Roadtrip i Slovenia 2

Dag én på veien i Slovenia kan du lese om her. Dag to på veien startet med en nydelig frokost på Lepena. Det hadde regnet litt under natten, og terrenget var nå ekstra vått. Eierne av farmen mente det var uforsvarlig å sende meg ut på ridetur når landskapet var så vått og farlig for både meg og hestene.

Kjipern’ x 2.

Jeg kom meg i bilen, og kjørte videre.

Jeg kom riktignok ikke så langt før jeg måtte stoppe. Like nedenfor gården renner en avstikker av Soča-elven med en helt uvirkelig blåturkis farge.

Etter hvert kom jeg til et jorde med masse sauer (med andre ord måtte jeg stoppe. Nok en gang..). De var så kule, og kom bort for å slå av en prat.

Soča-dalen er ikke bare vakker, den har også en ganske dramatisk historie. Dette var en av de viktiste frontene under første verdenskrig – italienerne på den ene siden, og østerrike-ungarerne på den andre siden. Kampene var blodige, og det estimeres at over én million mennesker døde her… Det finnes fortsatt mange tegn på konflikten rundt i dalen, alt fra fort til bunkere og vollgraver.

Deretter tok veien meg videre, og ut av dalene. Landskapet åpnet seg og de stupbratte fjellene kom på avstand. Både Bovec og Kobarid var flotte små byer langs Soča-elven.

Den mest idylliske kom jeg dog til en stund etterpå.

Kanal ob Soči var en fryktelig søt liten gammel by med en italiensk feeling over seg. Den ligger også ved Soča-elven, og broen er et viktig krysningspunkt over elven. Den broen som står nå var bygget etter første verdenskrig, men den første var faktisk bygget av romerne. I midten av august er det stupekonkurranser fra toppen av den 17 meter høye brua ned i det iskalde elvevannet.

Jeg parkerte bilen på verdens minste parkeringsplass (dvs en gressflekk/skråning ned mot elven). Den eneste personen jeg så i landsbyen viste seg å være en reisende selv. Den selverklærte «profesjonelle haikeren» Miran Ipavec stod utenfor sitt eget museum – fullstendig viet til haiking. Han inviterte meg inn for å se på samlingen hans, og var overlykkelig over å få sin første norske gjest. Det viste seg at han har reist temmelig mye ved hjelp av tommelen. 308,000 km, 38 europeiske land og hele 6,000 sjåfører i løpet av 30 år. Han har til og med skrevet en bok om alle opplevelsene sine! Men som han sa selv, så er det selve opplevelsen av å være på veien som er det mest minnerike, ikke nødvendigvis destinasjonene han har vært.

Han hadde visst bodd hos en familie i Mosjøen på en av sine haiketurer, og de var både nevnt og bilde av i boken hans. Da han hørte jeg var fra Nord-Norge ble han superglad og lurte på om jeg skulle innom der snart, for da kunne jeg ta med et eksemplar av boken til dem. Dessverre skulle jeg ikke det… Så hvis dere fra Mosjøen leser dette, så ta kontakt med Miran så får dere boken! 😉

Er du på disse kantene, så blir han veldig glad for et besøk! Dessuten er inngangen gratis. Nevnte jeg forresten at han var en tidligere borgemester?

På vei sørover stakk jeg også innom en annen koselig liten by. Middelalderlandsbyen Stanjel.

Det har stått et fort på høyden hvor Stanjel befinner seg siden romertiden, men det var ikke før i middelalderen landsbyen vokste fram – og borgmuren ble bygget rundt. Nå til dags bor det bare rundt 300 mennesker der, og jeg vil tro det er en del turister som koser seg der på sommeren, men da jeg var der en tidlig morgen i september var det altså fullstendig folketomt. Jeg begynte nesten å fundere på om det var en spøkelsesby… Men vakre blomster i krukker og kasser foran dørene og vinduene fikk meg på andre tanker. Jeg hadde bare en time til rådighet, og gikk derfor bare rundt å utforsket stedet i løpet av den tiden. Mange søte små smug og koselige hus. De fleste er fortsatt i bruk, men mange står som tomme skall – og huser bare planter, busker og andre vekster nå. Utsikten ut over dalen var kjempeflott!

Etter dette fant jeg veien til Goriška Brda, men denne fantastiske regionen får sitt eget innlegg. Innlegg om Lepena Stud Farm og fantastiske Skocjan-grotten kommer også.

Drømmen om Slovenia begynner dessverre også å komme til en slutt. Etter Skocjan var det bare å komme seg til Portoroz ved kysten hvor jeg skulle levere bilen. Byen Piran like ved ble siste stopp på ferden, hvor jeg sjekket inn på flotte Hotel Piran, og hvor mystiske ting skjedde i rommet over mitt… Mer om det i et senere innlegg!

Reisen til Slovenia er gjort i samarbeid med STB (den slovenske turistkontoret). Jeg har fortalt hvor jeg ønsker å dra, og de har hjulpet meg å sette det hele sammen. De sponser en del overnattinger, måltider og transport – men de har ingen føringer på hva jeg skal skrive om. Alle ord, tanker og meninger som jeg publiserer i bloggen er helt og holdent mine egne. #slovenia #ifeelslovenia