Møtet med annerledeslandet Japan

Japan er et av de landene jeg har vært mest spent på å besøke, nettopp fordi jeg har hørt så mye om det fra før av, og siden det var en drømmedestinasjon allerede fra tidlig i tenårene.

Jeg har alltid funnet den japanske kulturen høyst interessant, spesielt populærkulturen, maten og de gamle religiøse monumentene. Dessuten var jeg veldig spent på hvor annerledes Japan faktisk ville være fra den vestlige kulturen, og også Asia ellers. Svaret fikk jeg ganske raskt. Landet er i grunn så annerledes at man ikke helt klarer å skjønne mer enn 30 % av det man er borti. Det er ikke bare et annerledesland, det er som en helt annerledes verden.

Så, hva er grunnen til at Japan er så annerledes?

Selv om Japan har mange likhetstrekk med flere av de asiatiske landene, og da spesielt Kina og Sør-Korea, var landet fram til 1800-tallet relativt «stengt». Selv om japanerne drev handel med mennesker så langt unna som Portugal, ble de aldri kolonisert av et vestlig land, og styrte i stor grad sin egen sjebne. Dessuten er Japan en øy, som aldri har fått inflytelser fra nabolandene i like stor grad som f.eks. de andre landene og områdene i Asia som ligger tett i tett.

På en annen side er kanskje ikke Japan så veldig annerledes for andre nasjoner i Asia, og kanskje har landet flere likhetstrekk med oss i vesten enn hva vi tror. Japan er neppe mer «unikt» enn hva andre land er. Likevel må jeg si at summen av alt jeg opplevde da jeg var der driver meg til å si at den japanske kulturen ofte er svært annerledes fra den generelle vestlige kulturen – noe som er utrolig fascinerende å få oppleve.

Jeg valgte å overnatte på Narita flyplass siden jeg ankom så sent, og fant ut at jeg måtte teste ut et par av de tingene jeg hadde hørt om landet med en gang. For det første gledet jeg meg merkelig mye til å teste ut toalettene. Japan skal visst være et av de tryggeste landene i verden, så jeg bestemte meg for å legge igjen den store ryggsekken på benken hvor jeg hadde planlagt å ligge for natten, uten å spørre noen av japanerne som satt like ved om de kunne passe den (bra ingen meldte den inn som en bombetrussel eller hittegods).

Angående toalettene så hadde jeg hørt at de var ganske høyteknologiske her til lands. Det viste seg å stemme ganske bra! Da jeg åpnet døren til toalettet, åpnet dolokket seg for meg! Dessuten var setet oppvarmet og hadde roterende plast på seg slik at man slapp å få andres basselusker. Dessuten startet en lyd som hørtes ut som en sildrende bekk slik at man skulle få «privatliv» der man satt. Dessuten kunne toalettet sprute ut deodorant, vaske deg i rompa og deretter tørke deg. Toalettet hadde faktisk sitt eget kontrollpanel! Sært og fancy… Og da jeg kom tilbake til soveplassen min lå fortsatt sekken der og ventet på meg.

Med bare 8 fulle dager i landet var det viktig å prøve å bruke tiden sin godt for å oppleve mest mulig på minst mulig tid – uten å stresse seg selv ihjel (det er jo ikke så gøy). Jeg valgte å bruke 4 dager i Tokyo, 2,5 dager i Kyoto, og litt over et døgn i Shibu Onsen, en liten naturskjønn landsby en time ca. fra Nagano. I Tokyo ville jeg lære populærkulturen og det moderne Japan å kjenne, derfor valgte jeg også å bo på et kapselhotell (var i grunn mer et vandrerhjem).

I Kyoto ville jeg lære mer om landets historie og utforske gamle templer og fargerike hager. Her bodde jeg i et flersengsrom i et gjestehus hos Mama, som var utrolig hyggelig og hjelpsom. I Shibu Onsen var drømmen å se snøapene bade i de varme kildene. Her bodde jeg i et tradisjonelt gjestehus, en ryokan, sov og spiste på gulvet, gikk kledd i en tradisjonell yukata og badet i varme kilder. Innlegg om alle disse stedene kommer etter hvert. Selv om jeg hadde kort tid på meg fikk jeg likevel sett en del av de forskjellige sidene av landet.

Dette er jo landet hvor gatene er rene og uten søppel (selv om det er umulig å finne søppelbøtter), hvor alt av butikk- og servicepersonell er overhyggelige, bukker og behandler deg som en konge, hvor slitne arbeidere i dress sovner av på skulderen din på t-banen, hvor man finner kiosker og dagligvarebutikker hver tiende meter, hvor man kan spise overalt uten å bli matforgiftet fordi kokkene har så stor respekt for arbeidet sitt at de aldri i verden kunne funnet på å servere noe dårlig, hvor man trygt kan drikke vann fra kranen, hvor det finnes egne «love hotels», hvor voksne går rundt utkledd som favorittspillefiguren deres i gata, hvor alle er veldig overtroisk, hvor alle kjører på venstresiden av veien, hvor det er ulovlig å snakke høyt på t-banen, og telefonen enten må være lydløs eller avslått, hvor det er folk som er ansatt for å presse folk inn i t-banevognene i rushtiden, hvor nesten ingen har tattoveringer, hvor det er uhøflig å gi tips, hvor man kan ta toget (shinkansen) i rundt 300 kilometer i timen, hvor man kan overnatte på kapselhotell, hvor man kan spise dødelig fisk, hvor man kan kjøpe iskrem med kaktus eller kull-smak i butikken, hvor det er dårlig plass nesten overalt, hvor det finnes helt ville tema-kafeer og restauranter, hvor man fortsatt kan røyke inne på restauranter og barer, hvor alt og alle er smertelig punktlig, hvor alle er ekstremt hyggelige og imøtekommende, selv om de ikke snakker engelsk, og hvor man kan kjøpe nærmest alt på myntautomater. Godteri, brus, te, øl, røyk, varm kaffe, kald iskrem, oppvarmet middagsmat, brukte truster (…) og så videre.

Noe annet er at alt skal være så utrolig kawaii (søtt) hele tiden. Dukker og bamser, klær, vesker, smykker, reklameskilt, alle slags andre typer skilt, tidstabeller, buss og togdekorasjoner, neglekunst, husholdningsapparater, kostymer, matretter og matinnpakninger, og absolutt alle illustrasjoner. Det merkeligste var jo at alle varselplakatene viste søte mangafigurer med enorme øyne. Disse figurene fikk jo situasjonene de varslet om til å se alt annet enn skumle ut. Jeg så til og med bygningsarbeidsgjerder formet som kaniner ved togstasjonen i Kyoto! Nesten alle firmaer har søte maskoter som vises overalt. Er det ikke søtt, sånn ekstremt søtt, så er det rett og slett ikke kult.

Dette ekstreme fokuset på det som er søtt skal visstnok være et symbol på det fredelige Japan. Et symbol på vennlighet og trygghet. Det er med andre ord ikke så mye skummelt å se i landet. Det vil si, det store unntaket er de skrekkelig skumle japanske grøsserfilmene… Den egentlige grunnen til at alt plutselig ble så søtt var nok på grunn av nye markedsføringsstrategier på 70-tallet. Ved å reklamere for produkter med søte maskoter på, nådde man ut til kjøpernes hjerter og gav de et ønske om å ta med seg disse søte skapningene hjem. Og når noen begynte med dette, så skulle det ikke så mye til før resten fulgte etter.

Japan er et land hvor gruppementaliteten er uvanlig sterkt. Det merket jeg med en gang jeg kom meg ut i gatene i Tokyo, midt blant et hav av menn og kvinner i svarte dresser. Alle beveger seg likt, ser nesten like ut. Ingen sniker i køen eller brøyter seg fram. Nesten ingen gjør noe som helst for å skille seg ut. De beveger seg i takt og stillhet som ett organ i perfekt symbiose med omgivelsene. Jeg blir som en parasitt i forhold. En som skiller seg ut, enten jeg vil det eller ikke. Alle følger normene og reglene uten spørsmål, alle utfører sine egne plikter for å gjøre sin del for samfunnet. Alle står med telefonene sine i hendene, fordi alle andre gjør det. Alle japaneserne er en del av en gruppe, hvor alle gruppemedlemmene har ansvar for å la samfunnet fungere på en bra og effektiv måte. For eksempel vasker skoleelevene etter seg på skolen for å lære å samarbeide og holde det rent, det finnes ikke egen vaskehjelp. Man finner ikke søppelbokser rundt i byene, for alle har et ansvar for å ta med seg eget søppel og kaste hjemme.

I Japan følger de fleste resten av gruppens normer, alt etter hvilken gruppe de tilhører. Nærmest alle bruker uniform, uansett alder og tilhørighet. Alle som jobber på kontor går for eksempel i nesten helt like svarte dresser, med svart stresskoffert og en paraply over armen. Eldre damer ordner håret likt og går i de samme tradisjonelle klærne som alle andre på deres alder. Skolebarna går i like skoleuniformer. Alle lolita-kawaii-jentene som holder til i Shibuya-området kler seg like søtt og crazy som alle de andre. I Vesten kler man seg ofte for å vise sin unike stil og skille seg fra hverandre, men i Japan kler man seg for å høre til.

Andre ting man kan oppleve er å få utdelt ca femti tusen våtservietter fra folk på gata (disse får man også før hvert måltid på de fleste spisesteder), høre intense slurpelyder alle steder for hvor folk spiser nudler, at veldig mange går med hvite masker over nese og munn, så og si alle bruker mobiltelefonen ca hele tiden, rått hestekjøtt (som regnes som en delikatesse her) finner man flere steder på menyen, offentlige garasjer med bilheis, purikura(bilderedigerings)båser hvor man kan ta superkawaii-bilder av seg selv, spillehaller hvor musikken er EKSTREMT høylytt (skjønner ikke at de ikke blir døve hele gjengen), rulletrapper overalt (og også verdens minste med bare 5 steg), flere hyllerader med krem som bleker huden, Hello Kitty sånn overalt og på alt, egne do-tøfler, taxidører som åpner seg selv, buss- og taxisjåfører med svart dress og hvite hansker, fotspa på togstasjoner, paraplyer i alle former og farger (og ALLE har dem), morsomme og lite heldige engelske oversettelser, egne heis-damer som trykker på knappene i heisen, ledige taxier som lyser rødt mens de som er opptatt lyser grønt, Kit Kat med wasabi-smak, jenter som hyler og rister av glede med hendene i været når de ser noen de kjenner og mye mye mer.

For å si det slik, nå skjønner jeg hvorfor japanerne som reiser til Vesten har med seg fotoapparat og tar bilder av ALT. Jeg ble plutselig en av dem da jeg var i Japan. ALT er jo annerledes og ekstremt interessant! Er man lei av alle stedene i verden som til stadighet blir mer og mer like og mer vesternisert, er Japan absolutt en frisk pust. Her får man virkelig oppleve det som for oss er annerledes. Og heldigvis for det!

Har du vært i Japan selv? Hvordan inntrykk har du av landet?

Jeg burde vel legge til at man ikke burde skjære alle under én kam slik som jeg beskriver over, men dette er mine inntrykk og synspunkter etter oppholdet mitt i landet, og det jeg så, fikk høre og har lest. Det finnes alltid unntak, som i alle andre steder og situasjoner. Jeg ble uansett dypt fascinert av det jeg så og opplevde, og stortrivdes til de grader i landet.