Paragliding over Bohinj

Jeg våkner i gryningen, og ser spent ut av vinduet. Tåke. Jammen er det tåke. Men det var jo meldt sol fra blå himmel i dag!

Frustrert og spent spiser jeg frokost. Matlysten er ikke helt samarbeidsvillig i dag. Den vet nok at jeg har noe stort foran meg.

Jeg blir hentet av serbiske Seb, som forteller at kjæresten hans også heter Renate. Eller kanskje var det Renata. Sammen kjører vi til landingsstedet hvor vi skal møte «piloten» min.

Plutselig dukker de opp som fugler på himmelen. To paraglidere som sakte men sikkert kommer mot oss, og lander. To norske karer tok turen før meg, og flirer nervøst til hverandre om de også skal tørre å ta fallskjermhoppingen etter lunsj som de hadde skrevet seg opp på. Jeg kjenner det ekstra godt i magen nå.

Piloten min heter Matic Erbežnik, jobber for pac-sports i Bohinj og det skinner av glede i øynene hans når han forteller om turen vi har foran oss. Vi tar taubanen opp til 1,500 meter, og må gå 200 høydemeter til for å komme til stedet hvor vi skal hoppe fra. Hoppe! Tenk noe så vanvittig. Å hoppe fra et fjell trosser jo all logisk tenkning. Hva er det jeg har begitt meg ut på?

Heldigvis er Matic blid og positiv som få, og nervøsiteten faller liksom bort med hvert steg vi går.

– Hvor lenge har du drevet med dette? Spør jeg.

– Siden i sommer, svarer han.

Jeg ser skeptisk på han.

– Siden i sommer? Hvor mange tandemflygninger har du tatt da?

– Nei, kanskje… 10?

– Herregud, vær så snill og si at du tuller, bryter jeg nervøst fra meg.

Heldigvis gjorde han det.

Det viser seg at fyren som ser ut som han er 20 egentlig er 30, og har drevet med paragliding siden han var 15. Halve livet! Han er faktisk en av de mest erfarne i bransjen her i Slovenia, og har nesten 2,000 tandemflygninger på baken. Rett som det er føler jeg meg plutselig i gode hender.

Vi er kommet opp til stedet vi skal hoppe fra. En gjeng polske paraglidere står og venter på at vinden skal ta seg opp og legge til rette for hoppingen. Jeg skuer ut over de julianske alpene. Rett foran meg stiger de tre toppene til fjellet Triglav seg opp fra fjellmassivet, Slovenias største med sine 2,864 meter. Jeg ser ikke dalbunnen herfra. Men helt ned dit skal vi fly, over 1,200 høydemeter ned!

Det er langt det.

Vinden er ikke helt samarbeidsvillig. Den kommer fra vest, men paragliderne håper på en fra øst. Etter noe venting og et par avbrutte hopp av den polske gjengen, går jeg, Matic og en annen polsk kar til hoppested nr. 2 her på fjellet. Herfra kan vi gjerne hoppe selv om vinden kommer fra øst. Forberedelsene begynner. Hjelmen skal på og selene festes. Alt dobbelsjekkes. Trippelsjekkes.

– Er du klar? Spør Matic muntert mens han fester selene våre sammen.

Jeg nikker forsiktig.

1-2-3-GO! Vi løper og løper, jeg kjenner at luften løfter skjermen og bremser oss, men fortsetter å løpe – og plutselig ser jeg ned, og merker jeg at jeg løper i luften. Vi har tatt av!

– We’re birds! We’re Slovenian birds! Roper Matic ut, og jeg kan ikke annet enn å le. Det hele er så surrealistisk! Vi flyr! Vi flyr virkelig som fugler!

– Selv om jeg gjør dette nesten hver dag, og ofte flere ganger om dagen, blir jeg virkelig aldri lei denne følelsen – og denne utsikten, sier Matic.

Det skjønner jeg godt. Flighten varer i rundt 20-25 minutter, men tiden går så altfor fort. Jeg var så utrolig heldig med været, jeg kunne egentlig ikke vært heldigere. Solen skinner over oss, og lager refleksjoner i den store vannmassen under. Den rette måten å se Bohinj-innsjøen må absolutt være ovenfra. På den måte blir man ordentlig kjent med de store dimensjonene.

Skogen har begynt å skifte til høstens paljett, og gule, oransje, røde og grønne farger dominerer der nede. Jeg ser skibakkene, hotellet på toppen av fjellet vi hoppet fra og taubanen som frakter passasjerer opp. Sakte, men sikkert beveger vi oss nedover, og svinger litt fram og tilbake for å få sett hele spekteret av det vakre landskapet.

– Har du noengang landet i et tre? Spør jeg, og ser på tretoppene som kommer nærmere i en faretruende fart.

– Nei. Ikke ennå i alle fall!

Vi suser over tretoppene, og bare centimeter forbi kirkespiret til Cerkev Sv. Duha. Jeg strekker opp beina som avtalt, og like etterpå lander vi i en blomstereng like ved hostellet hvor Pac Sports holder til. Heldigvis ble det ikke landing i tretoppene denne gangen heller.

For en opplevelse! Tenk å ha en slik jobb?! Det var absolutt noe av det kuleste jeg har gjort, og det skal sies at jeg gikk rundt med et stort smil resten av dagen. Håper det ikke blir lenge til neste gang!

Har du testet ut paragliding selv, eller er det noe du kunne tenke deg å prøve?

Reisen til Slovenia er gjort i samarbeid med STB (den slovenske turistkontoret). Jeg har fortalt hvor jeg ønsker å dra, og de har hjulpet meg å sette det hele sammen. De sponser en del overnattinger, måltider og transport – men de har ingen føringer på hva jeg skal skrive om. Alle ord, tanker og meninger som jeg publiserer i bloggen er helt og holdent mine egne. #slovenia #ifeelslovenia