Kroatia har over 1000 øyer. Rundt 50 av disse er bebodde. Kolocep vises så vidt på kartet, men her er det mer enn nok plass til deg som ønsker å finne roen.
– Har dere vært på Kolocep tidligere? Spør Nikos mens han laster koffertene våre opp i speedbåten sin. Nikos og kona Iris eier leiligheten vi skal kalle vårt hjem denne uken. Vi rister på hodet mens vi setter oss godt til rette. Over oss troner stjernehimmelen og komplementerer lyspunktene fra fiskebåtene langt der ute på sjøen.
– Vel, da har dere et spesielt møte foran dere, smiler han lurt i månelyset, mens han drar på gassen og setter kurs mot et mørkt punkt ute i havet.
Bare 1 km fra fastlandet på det nærmeste, ligger den lille øya som er den minste av de tre bebodde øyene i Elafitiøygruppen. 5 km unna ligger Dubrovnik, som har smeltet turisthjerter i flere tiår. På 1400 og 1500-tallet var øya sommerresidensen til aristokratiet fra Dubrovnik, som blant annet bygget palasser og andre tegldekkede hus på øya. Den gang dominerte også Kolocep når det gjaldt båtføring og skipsbygning. To av båtbesetningen på skipet Santa Maria som brakte Columbus til Amerika kom herfra. Over 700 familier kalte på den tiden øya sitt hjem. I dag er det bare rundt 150 mennesker som på vinterhalvåret kan si det samme. Antallet flerdobles derimot på sommerhalvåret, og vi skjønner rimelig fort hvorfor.
Neste morgen gløtter solen fram gjennom balkongdøren. Vi har våknet til et fryktelig vræl, og det tar et par sekunder før øynene venner seg til morgenlyset. Massevis av prikker dukker opp. Båter, mange titalls båter. De dupper døsig i det krystallklare vannet. Bak dem strekker det seg en frodig, grønn landstripe ispedd fargerike steinhus, og bak der igjen ligger fastlandet. Duftene av blomster og krydder henger lett i luften, og en fargerik sommerfugl farer sakte forbi. Den vakre blandingen av sjø, skog og fjell som åpenbarer seg for oss i morgendisen pirrer sansene våre. Kjærlighet ved første blikk sa du?
Vekket Joe dere? Iris ser spørrende på oss i det vi trer utenfor ytterdøra.
– Joe?
– Ja, eselet! Gamle Joe er hele øyas vekkerklokke, gliser hun til oss.
Joe er det eneste eselet på Kolocep, og lever nå en pensjonert tilværelse i likhet med de fleste av øyas permanente beboere. Eselet har helt siden antikken vært uvurderlig i regionen Dalmatia (Kroatias kyst). De stødige små hovene tar dem fram i all slags terreng, og til tross for den beskjedene størrelsen er de svært sterke. I dag er Joe nærmest en kjendis på øya. Bare kirkeklokkene kan overdøve hans vræl.
Vi tørker oss i panna. Til tross for at dagen er ung, er varmen allerede ganske hissig. Heldigvis blåser havbrisen lett og bringer med seg den friske lukten av sjø og hav.
– Det har ikke regnet på 4 måneder nå, forteller Iris oss mens hun stryker hunden Lenny over nesen og titter lengtende oppover. Himmelen er like skinnende og intens blå som havet under. Det sies at det blåeste punktet på jordkloden sett fra verdensrommet er Adriaterhavet. Det endeløse vannmassivet har i alle år vært viktig for innbyggerne på øya. I tillegg til skipsbygging og fiske, gjorde øya seg bemerket når det gjaldt koralldykking en gang i tiden. Nå bugner havet over av hummer, skalldyr og fisk – noe de utallige fiskebåtene i den naturlige havnen vitner om.
Til tross for underskuddet på regn, har øya blitt spart for skogbrannene som har herjet på fastlandet. I løpet av brannsesongen på sommeren er det hele 3 brannmenn på jobb i døgnet, og de dype furuskogene og olivenlundene som dominerer rundt på øya står fortsatt intakte. Det er godt.
Kolocep, eller Kalamota som lokalbefolkningen kaller øya, har to små landsbyer som ligger på hver sin side av øya. Gornje Celo og Donje Celo. Det går en gangsti fra den ene til den andre. Jepp, gangsti. Bilveier er like ikke-eksisterende som biler på Kolocep. Hele øya er faktisk bilfri! Det er en fryd for øret – og sjelen. Avstandene er uansett ikke store. Fra den ene landsbyen til den andre er det 3 km. På den svingete lille betongveien vandrer vi forbi olivenlunder, appelsintrær og små kirkebygg som har stått her i nærmere tusen år. Antikke ruiner vitner også om tilstedeværelsen av mennesker fra tilbake til antikkens Hellas og Roma. Trær som bugner over av sitrusfrukter og fiken henger over oss og skygger deler av veien. Firfisler spreller rundt i det visne løvet under trærne. Varmen er intens der solen slipper inn. En leken katt lister seg etter oss, før en firfisle stjeler oppmerksomheten og den forsvinner over en gammel steinmur. En gammel kone står sammen med to barnebarn og byr blant annet på hjemmelaget sitronmarmelade og arancini. Hjemmelaget sukkerglasert appelsinskall. Kjempegodt! De vinker oss videre, og vi kjemper oss framover i varmen i soundtracket til sirissene. Vi skulle nok tatt turen tidligere på dagen.
Varmen driver oss forbi Gornje Celo og mot havbrisen på klippene. 99 innhugde steintrappesteg tar oss ned til det uvirkelig klare turkise vannet og en velfortjent dukkert. Følelsen av det forfriskende sjøvannet på overopphetet hud er ubeskrivelig. Her blir vi hele dagen! I horisonten ser vi flere fargerike små båter som nærmere seg. Kajakker. En populær og avslappende måte å se Kroatias øyrike på. Men ikke avslappende nok for oss i dag. Vi skal ligge langflat. Det er bare oss, havet og solen ovenfor – og lyden av sirissene i det fjerne.
Til tross for den intense roen som hviler tungt over øya den dag i dag, er øyas historie langt mer turbulent. Det er bare 20 år siden krigene herjet på fastlandet, og øya slapp ikke helt unna den heller. Et gammelt hotell står fortsatt skuddskadet og forlatt i Gornje Celo – landsbyen som vender mot fastlandet. Bygningen står som et fyrtårn og konstant minner en om de forferdelige hendelsene som tok sted her for ikke lenge siden. Det eneste hotellet som finnes i bruk på øya i dag er Hotel Villas Kolocep. En gang på 70-tallet ble det bygget i Sovjet-stil av Tito og den sosialistiske regjeringen som et turisteksperiment på øya. Etter krigen ble hotellet solgt på auksjon til private kjøpere, og tilbyr nå rom til solhungrige turister som søker noe annet enn mas og kjas.
– Jeg var 7 måneder i skyttergravene, deler Nikos med oss, før han med en alvorlig mine viser oss en granat som fortsatt står fastskutt i husveggen til svigermoren Tereza, som har vokst opp på Kolocep.
– Det var ille, men nå er det bedre. Turistene har virkelig fått øynene opp for Kroatia igjen, og det gleder oss. Spesielt meg som jobber i turistbransjen på fastlandet, humrer Nikos før han ønsker oss en god kveld.
På grunn av øyas beskjedne størrelse er den ikke overkjørt av turister selv i sommerhalvåret. Den største andelen turister som besøker øya, ankommer Kolocep, og de to andre Elafitiøyene Lopud og Sipan, i badebåter og sjørøverskip, som ligger til land akkurat lenge nok til å ta seg en dukkert og en kaffe. Sandstranden foran hotellet er nokså full de timene på døgnet, men Kolocep har flust med små viker hvor man kan finne sitt eget lille private paradis. På ettermiddagen er alle båtene dratt hjem, og øya ligger salig tilbake. I stedet for å la sinnet bli forurenset av suvenirboder, intense gatemusikanter og innpåslitne selgere, kan en heller se hvordan de lokale lever. Barnebarn som blir med bestefaren ut på fisketur om kvelden. Eldre damer som handler inn brød til neste morgen på øyas eneste lille butikk. Fiskerne som fikser garnene klare til nattens fiske, og de eldre mennene som med en røyk i handa sitter sammen og kollektivt skuer utover havet. Men ikke vær redd om du liker suvenirer og den slags, det finner du mer enn nok av i Dubrovnik 25 minutter unna med fergen.
Et lite sted som Kolocep har naturligvis ikke flust av spisesteder. Gornje Celo har én restaurant, Donje Celo har tre, inkludert hotellet. I kveld går turen til Villa Ruza – Rosevillaen. Restauranten ligger ytterst på en klippe i hagen til denne villaen, som i 1930 ble bygget av en rik handelsmann fra Dubrovnik, som et symbol på hans kjærlighet for sin kone.
Store smil møter oss og vi blir vist til et bord med usjenert utsikt mot havet, øyene rundt og fastlandet. Solen henger som en glødende ball like over havoverflaten og maler oss alle i en dyp rød nyanse som komplementerer restaurantens navn. Over oss troner enorme oliventrær som har dominert denne klippen i et par hundre år, og de rasler behagelig i brisen. Kelneren Josip kommer med et stort fat som bugner av fersk fisk.
– Her er dagens fangst, sier han, og forteller om fiskerne som hver morgen klokken 6 overleverer nattens gevinst til restauranten.
All maten er kortreist, så i tillegg til fisken som lokale fiskere kommer med, vokser både krydderet og grønnsakene som brukes i hager rundt på øya, og den nydelige olivenoljen som virkelig setter spissen på maten, kommer fra trærne som ruver over oss akkurat nå.
Før fisken ankommer bordet vårt, dukker Josip opp med tunfiskpaté og det saftigste restaurantbrødet jeg har smakt.
– Dette er selvsagt på huset, sier han og legger til – Kos dere!
Vi er ikke vanskelige å be.
Maten og solnedgangen kjemper om kapp med hverandre om oppmerksomheten vår. Fisken, som ble filetert av kelneren ved bordet vårt et par minutter tidligere, nærmest smelter i munnen, og øynene brenner av å stirre mot den røde solskiven som havet holder på å svelge. Men her skal det ikke blunkes. Vi vil ikke miste ett sekund. Plutselig dukker en fiskebåt opp, og vakre toner av opera presser bort stillheten i det fiskeren seiler forbi.
– Den operasyngende fiskeren er eieren til Joe, som dere kanskje har hørt? Av og til, om fisket har vært bra, kan vi høre han herfra mens han synger seg i land etter at solen har gått ned, forklarer Josip med et smil om munnen, før han går videre til neste bord og hører om alt er bra.
Nattelivet på øya er begrenset til et glass øl eller vin i den lokale baren, med stjernehimmelen som det eneste diskolyset ovenfor. Designerbutikkene og de pulserende nattklubbene i Dubrovnik kjennes milevis unna. Men det er greit. Hit kommer man ikke for å feste, men for å feire roen og livet. Vi setter oss på kaikanten, sukker tilfreds og dypper tærne i det varme vannet. Klokken er ett på natten og bare bølgebruset overdøver stillheten. I tillegg til vrælene fra Joe så klart.
Har du vært i Kroatia? Hva synes du om landet?
For et fantastisk sted, helt nydelig. Har aldri vært i Kroatia men det står på listen min. Jeg har ikke vært så flink til å reise Øst i Europa men det må jeg bare bli flinkere til. Egentlig så er det så utrolig mange flotte steder i hele Europa så jeg tror ferier fra nå av må legges rundt her. Hellas og Kroatia er noe av det første jeg skal reise til.
Det synes jeg høres ut som en bra plan! Jeg hadde heller ikke vært noe særlig i Øst-Europa fram til et par år siden – men nå er det hjem til noen av mine favorittsteder i hele verden. Landene har en helt annen atmosfære enn de i vest. Anbefales 🙂
HIttade din blogg genom Freedom Travel. Intressant att få läsa om Kroatien och se de fina bilderna. Har bara varit på Istrian. Ha det!
Hei, og koselig at du tittet innom! 😀 Kroatia er nydelig, men har ikke vært på Istra ennå selv. Kunne gjerne tenke meg å dra tilbake og se mer 🙂
Kom tilfeldigvis over dette innlegget, veldig koselig å lese og fantastisk vakre bilder! Ekstra morsomt for meg da jeg kjenner alle de fastboende på Kolocep og tilbringer 6 måneder på naboøya Lopud hvert år hvor jeg driver Lopudreiser. Håper det er ok at jeg deler denne vakre ferieopplevelsen din på min FB gruppe Lopudreiser? Vi tilbyr overnatting i de private husene på sjarmerende Kolocep og du har virkelig fått en opplevelse av Kolocep slik øya ER og fått essensen av dette godt fram i dine beskrivelser, herlig!
Hei, og så gøy at du kom over innlegget! Jeg ble ufattelig betatt av Kolocep, og endte faktisk opp med å dra tilbake dit bare en måned etter det første besøket, haha. Lopudreiser var jeg innom da jeg undersøkte hvor vi skulle dra i Kroatia! Så takk for inspirasjonen 😉 Tusen takk for fine ord, og selvfølgelig kan du dele innlegget. Jeg håper det kan inspirere andre 🙂
Takk skal du ha, dette er nå delt på vår FB gruppe 🙂 Det er på Lopud et ordtak som sier at har du først kommet til denne vakre øya så vil du alltid lengte tilbake! Svært mange av våre gjester gjør det og kommer tilbake år etter år og det kan virke som Kolocep har samme effekten 🙂 Elaphites øyene Kolocep, Lopud og Sipan er alle svært vakre! Jeg skal la meg inspirere av din blogg i hvert fall når jeg skal reise til andre steder enn Kroatia 🙂
Supert! Ja, det kan virkelig virke som Kolocep også har den effekten. 😉 Takk for det! 😀
Takk for fin skildring og nydelige bilder fra Kolocep . øya har nå avansert på reiselista:) Må dit nå før gjensyn med vakre Lopud
Så trivelig å høre! Jeg falt i alle fall fullstendig for øya, og dro tilbake bare en måned etter jeg reiste derfra første gangen. Den har en helt spesiell atmosfære. Dette er virkelig et sted man finner roen 🙂
Kom tilfeldigvis over den fine bloggen din, og ble virkelig inspirert til å reise mer utenfor allfarvei. Så fant jeg også noen innlegg fra steder jeg allerede har vært, deriblant Kolocep. En nydelig og fredelig plass. Glemmer aldri det klare vannet i sjøen-som å svømme i et stort saltvannsbasseng. Har også vært på naboøya Lopud som har litt mer liv, men Kolocep er den plassen jeg drømmer meg tilbake til.
Tusen takk for fine ord! 😀 Helt enig angående Kolocep, det var et lite drømmested og havet var utrolig deilig og vakkert. Lopud reiste vi bare forbi, så jeg fikk ikke sett så mye av den øya, men har hørt mye fint om den også!