. Han ler og setter seg inn i bilen.

Like etter suser vi i hundre nedover den lille hullete landeveien mot Boca del Rio og sivilisasjonen. Det er nå blitt bekmørkt, og vi klamrer oss fast i mopeden så den ikke skal falle av lasteplanet. Håret blåser alle veier, bilen humper opp og ned, og hver gang vi kjører under et gatelys, våkner iguanen til liv og spreller febrilsk. Driver disse menneskene med ulovlig dyrefangst eller smugling? Hva blir de å gjøre med oss nå som vi vet? Usikkerheten vokser i takt med farten på speedometeret. Ikke bra! Plutselig humper mopeden av bremsen og står nå løs oppe på lasteplanet. Hjelp. Gleden er derfor stor når vi etter en halvtime endelig kommer fram til en bensinstasjon, og får mopeden av lasteplanet.

Verken senioren som hadde gitt oss skyss eller senioren som var så snill å lappe sammen hjulet vårt på bensinstasjonen vil ta i mot noe betaling. Slik er menneskene på denne øya, alle er interessert i å hjelpe til, men ingen vil ha noe tilbake for hjelpen. Mange takker senere er vi derfor på veien igjen, og vinker farvel til forsamlingen på bensinstasjonen. Lykkelige over å ha vind i håret igjen, og over at alt ordnet seg, tar det en liten stund før vi igjen merker en svak humping fra mopeden.

P1140225– Det er ikke mulig, utbryter jeg.

Selv om vi ser lysene til bensinstasjonen glimte bak oss i det fjerne er det en lang vei tilbake. Foran oss kan vi ikke skimte annet enn de mørke konturene til Maria Guevaras bryster i månelyset langt der framme. Vi må altså gå tilbake. I nattemørket ser ikke de få bilene som passerer at vi trenger hjelp på den mørke veien. Det er langt. Det er varmt selv om solen har gått ned. Gresshoppene skriker ute i veikanten. Etter en uendelighet er vi tilbake på bensinstasjonen.

– Det kan jo ikke være stengt!

Stengt var det, så det ble ingen lapping denne gang. I stedet fikk vi låst mopeden inn i garasjen mens arbeiderne på stasjonen ringte til en venn av en venn som kjørte taxi. Allerede da visste vi at det neppe ville bli en billig affære. Arbeiderne slukker lys, låser dører, vinker farvel og drar – og der sitter vi. Bare gresshoppenes hyl i natten bryter stillheten. Vi venter og venter og plutselig legger vi merke til en skikkelse på taket til bensinstasjonen.. Skikkelsen på taket holder et gevær. Vi kjenner panikken tar oss. Skal vi nå bli drept av banditter midt i natten i ødemarken på en øy i Venezuela? Svetten pipler. Herregud. Dette er virkelig ikke bra.

P1140229– Ikke vær redd, jeg jobber her hver natt for å passe på stasjonen, roper unggutten. Han er tydeligvis en av de få på øya som snakker litt engelsk. Han forklarer at han er nattevakt og at vi traff han tidligere på kvelden da vi fikk mopeden lappet. Sant nok, ved nærmere åsyn kjenner vi han igjen. Det er likevel en lettelse når taxien vår endelig kommer, og vi endelig kan tørke svetten av pannen mens den tar oss tilbake til hotellet etter en svært lang og hendelsesrik dag.

Det gikk faktisk bra til slutt likevel.

Sugne på enda mer eventyr dro vi på en ny mopedtur dagen etter med en ny moped. Overbeviste om at uhellet ikke ville ramme oss to ganger på rad, kjørte vi avsted fornøyde over å være på veien igjen. Men ja, du gjettet riktig, denne mopeden endte også opp med flatt dekk. Ikke bare ett, men to flate dekk. Samtidig. Enda et eventyr rikere ble vi i alle fall, men jeg tror jeg derimot jeg sparer den historien til en annen gang.

Reise dit
Vil man direkte fra Skandinavia til Isla Margarita, er det best å reise med charterfly. Fra Danmark kan man fly direkte med Falk Lauritsen charter. Vil man reise med vanlig rutefly, flyr man med blant annet Lufthansa eller Air France via Caracas, og tar innenriksfly derfra til Porlamar på Isla Margarita.

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

No Comments Yet

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.