Jeg dro ikke fra Göreme med bussen før kl. 14, selv om planen var at jeg skulle dra kl. 10. Da jeg stod på busstasjonen kl. 9 for å kjøpe billett gjorde jeg en siste-liten-spontan-avgjørelse og tok den senere bussen. Da fikk jeg en god del timer til i den lille byen, og de er jeg takknemmelige for. Jeg kom derimot sent til Antalya, i et helt sinnsykt tordenvær med gatene fullstendig oversvømte av regnvann som øste ned.
En taxi tok meg til Kaleici – gammelbyen i Antalya, hvor jeg skulle tilbringe natten og den neste dagen før flyet mitt skulle ta meg hjem.
Et par tusen år før enorme Antalya ble et charterparadis var byen en bitteliten, innmuret, romersk havneby. Deretter ble byen overført til det bysantinske riket, og senere til det osmanske Tyrkia. Det som nå står igjen er en liten, atmosfærisk bydel med trange, labyrintiske gater, trehus, romerske ruiner, gamle murkirker og moskeer. Frodige hager og parker finner man også, hvor livet går sakte forbi. I den antikke havnen ligger det nå fiskebåter og sightseeingbåter med utsikt mot de høye Taurusfjellene.
Jeg ble overrasket, denne delen av Antalya var VAKKER. Stedet, og da spesielt arkitekturstilen, minte meg veldig om Nessebar i Bulgaria, som deler en lignende historie.
Værmeldingen viste regn, med selv om morgenen startet med gråvær, kom solen etter hvert fram og himmelen ble stadig blåere. Jeg tilbrakte tiden vandrende rundt i gatene uten kart, tittet i antikkbutikkene, snakket med de utallige kattene nede ved havnen (her hadde du likt deg, Hege!), kjente den etterlengtede salte lukten av havet og kjempet av meg enkelte innpåslitne selgere.. Hadde nesten glemt av den fine følelsen av å gå alene uten selgere hengende rundt ørene i Göreme.
Til slutt endte jeg likevel opp i butikken til en artig kar som syntes det var så fint at jeg ville se på skoene han solgte i butikken sin. Økologiske sko laget av Yilmaz Bektaz, som blant annet har skodd karakterene i Harry Potter-filmene og andre filmproduksjoner. Selgeren var både hyggelig og ydmyk i forhold til mange andre i samme yrke, så jeg lot han vise meg rundt og fortelle meg om både skoene, Antalya og det han solgte. Vi endte opp ved kilimteppene (som jeg er så svak for.. kjøpte jo ett i Romania), og etter en del forhandlinger var teppet nede av veggen ute og på vei inn i en pose. Det store teppet som egentlig hadde en prislapp på 140 euro, var nå mitt for godt under halvparten.
«I feel that carpets speak to people. This carpet came from central Anatolia yesterday, the same day you came from there. You were both out in the horrible storm and got wet from the rain. Today you are my first customer and you chose this carpet. I don’t care if I lose money, this carpet belongs to you» sa selgeren så fint. Tror dette må karakteriseres som ett av mine beste spontan-kjøp, hehe.
Etter en siste kopp med tyrkisk te var det ikke så mye tid igjen før jeg måtte haste tilbake til pensjonatet og deretter videre til flyplassen – og si farvel til Tyrkia. Etter denne reisen har jeg virkelig fått et helt annet inntrykk av landet enn det jeg hadde tidligere. And I am glad!
Har du besøkt gammelbyen i Antalya?
