Klosterområdet Orheiul Vechi regnes nok som Moldovas fremste turistattraksjon. Orheiul Vechi betyr gamle Orhei, og er et arkeologisk område av stor betydning for denne delen av Europa. Komplekset består av gamle ruiner, befestninger, grotter og kloster i et dramatisk og spennende landskap over elven Raut.
Til tross for at jeg våknet til grå skyer og heftig regn, bestemte jeg meg for at jeg bare måtte prøve å komme meg til klosterkomplekset. Det var jo delvis derfor jeg i det hele tatt hadde reist til Moldova. Jeg hadde allerede funnet ut hvor minibussen stod parkert på den kaotiske busstasjonen en dag tidligere da jeg var på søken etter bussen til Tiraspol (Transnistria), så gikk og stilte meg utenfor siden det fortsatt var en stund til den skulle gå, og den så lukket og låst ut. Kanskje ti minutter senere kommer en eldre kar i full marsj mot bussen, slenger opp døra og hopper inn. Når jeg snur meg ser jeg at det allerede sitter en liten gjeng der inne. Duh. Så jeg slår sammen paraplyen og setter meg inn.
25 lei og litt over en time senere ser jeg kirken komme til syne oppe på en bakkekam gjennom det duggete bussvinduet. Jeg hopper av bussen i Butuceni, like ved der stien opp til klosterkomplekset virker å starte. Det høljer ned, men jeg har ikke noe annet valg enn å begynne å gå. De tre lokale som gikk av på samme stopp har forduftet og jeg føler meg helt alene i verden.
Vinden pisker regnet mot jeg og den lille paraplyen min der jeg jobber meg oppover den våte stien hvor vannet renner nedover i strie strømmer. Da jeg kommer opp bakken er jeg så våt at jeg er helt fortvilet. Hvor dum går det an å være? Dra på dagstur for å gå i naturen mens det høljer ned? Kanskje ikke den beste oppskriften på suksess.
Jeg passerer et par geiter som står og rister i regnet mens jeg hurtig fortsetter mot kirken. Til min glede står porten inn til kirkeområdet åpen, men da jeg trør inn ser jeg at selve kirkedøren er stengt. Med et sukk forsvinner alt håp om å komme seg ut av regnet. Før jeg får ordet før meg åpnes derimot døren, og en svartkledd munk ser forfjamset ut da han oppdager meg stående søkkvåt og fortvilet ute i regnet. Så smiler han og lar døren stå åpen for meg mens han selv forsvinner inn i bostedsområdet.
I det vakre kirkerommet blir jeg sittende i godt over en halvtime og se på de vakre freskene i det dunkle skinnet av stearinlys. Klærne tørker litt etter litt, og plutselig skjer det nærmest et mirakel.
Lyden av det dryppende regnet blir svakere og svakere. Til slutt våger jeg meg ut og ser at himmelen har blitt lysere. Hurra!
Jeg vandrer langs bakkekammen og ser på utsikten uten å måtte holde oppe den utslitte paraplyen. Landskapet har fått en ekstra grønn farge nå etter regnet. Rett nedenfor meg slynger elven Raut seg bortover landskapet som en slange. Annet enn kirken og klosterbygningene oppe på åskammen, er det få tegn i landskapet på den lange bosetningshistorien her i området. Arkeologiske utgravninger har funnet bosetninger her helt siden paleolitikum (eldre steinalder), for ca. 30-20,000 år f.Kr. For rundt tusen år siden var åskammen befestet, og var et viktig økonomisk, politisk og religiøst knutepunkt i regionen.
Nærmere 200 grotter er gravd ut av klippeveggene over elven Raut, hvor de fleste ble brukt til religiøse ritualer. Munkene gjorde grottene til sine bosteder, og her fikk de praktisere troen sin i fred. Nå til dags er bare én av disse gamle grottene fortsatt i bruk.
Jeg går mot klokketårnet, ned på baksiden og forbereder meg på besøket til grotteklosteret ved å ta skjerfet mitt over hodet. I det jeg er ferdig dukker det opp to kvinner og en mann, hvor hun ene viser seg å være fra Israel mens de andre to er moldovske, og sammen går vi ned den mørke hulegangen for å besøke munken Vassili.
Denne grotten ble gravd ut og påsatt på 1200-tallet, men munkene forlot stedet på 1700-tallet. Ikke før i 1996 dukket det opp en håndfull ortodokse munker som ønsket å gjøre grottene til sitt hjem igjen, og av disse er det i dag bare russiske Vassili som er igjen.
Han viser oss både til de gamle sovekamrene, som i grunn bare er uthulte små grotterom hvor man har hatt selskap av flaggermus (..), og deretter ut døren på «balkongen». Rett ut av den vertikale klippeveggen er det gravd ut en liten platform hvor man har en fantastisk utsikt ut over det gudommelige landskapet. Det kan vel ikke være noe bedre sted å tilbringe livet sitt med å be enn med et slik åsyn til Guds vakre natur?
Jeg takker Vassili for besøket, og sier farvel til de andre tre, og beveger meg nedover til den lille, men overraskende fargerike landsbyen Butuceni som ligger like nedenfor. En kvinne kommer ut av et av husene med en gammel bøtte, går bort til et lite hus ved veien som viser seg å være et pumpehus, og kommer ut igjen med bøtten full av vann. Her lever man fortsatt virkelig det enkle liv. Jeg kommer over et lite etnografimuseum i et flott blått hus, men dessverre er det stengt for dagen.
Til slutt ender jeg opp ved den lokale restauranten Villa Etnica. Selv om stedet er såpass stort at det sikkert kunne huse hele landsbyen, er det bare to andre bord det sitter folk ved. Jeg slår meg ned under tak, stolene og bordene på utsiden er fortsatt våte. Jeg bestiller en lokal spesialitet, hvor alle råvarene kommer fra området – lammekjøtt, geitost, grønnsaker og ikke minst mamaglia, maisgrøt (polenta).
Deretter er det bare å traske gjennom landsbyen tilbake til stedet hvor minibussen slapp meg av noen timer tidligere. Bare minutter etter at jeg har kommet meg på minibussen igjen begynner dråpene å treffe frontruten. Noen ganger er det altså lov med flaks. Eller var det kanskje en liten guddommelig intervensjon?
Praktisk info om turen til Orheiul Vechi
Minibussen til Orheiul Vechi står parkert på den lokale minibusstasjonen i Chisinau, ved siden av det kaotiske markedet. Den står på motsatt side av stasjonsbygningen på gaten Strada Mitropolitt Varlaam. Pass på at du ikke går på bussen hvor det bare står Orhei, da det er et helt annet sted. Det står Trebujeni på et skilt i frontruten og Orheiul Vechi ovenfor ruten. Bussen koster 25 lei og tar rundt 1 time. Den går fra Chisinau kl. 10.20, 15.00 og 18.30. Fra Trebujeni går den i 5-tiden på morgenen, 11.45 og 16.10.
Det er ingen inngangspenger til komplekset, men både kirken og Vassili i grotten setter pris på en liten donasjon. Husk å dekk håret dersom du er kvinne! Grotteklosteret i Orheiul Vechi er dessuten stengt på mandager.
Okei, her har jeg en konkret grunn til å reise til Moldova! Settes på lista! Jeg har hatt lyst til å reise til Moldova i mange år, uten å egentlig vite noe om hva man kan se der. Lysten har vel vært der mest fordi det er et litt mystisk og ukjent land som man sjelden hører om og vet lite om.
Den grottebyen høres litt ut som Vardzia, selv om Vardzia kanskje har en mer spektakulær beliggenhet og er større…?
Og det var jammen godt at munken slapp deg inn!
Supert! Kjenner meg også igjen i grunnene dine til å ville reise dit. Mindre besøkte steder gjør meg så nysgjerrig!
Vet ikke helt om dette stedet kan sammenlignes med Vardzia siden sistnevnte var MYE større (dette stedet er ganske lite), men skjønner hva du mener. 🙂
Haha, ikke sant! Jeg så sikkert ut som et druknet esel der jeg stod… xD
For et spennende besøk! Den grotta kunne jeg godt tenke meg å se. Fine bilder 🙂
/Mette
Det ble et veldig trivelig besøk i grotta hos munken Vassili 🙂 Selv om språket var en hindring, viste han oss rundt i det historiske, mørke rommet hvor så mange munker har bodd og levd før han. Veldig spennende å se!