Et besøk i San Marino

San Marino er en av lilleputtstatene i Europa, og regnes som verdens eldste republikk. Landet ble grunnlagt 3 september i 301 av hellige Marinus, som rømte fra den romerske keiseren, og bygde en kirke på fjelltoppen Monte Titano, hvor San Marino ligger den dag i dag. Det vil si, selve hovedstaten ligger der oppe, resten av landet ligger betydelig lavere og er av en mer moderne årgang.

Jeg visste ca. ingenting om dette stedet før jeg bestemte meg for å dra hit. Derfor fristet det veldig. Dessuten har jeg vært i alle de andre miniputtstatene i Europa (Andorra, Luxembourg, Liechtenstein, Monaco og Vatikanstaten), og hadde lyst å se på hvordan dette stedet var. San Marino er jo også spesielt siden det er helt omsluttet av Italia.

At landet er omringet av Italia merker man selvsagt! Menneskene her snakker italiensk, bruker euro selv om de ikke er med i EU, spiser samme type mat, har italienske TV-kanaler og så videre. Men de er stolte av sin historie, og ønsker selvsagt på ingen måte å bli kalt italienere. Man merker også forskjeller fra nabolandet. San Marino er fult av bilforhandlere (spesielt luksusbiler), store kjøpesenter og tusenvis av banker. Landet er nemlig skattefritt!

Til tross for dette følte jeg at jeg «endelig var kommet til det Italia jeg kjenner» da jeg kom hit… Haha.

Da jeg gikk av bussen sammen med en hel flokk mennesker, og så tusenvis av andre i de små gatene, tenkte jeg bare «herregud, hvorfor gjør jeg dette med meg selv..». Det jeg misliker mest med å reise er å gå i kø med andre turister. Byen var full av butikker som solgte typiske turistting, og ikke minst var det hundrevis av smykkebutikker for de som har litt dyr smak. Veldig upersonlig og kjedelig.

MEN, så ble det andre boller. Jeg fant endelig fram til hotellet mitt, Bellavista, og ble møtt av tre hyggelige gamle karer i hvit skjorte og slipssløyfe. Hotellet hører nemlig til en restaurant med samme navn. De tok meg godt imot, kalte meg signora tusen ganger og viste meg til det veldig rosa rommet mitt med utsikt ut over de endeløse åkerlappene.

Fordelen med å bo over en restaurant er at den nydelige lukten av sprøstekt, ovnsbakt pizza sprer seg med vinden inn på rommet hele tiden… Mmm.

Jeg la fra meg sekken og tok beina fatt for å utforske denne lille staten. Nå var de aller fleste turistene dratt hjem, og jeg hadde mange av de smale brosteinslagte gatene til meg selv. Jeg lekte med en liten brun hund, og klødde en hvitflekket katt under haken. Jeg kjøpte meg nutella gelato og spiste den mens jeg tuslet rundt. Jeg gikk lenger og lenger opp, og kom til slutt til en mur med nyyydelig utsikt helt ned til Adriaterhavet og strendene ved Rimini sine bredder. Graderstokken viste over 30 grader idag også, så det var deilig å stå der oppe og kjenne vinden kjøle seg ned.

Jeg kom til slutt til tårnene som står igjen fra middelalderens dager. Jeg betalte 3 euro for å gå inn i det ene. Først gikk jeg gjennom basen av tårnet hvor rustninger, hjelmer og spyd fra svunnen tid ble oppbevart. Etter en liten titt gikk jeg opp de smale trappene helt opp, og fikk en fantastisk 360 graders utsikt. Her oppe føltes det ut som jeg var transportert inn i Game of Thrones. Så utrolig magisk og flott! Og jeg var der oppe HELT ALENE. Det kan liksom ikke bli bedre.

Jeg måtte dessverre rive meg derfra etter en stund, for å finne litt mat til kroppen. Jeg gikk tilbake til hotellets restaurant og satte meg ned med utsikt utover landskapet. Vin, sol, en god bok og en NYDELIG syltynn sprøstekt pizza med mozarella og pesto. NAM.

Etter et par timer nærmet klokken seg 21 og solnedgangens time. Jeg gikk derfor tilbake til tårnene, igjen ALL ALONE, hva skjer liksom, og fikk sett et magisk skue (.. og tatt noen bilder av meg selv for å bevise at jeg er her, lollers..). KJEMPEfin dag, så absolutt.

Tror man får en bedre opplevelse av stedet om man overnatter her, i stedet for å besøke stedet på dagstur. Det var utrolig herlig å kunne gå for seg selv nå på kvelden, uten å ha tusenvis av andre turister hengende rundt seg. Dessuten var de kjipe butikkene stengte (serriøst, de selger keramikkdukker og svære våpen side om side.. O_o). Jeg er jo en skikkelig sucker for middelalderen og byggverk fra den tiden, spesielt borger og slott, så det er kanskje ikke et sjokk at jeg falt for dette stedet da. Fikk faktisk samme koselige «svunnen tid» følelse som jeg hadde i Carcassonne, da jeg gikk fra tårnene og gjennom de stengte gatene nå etter å ha sett solnedgangen.
Nå sitter jeg på en stol med beina i vinduskarmen og vinduet vidt åpen, og har nettopp spist en Kinder Joy (Eller Kinder Merendero som det heter her). Aner jeg en tradisjon?