Great Ocean Road

Great Ocean Road er en av de mest spektakulære veistrekningene man kan kjøre i Australia. Den er ikke spesielt lang med sine 243 km, men byr likevel på et utrolig variert landskap. Den befinner seg sørvest for Melbourne, og strekker seg mellom byene Torquay i øst og Allansford i vest. Der imellom finner man dramatiske klippeformasjoner som stuper ned i det mektige stillehavet, regnskoger med koalaer i tretoppene, sjarmerende små landsbyer og utrolig vakre sandstrender.

Vi hentet bilen vår på flyplassen i Melbourne, og fikk utdelt en bil med automatgir til tross for at det stod manuelt gir i bookingsbekreftelsen. Jeg fikk et lite meltdown siden jeg ikke hadde kjørt automatgir før og skulle ut å kjøre i en storby på venstresiden av veien, og alt virket mye mer komplisert plutselig (selv om det selvfølgelig viste seg å bli det tvert motsatte). Men vi kom oss ut på veien og alt gikk helt fint. Det ble litt som Susanne sa da hun kjørte dag to:

– Det er så greit å slippe å gire for da kan jeg spise potetgull mens jeg kjører.

Det ble derimot en del bommerter hvor vi slo på vindusviskerne istedet for blinklysene da vi skulle svinge. Vi er jo tross alt i bakvendtland her, haha!

Etter i overkant av en time befant vi oss i Geelong, hvor det bare var en kort svipptur til Torquay og starten på the Great Ocean Road. Veien ble opprinnelig bygget av returnerte soldater fra første verdenskrig for at «de skulle ha noe å gjøre» etter at de returnerte fra krigen. Det var et gigantisk prosjekt, og med andre ord kanskje verdens største krigsminnemerke.

Naturen ble bare finere og finere desto lenger vi kjørte. Store skogkledde åser strakte seg opp på høyresiden av bilen, og havet kom bare nærmere og nærmere på venstresiden. Turkise bølger slo inn mot strendene og klippesidene og enkelte mennesker hadde funnet seg en plass der i solen. Vi stoppet langs utallige utsiktspunkter langs veien, og veien ble bare mer og mer svingete. Til slutt ble jeg overlykkelig over at vi faktisk hadde automatgir og slapp å gire opp og ned hver fjerde meter.

Vi stoppet like ved Split Point Lighthouse i Aireys Inlet og gikk opp til fyrtårnet. Det kalles visstnok den hvite dronningen av de lokale. Nydelig utsikt derfra!

Veien går ved enkelte punkt vekk fra havet og inn i regnskogen enkelte steder og andre steder til store enger fulle av kyr. Det gjør det kanskje enda mer spesielt når man til slutt ender opp ved den kanskje mest spektaklulære delen av veien, som befinner seg rundt byen Port Cambell. Vi stoppet først ved Gibsons Steps hvor vi gikk ned på stranden og fikk se to av de Tolv Apostlene fra havnivå. På dette punktet var solen begynt å gå ned, så det var et veldig gyllent fint lys ute.

Vi kjørte så videre et par minutter og besøkte utsiktspunktet hvor man kan se alle apostlene – eller klippetårnene. De er kanskje det mest kjente synet fra Great Ocean Road. De heter de Tolv Apostlene, men nå er bare 8 av dem igjen. Resten har erodert sønder og sammen og endt opp i havet. Solnedgangen herfra var så utrolig vakker.

Etter at mørket begynte å legge seg måtte vi komme oss videre til overnattingsstedet vårt for kvelden – Butterfly Farm B&B. Men først måtte vi ha litt mat, og endte opp på en pizzarestaurant i Port Cambell. Der bestilte vi en «Aussie» som blant annet inneholdt egg. Spesielt, men svært godt!

Etter hva som føltes som en evighet i mørket, fant vi endelig et lys i mørket og kom fram til the Butterfly Farm, og ble møtt velkommen av eieren.

– Jeg begynte nesten å gi dere opp, lo hun.

– Vi holdt nesten på å gi opp selv, la jeg til og lo selv. Vi var ikke langt mindre trøtte enn vi hadde vært dagen før.

Rommet vi fikk var fantastisk. Vi hadde en stor stue med en gammel peis, og et eget soverom med himmelseng! Badet var også stort, og veggene hadde et helt spesielt historisk sus ved dem. Det viste seg at den delen av huset vi bodde i var et over 100 år gammelt gårdshus! Eierne hadde kjøpt huset for mange titalls år siden, pusset det opp og lagt til en ny og større del. Resultatet var utrolig flott.

– Jeg synes det høres ut som det brenner i en peis der inne (peker på det andre rommet), sier jeg etter vi har lagt oss.

– Det er nok bare ansiktet mitt du hører, svarer Susanne. Det var fortsatt illrødt etter at hun ble solbrent i Melbourne dagen før, haha.

Etter en god natts søvn stod vi opp og ble møtt av en god, hjemmelaget frokost. Egg, bacon, syltetøy, hjemmelaget brød – og vegemite. Haha, det spesielle pålegget som er en stor del av den australske oppveksten – og som vi utlendinger rynker på nesen av. Det består visst av både kjøtt- og gjærekstrakter, blandet med ekstremt mye salt – og smaker… ganske forferdelig. Jeg klarte å få i meg et par tygger, selv om det luktet hundemat, mens Susanne mente det var det verste hun hadde smakt. Ettersmaken var i alle fall vanskelig å bli kvitt…

Deretter var vi tilbake på veien, og kjørte samme rute tilbake mot Melbourne. Vi hadde kjørt forbi Bay of Islands, Martyr Beach og Lord Arch Gorge kvelden før på grunn av mørket, og gledet oss til å se disse stedene i dag.

Lord Arch Gorge, oppkaldt etter et skip som kantret ved klippene like utenfor for over 100 år siden, var så utrolig vakker at jeg ville bare sitte der i en evighet.

Ett av de store høydepunktene langs kjøreturen var stoppet vi gjorde i Kenneth River. Dette området er visstnok et av de beste stedene å se koala i det fri, og den sjansen kunne vi ikke la gå fra oss. Vi parkerte bilen, og startet vandreturen opp langs grusveien med svære eukalyptustrær på hver side. Enkelte stod å pekte fotoapparatene opp mot trærne og vi fikk se et par grå bylter ligge langt der oppe. Koalas! En bil på vei mot oss stoppet og vi spurte dem om de hadde sett noen koalaer lenger oppe, men de sa de bare hadde sett to langt unna – så vi hadde ikke så store forhåpninger mens vi beveget oss oppover i varmen.

Plutselig så vi den første, ganske nært også der en lå på en gren og sov så søtt. Det virket som de fleste var trøtte i varmen på denne tiden av dagen, disse dyrene sover jo hele 18 timer av døgnet. Vi så et par flere som lå oppe i trærne, og plutselig hører vi et forferdelig brøl. Vi skvetter begge til, og Susanne klarer å finne kilden. Det viser seg å være en liten koala-kar som sitter på bakken litt lenger bort! Vi blir i ekstase og beveger oss forsiktig nærmere. Han sitter der så fredelig og folder hendene, nesten som en gammel kar som sitter og ser på livet rundt seg. Etter en del bilder beveger vi oss videre, og plutselig ser vi to til som beveger seg bortover bakken og klatrer opp en meter fra bakken opp i hvert sitt tre. Der sitter de bare å ser nysgjerrig på oss. Vi ser veldig nysgjerrig tilbake, og klarer ikke å komme over hvor fantastisk kult dette faktisk er! Når vi skal gå følger den ene koalaen etter oss et lite stykke og lukter på bakken hvor vi har stått. Han setter seg så ved bilveien og bare ser på oss gå. En bil kommer kjørende mot oss, og vi er nesten redde for at den skal kjøre på koalaen i veikanten. De som kjører bilen er tydelige turister med hatt på hodet og kamera i hendene der de stirrer opp i trærne – og kjører rett forbi koalaen! Haha, tror med andre ord det lønner seg å gå slik vi gjorde. Vi så over 10 koalaer på den lille vandreturen!

Vi fikk også kontakt med det local wildlife ved Anglesea golfbane. Der holder det til en hel koloni med kenguruer, og langt flere enn vi så for oss. Vi hørte de skulle være mest aktive rundt soloppgang og i skumringen, men vi var der ca. midt på dagen – likevel var det flere enn vi kunne telle der. Og de kom utrolig nok nesten helt fram til gjerdet! Vi kunne altså ikke vandre rundt inne på banen.. Sikkert veldig spesielt for de som spilte golf å ha en hel flokk kenguruer hengende rundt seg.

Deretter begynte ferden vår langs Great Ocean Road å komme til en slutt. Jeg skjønner godt hvorfor den har fått dette kallenavnen, det var absolutt en utrolig flott veistrekke langs havet! Minnet meg i grunn en del om Highway 1 i California, og det var utrolig deilig å ha en egen bil langs veien så man bare kunne stoppe litt her og der underveis. Freedom!