Vulkanboarding i Nicaragua

Bakken under meg er svart, og varm. Vulkanen er absolutt levende. Det siste utbruddet var i 1999, og den er nå på overtid for neste. Jeg setter meg ned på det gule plankebrettet som skal føre meg over 500 meter ned til bunnen. Hva har jeg begitt meg ut på?

Turen startet fra bunnen av vulkanen ca. en time tidligere, og fra byen Leon en time før det igjen. Vi fikk alle utdelt en liten sekk med drakt, hansker og beskyttelsesbriller – og det tunge brettet vi skulle seile ned på.

Enkelte lo nervøst som meg, andre ropte nesten over seg av glede og entusiasme.

Den svære svarte haugen som lå foran oss, Cerro Negro, er faktisk Nicaraguas og Mellom-Amerikas yngste vulkan. I 1850 var dette området flatt og bestod for det meste av kornåkere. Plutselig eksploderte derimot bakken, og i løpet av de neste årene vokste et helt fjell fram.

I mange år lå vulkanen der og fristet Daryn Webb, den tidligere eieren av Bigfoot Hostel i Leon, spesielt etter det siste utbruddet i 1999. Daryn hadde drømt om å ake ned vulkanen, og etter det siste utbruddet hvor den ene siden av vulkanen ble dekket av sort, jevn aske, ble drømmen hans endelig virkelighet. Det tok derimot en stund før Daryn & Co fant den beste måten å ake ned vulkanen på. Alt fra bord, madrasser og til og med et minikjøleskap ble testet ut, før man til slutt fant ut at plankebrett med en metallunderside var den beste (og raskeste) løsningen. Vulkanboarding var herved oppfunnet.

Nå skulle vi få prøve oss.

Veien opp gikk relativt raskt, men det var tungt å bære alt utstyret samt balansere brettet på ryggen i vinden. Jeg skled nesten ett steg bak for hvert steg jeg tok framover. Heldigvis gjemte skyene solen mesteparten av tiden, slik at vi slapp å smelte fullstendig bort.

Etter i underkant av en time var vi oppe og la fra oss brettene for å finne igjen pusten og beundre utsikten. Vi tok turen bort til selve toppen av Cerro Negro, tittet ned i ett av de fire kraterne og så varm damp stige opp fra bakken. Rundt kraterne har vulkanen et vakkert fargespill, med blant annet hvitt, gult, rødt og svart, og langt i det fjerne så vi alle de andre vulkanene i området rundt, både aktive og sovende.

Men så er tiden kommet for å starte på nedturen. Vi kler på oss de superflatterende og enorme draktene, hanskene, et skjerf over munnen, og brillene. Etter en sikkerhetsgjennomgang går vi til kanten. Vi ser ikke engang bunnen herfra.

Én etter én setter vi oss på de gule brettene og ser de foran oss forsvinne ned den enorme, sykt bratte bakken. Hellingen skal visstnok være 45 grader på det bratteste. Jeg kjenner det i magen nå.

– Renate, you’re next, hører jeg.

Uh oh.

Jeg slipper beina fra bakken, og kjenner fort farten ta meg. Deretter forsvinner jeg i en støvsky av aske. Det er nesten umulig å se gjennom de slitte brillene, og jeg tenker bare «ikke dett av, ikke dett av» og bremser med beina for å ikke miste kontrollen fullstendig.

Før avgang fikk vi høre om enkelte som hadde skadet seg alvorlig fordi de fikk for stor fart (rekorden er visst nærmere 100 km/t!), og som i panikk satte ned ett bein eller en arm for å bremse og fikk de knekt rett av (!).

Plutselig ser jeg de andre der nede, og når jeg ser bunnen nærme seg tør jeg gi mer fart, og suser som en melsekk på ville veier ned til bunnen.

Det vil si, jeg kjører neppe raskere enn 20-30 km/t, og setter ikke akkurat noen fartsrekord, men jeg er svært glad for at jeg turte, og ikke minst for at jeg kommer ned i ett stykke.

Vi overlevde vulkanboarding! Nå er det bare å prøve å få vulkansanden ut av hår, klær og hud, spise litt lunch og komme oss tilbake til Leon. Men jeg tror uansett Cerro Negro kommer være med meg i lang tid framover – og ikke bare i håret.

Fakta om vulkanboarding ned Cerro Negro

Det finnes mange selskaper som tilbyr denne aktiviteten fra Léon, blant annet de som «oppfant» det, Bigfoot Hostel. De skal derimot visstnok ha en skikkelig party vibe og oppfordrer folk til å kjøre så fort som mulig, og det er ikke helt min stil. Jeg valgte heller bruke Queztaltrekkers, som drives av frivillige, og gir alle pengene de tjener til lokale veldedige saker. Det synes jeg virket som en fin måte å gi tilbake til lokalsamfunnet på. Jeg betalte 30 dollar og da var alt inkludert, til og med en stor flaske vann. Husk å ta med solkrem, noe å ha foran munnen på vei ned, joggesko/hikingsko og ikke minst kameraet (det vil si, jeg valgte å legge igjen kameraet på gjestehuset, slik at det ikke skulle ødelegges dersom jeg falt og døde (…), så alle bildene mine er tatt med telefonen)!

Har du prøvd ut vulkanboarding selv, eller er det noe du kunne tenke deg å prøve? Ta isåfall turen til Nicaragua!

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. Been there, og det var awesome! Hehe, du gjorde lurt i å legge kamera hjemme. Noen jeg reiste med falt av brettet og knuste digitalkamera fullstendig. Jeg var med bigfoot ettersom jeg bodde der, og det var mildt sagt partyfaktor og konkurranse i å kjøre raskest. Rekorden den dagen ble 94 km/t! Fyfader, det er ikke vel bevart å oppfordre folk til å kjøre sånn! Rart ingen har dødd enda! Party ble det på turen hjem i hvertfall, i tillegg til gratis drikke på hostelet. Fornøyd med det, selv om det høres fornuftig ut å legge pengene til noe annet. Man lærer så lenge man reiser, ikke sant?

    1. Oi! Ja, det hadde vært en liten tragedie dersom kameraet hadde blitt knust altså. Spesielt siden jeg hadde mange uker med reising foran meg! :p Hjelpe meg, 95 km/t er helt villt! Som du sier er det nesten rart at ingen har dødd, men det kan kanskje ha noe med flaks å gjøre. Tror ingen i gruppen min kom i nærheten av en slik fart, for å si det slik, haha. Vil tro det ble en god feiring etterpå, ja. 😀

  2. Så kult!! Men det at man kan komme opp 100 km/t høres lite sikkert ut! Glad for at du var forsiktig!! Noen plasser i verden er sikkerhet bare på et annet nivå som av og til kan være noe skremmende for norske jenter hahha.

    Såg ut som en veldig kul opplevelse og kan tenke meg at det var sommerfugler i magen. Så hyggelig at du valgt et veldedig selskap, det gjør en forskjell! 🙂

    1. Nei, det er ganske crazy med slike hastigheter! Men det er kanskje fort gjort å miste kontrollen siden så mye aske og grus spretter i ansiktet i høy fart, og sikten i brillene var lik null. :p Skrekkhistoriene fikk i alle fall meg til å ake sakte nok til å bevare kontrollen (eller i alle fall illusjonen av den 😉 ). Gøy var det i alle fall, kanskje spesielt på grunn av sommerfuglene, hehe. At selskapet velger å gi pengene de tjener tilbake til de lokale synes jeg var en ekstra god årsak til å bruke dem. Fint å kunne gi litt tilbake. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic