En snartur i Melbourne

Følelsen av å lande i Melbourne etter nesten to døgn på reisefot, og fire lange flystrekker – var helt ubeskrivelig. Beina mine var superhovne til tross for flystrømper, og hodet mitt verket, og kroppen var fullstendig utslitt etter nærmest null søvn på et par dager. Kanskje ikke den beste forutsetningen for å skulle traske rundt på sightseeing i en ny by en hel dag…

Vi hadde nesten ikke noe særlig med tid i Melbourne. Andre deler av Australia, samt Great Ocean Road ble heller prioritert. På grunn av skyhøye overnattingspriser endte vi opp i bydelen St. Kilda, som ligger sørøst i byen – og var svært glade for det. Hostellet var derimot supershabby, selv om rommet var ganske ok, og siden vi ankom byen allerede klokken 6 på morgenen på grunn av flyets tidlige ankomst (kl. 03), måtte vi vente med å sjekke inn til klokken ble 13. En dusj og et klesskift hadde aldri fristet mer, men det hadde vi ikke mulighet til før om mange timer senere. Vi gikk likevel ut, og fant oss en åpen kafé hvor vi fikk oss litt frokost.

Deretter trasket vi litt rundt i St. Kilda-området, og endte til slutt opp på St. Kilda Pier og nøt det deilige været. Å komme fra minusgrader, snø og storm til 25 grader, sol og et glitrende hav var bare helt magisk. Vi gikk og satte oss ute på bryggen, fikk litt sol i ansiktet og så på byens omriss i det fjerne. Vi ble fryktelig døsige i varmen, og la oss til slutt ned og sovnet litt før vi ble vekket av trommeslag – og en gjeng karnevalsfigurer kom dansende forbi oss. Deretter stod de der og vrikket med rumpa mens en fotograf tok tusenvis av bilder av dem.

Plutselig var klokken endelig 13, og vi kom oss til hostellet og fikk sjekket inn på rommet vårt. Etter en dusj og nye klær på kroppen følte jeg meg litt mer levende igjen, og selv om sengen fristet mer, bestemte vi oss for at det nok var best at vi ventet med å sove til kvelden kom – for å komme raskere inn i døgnrytmen her.

I stedet for å sove dro vi derfor med metroen lenger sør, ned til Brighton Beach. Her ble det en laang tur langs stranden før vi skjønte at vi hadde gått feil vei, og måtte gå helt tilbake. Målet var nemlig de fargerike strandhyttene som står i den ene enden av stranden. Disse små trehyttene langs havkanten er så ettertraktede at de selges for rundt 300,000 dollar i følge en lokal kvinne vi traff på stranden. Den samme prisen som man får for et stort hus i utkanten av byen. Med tanke på hvor stas det må være å eie en slik liten strandhytte, er det i grunn rart at de ikke blir brukt oftere? Nesten alle vi så var stengte – vi så bare en som var i bruk akkurat da vi besøkte stranden.

Tiden begynte plutselig å gå litt fort, så vi måtte komme oss tilbake til metroen og St. Kilda. Temperaturen var blitt litt kjøligere nå som kvelden nærmet seg, så vi dro innom hostellet og fant fram noen varmere klær – og gikk deretter tilbake til pieren. St. Kilda pier har nemlig sin egen liten koloni med pingviner! I skumringen på kvelden kommer de på land etter å ha vært på havet for å skaffe mat om dagen. Vi fikk se et par slike artigkarer, men de fleste lå visstnok i steinhulene sine og skiftet fjær. Noe de gjorde en gang om året, i følge en lokal frivillig vi møtte på stedet. Dette pågikk visstnok i en hel måned, hvor de ikke kunne svømme og dermed ikke skaffe mat slik at de kan spise.  Etter å ha sett et par av dem komme opp av vannet, med den flotte rosa solnedgangen over Melbourne skyline i bakgrunnen, bestemte vi oss for at nå måtte vi bare kaste inn håndkledet og skaffe oss litt søvn.

… Og med det var verdens lengste dag over. Jeg tror faktisk jeg sovnet før jeg lukket øynene…

PS: Jeg har en skritteller på telefonen og den viste ved enden av dagen 31535 skritt. Med tanke på det, all reisingen, tidsforskjellen og null søvn  var det kanskje ikke så rart vi var slitne. 😉