Langs Silkeveien til Samarkand

Der kamelkaravaner, fulle av silke, te og krydder fra den fjerne Østen, sakte vugget seg over sanddyner og gjennom ørkenland på vei vestover, går den moderne Silkeveien nå bokstavelig talt på skinner. Toget tar meg vestover fra Usbekistans hovedstad Tasjkent, og til byen med det eksotiske navnet, Samarkand.

Samarkand har i alle år vært selve symbolet på den historiske, eksotiske fjerne verden for meg. Et sted så mytisk, fascinerende og langt borte at jeg aldri trodde jeg skulle komme meg dit. Et sted jeg trodde nærmest bare eksisterte på sidene i en historiebok. Plutselig befant jeg meg likevel foran de gigantiske madrassabygningene på Registan – det gamle torget i Samarkand, og kjente nesten tårene presse på i øyenkroken. Dette, følte jeg, dette var stort (ikke minst bokstavelig talt).

Registan var Samarkands opprinnelige sentrum. Her skapte alle markedene liv og røre i den historiske byen, og flere caravanserai (overnattingssteder for de reisende) stod plassert rundt. Det var hit Alexander den store kom i 329 f.Kr., og utbrøt at «alt jeg har hørt om byen er sant, men den er mye vakrere enn jeg noensinne kunne forestilt meg». Over tusen år senere, i 1220, ankom Ghengis Khan, feide over byen og la den under sine føtter. Marco Polo reiste siden gjennom Samarkand, og beskrev den som en storslått by. I årene som fulgte, gjorde folkehelten Timur Samarkand til sin hovedstad og begynte å reise vakre moskeer, palasser, storslåtte hager og mausoleer som fortsatt preger byen den dag i dag. Men det var først etterkommerne hans som reiste madrassaene som fortsatt idag preger selve Registan.

Samarkand er nemlig en av de eldste byene i Sentral-Asia som fortsatt er bebodd, og historien til byen strekker seg minst 2,500 år tilbake. Hit har det reist mennesker i hundrevis av år, på vei øst eller vestover, på jakt etter varer, lærdom eller nye idéer. Mange millioner av mennesker må ha passert Samarkand, og torget Registan, gjennom årene, og nå var det plutselig blitt min tur.

Jeg tok meg god tid, og besøkte den ene madrassaen etter den andre. Den første av de tre storslåtte madrassaene som preger Registan i dag, ble bygget av Timurs barnebarn Ulugh Beg, i 1417. Madrassaene er islamske skoler hvor lokale oppsøkte lærdom, og Ulugh Beg var selv både astronom og matematiker. Derfor er det kanskje passende at den enorme portalen har stjerner avbildet på seg.

Tvers over, står Sher-Dor madrassa, bygget på 1600-tallet. Sher betyr tiger (det kan også bety løve), og kommer av de to svære tigrene som er avbildet øverst på bygningens frontal. Forvirrende er det da, når disse tigrene egentlig skal forestille løver. Enda rarere er det når man tenker over at islamsk kunst aldri avbilder levende vesener eller figurativ kunst i det hele og store. Dette stedet er med andre ord ett av de få unntakene.

I midten, befinner Tilla-Kori seg. Jeg kunne sikkert stått og stirret på den turkise kuppelen i dagesvis der den skinner i sollyset, men man kan ikke forlate dette stedet uten å se interiøret. Noe mer spektakulært enn dette må man lete lenge etter. Men til tross for den turkise kuppelen på utsiden, er det forgylte taket innendørs bare et synsbedrag. Det ser virkelig ut som en kuppel, men i virkeligheten er taket flatt. Illusjonen gjør i grunn interiøret bare enda mer imponerende.

Samarkand har en del av verdens aller flotteste eksempler på islamsk arkitektur. I tillegg til Registan, bør man også ta seg tid til å besøke både Bibi Khanym-moskeen med sin gigantiske portal, Gur-e Amir hvor Timur selv ble lagt til hvile (avbildet nedenfor) – og ikke minst – Shah-i-Zinda.

Sistnevnte, Shah-i-Zinda, er en gravplass for flere berømte og innflytelsesrike mennesker gjennom historien, hvor den mest kjente skal være profeten Mohammeds fetter. Det er etter han stedet har fått sitt navn, som oversatt betyr «den levende kongen». Stedet består av en smal gate med mausoleer på hver side med spektakulære frontaler med blåglaserte fliser og turkise kupler. Det er et utrolig vakkert hvilested, og man kan bruke timesvis på å gå rundt og studere detaljene på de ulike frontalene her. Jeg kjente fort at bare ett besøk her er for lite, og dro tilbake dagen etter for å se mer.

For å ta et lite avbrekk fra all den vakre arkitekturen, var heldigvis veien kort til det livlive markedet ved siden av Bibi-Khanym-moskeen. Her står selgere og prøver å selge varene sine fra grytidlig om morgenen, til dagen er på hell. Nøtter, krydder, frukt, grønnsaker, søtsaker og ikke minst vakkert dekorerte brød. Nok av godsaker med andre ord, og det er bare å prute. Desto mer man kjøper, desto bedre blir prisen. Jeg dro derfra med litt frukt, og en del glaserte nøtter som de lokale virker være så glade i.

Deretter finner jeg veien tilbake til gjestehuset mitt, Johangir B&B, som er som en grønn, fredelig oase i denne livlive ørkenbyen. Her kan man slappe av i store dagsenger med vinranker hengende over seg som skygge for den sterke solen, og mimre over dagen man har hatt og opplevelsene den har bydd på.

Samarkand er en by hvor historien har satt sterke spor, og har siden lenge før både Ghengis Khan og Marco Polo blitt rammet av jordskjelv og den naturlige slitasjen av et hardført klima. I begynnelsen av 1900-tallet lignet hverken Registan, eller Samarkand, generelt noe særlig på byen slik man ser den i dag. Madrassaene var svært slitte og ødelagte, og den eneste grunnen til at de hovedsakelig fortsatt stod, var på grunn av den imponerende byggekonstruksjonen fra tiden de ble reist.

Under Sovjet ble de historiske bygningene restaurert til de grader, slik at de nå nesten er enda mer storslåtte enn det de opprinnelig var. Det gamle sentrum av Samarkand har også gjennomgått endringer og fått en ansiktsløfting de siste årene, slik at byen nå virker langt mer moderne enn hva man skulle tro før man drar dit. Selv om dette var noe som overrasket meg, synes jeg likevel det ikke gjorde så fryktelig mye. Heller det enn at bygningene skulle rast sammen og forsvunnet ut av historien.

På denne måten er noen av verdens mest imponerende og storslåtte byggverk fortsatt tilgjengelige for besøkende, og har flere hundreår etter deres oppkomst, fortsatt muligheten til å fascinere og engasjere de tilreisende. Det ble i alle fall jeg, og jeg kommer aldri til å glemme første gangen jeg fikk se Registan, og hvor jeg i et lite nanosekund befant meg mange hundreår tilbake i tid, bland bazarer, ørkendyner og kamelkaravaner vuggende gjennom tid og sted på den gamle Silkeveien…

Kunne du tenke deg å reise til Samarkand selv?