Revolusjonsbyen León

I likhet med nicaraguanske Granada, er León en av de eldste kolonibyene i Mellom-Amerika. Begge byene ble reist på 1500-tallet, har vekslet på å være Nicaraguas hovedstad og har i lange tider blitt regnet som rivaler.

Begge byene er oppkalt etter navnebrødrene sine i Spania, og hvor Granada var bosatt og drevet av konservative, var León bosatt og drevet av liberaler. De kjempet begge om å være Nicaraguas hovedstad, og tittelen gikk derfor fram og tilbake. For å til slutt begrave stridsøksen om hvem som skulle være landets hovedstad, falt valget heller på den nøytrale byen Managua som ligger ca. midt i mellom dem begge.

Selv om både Granada og León har massevis av staselige bygninger og fantastisk arkitektur, er det også mye som skiller dem. Hvor Granada i stor grad er restaurert, nymalt og striglet, er Leóns bygninger slitne, røffe og har maling som faller av i bøttevis. Hvor Granada på mange måter kan beskrives som den fine vestkant, er León den litt mer hardbarka og tøffe østkanten (selv om de i virkeligheten ligger på motsatt side).

Men man finner ikke bare flassende maling på bygningene i León, her finner man også minner fra den nicaraguanske revolusjonen. Etter 43 år med korrupsjon, økonomiske problemer og undertrykking under det totalitære diktaturet til Somoza-familien, fikk nicaraguanerne i 1979 nok. Den første Somoza-presidenten ble drept i Leon i 1956 av en lokal poet, men ingenting endret seg. Studenter fra León og Managua stiftet Sandinistfronten for Nasjonal Frigjøring (FSLN) i 1961, og ønsket å bruke væpnet makt for å kaste diktaturet de så lenge hadde vært under. Revolusjonen ble voldsom og krigen mot diktaturet kostet 50,000 menneskeliv. Likevel endret endelig ting seg til det bedre.

I dag vitner alle de fargerike veggmaleriene og grafittien om den store revolusjonen, og ikke minst alle kulehullene også. León bærer sine arr med hodet hevet, og innbyggere er stolte av sin fortid. De vil absolutt ikke at den skal glemmes. Ikke minst siden de nok en gang har havnet under en tilsynelatende korrupt, og stadig mer konservativ president, Daniel Ortega (til tross for at han er en del av FSLN..).

León er en universitetsby, og gatene er til stadighet fulle av mennesker. Hvor man i Granada ofte ser minst like mange turister som lokale, er det i León så og si bare lokale å se. Studenter, barn, unge, eldre. De sitter og snakker sammen i parkene, handler på gatehjørnene, kjøper gatemat og drikkevarer, hopper av og på bussene, spiller basketball og sykler. Lever livene sine, rett og slett.

Dersom man er glade i kirke-sightseeing blir man nok glad for å høre at byen har den største tettheten av katedraler og kirker per innbygger enn noen annen by i landet. Den mest imponerende av disse er finner man midt i sentrum av León.

Den store hvitmalte katedralen, er faktisk den største i hele Mellom-Amerika. Den virker nesten også som katedralen er den eneste bygningen i León hvor malingen ikke flasser av. Taket er så hvitt at man er nødt til å bruke solbriller dersom man klatrer opp dit en solskinnsdag. Hvis ikke blir man nok snøblind ganske så fort. Det er som å entre himmelriket, eller hvitkledde vidder første påskedag på fjellet.

Nicaragua er poetenes land, og León er poetenes by. Det sies at «hver nicaraguaner er en poet fram til noe annet er bevist». En av landets største diktersønner er Rubén Darío, den spansk-amerikanske modernismens far. Darío ligger gravlagt inne i katedralen ved alteret under en stor, sørgende løve og ordene «Nicaragua er skapt av kraft og herlighet. Nicaragua er laget for frihet».

Dersom man tar turen opp på katedralens tak legger man merke til små og store fjell i horisonten. I likhet med mange av byene i Nicaragua og Mellom-Amerika generelt, har León nærhet til flere vulkaner. Den kanskje mest spennende av disse er Cerro Negro. Her kan man klatre til topps, og seile ned på et lite plankebrett. Ren plankekjøring altså.. eller?

Vulkanboarding har blitt svært populært med årene, og en av de beste selskapene man kan gjøre aktiviteten med er Qeutzaltrekkers. Her betaler man ca. like mye som man gjør med de andre selskapene, men forskjellen er at pengene går direkte til byens gatebarn og vanskeligstilte ungdom. Hva kan være bedre enn å prøve noe nytt, ha det gøy og være trygg på at pengene man bruker går til å gjøre livene bedre for byens yngre innbyggere?

Like rundt hjørnet fra Quetzaltrekkers ligger restauranten El Bodegon. Dette er med andre ord et perfekt sted å stoppe for å slukke tørsten og hungeren etter en lang dag med vulkanboarding. Atmosfæren ute på terrassen i bakgården er sjarmerende, koselig og noe sær, og blir enda triveligere når det begynner bli mørkt, bordene fylles opp og alle lysene slås på. Menyen er ikke spesielt stor, men byr på typisk mellomamerikansk mat – og enorme porsjoner. Jeg bestilte slow cooked svinekjøtt med friterte platains og diverse grønnsaker. Nam altså.

Selv om Granada er nydelig, virker León på mange måter mer levende. Nesten litt for intens til tider. Et fint sted å komme litt under huden på Nicaragua, og lære mer om hvordan landet har blitt som det har blitt.

Har du vært i León selv, eller er det et sted du kunne tenkt deg å reist? Kanskje for å prøve vulkanboarding?