Første dagen min her i Bagan leide jeg sykkel, og dro innover mot Old Bagan, og stoppet innom en del små templer på veien. Etter jeg hadde vært inne i et innenfor bymurene, satt jeg ute i skyggen for å slappe av litt før ferden gikk videre.
Jeg la merke til to barn som gikk rundt på plassen og lekte og lo, og plutselig endte de opp hos meg. Jeg så at de hadde prøvd å selge postkort til et par som satt lenger bort, og tenkte de ville prøve seg på meg også. Jenta på 9 år presenterte seg som Wai Wai, og gutten var broren hennes på 4 år. Hun syntes det var så spennende med utlendinger, og spurte om jeg hadde parfyme eller leppestift (som de fleste jenter gjør her). Postkortene ble ikke nevnt, men til slutt begynte Wai Wai å mase om at jeg måtte bli med hjem og hilse på familien hennes. Etter litt overveielse (regnet med de ville komme til å skulle selge meg noe) fant jeg ut at, hvorfor ikke? En ypperlig mulighet til å se hvordan en lokal familie lever her.
Og jeg er glad jeg sa ja!
Den lille landsbyen deres var ikke så veldig langt unna. Den lå nede ved elva, og mennene var for det meste fiskere – så de kalte stedet en fiskelandsby. Alle bodde i spartanske trehus som stod på påler opp fra bakken, og med flettede gulv, vegger og tak. Husene hadde små tregjerder som separerte eiendommene fra hverandre, hvor klær hang til tørk, og høner og kyllinger svirret rundt på kryss av tomtegrensene.
Jeg fikk hilse på faren i huset (moren var visst på markedet), og det tredje barnet i huset som var en gutt på 11 år. Nabobarna kom løpende da de så meg og lo og ropte «Mingalaba!». Mange ble stående hele tiden mens jeg var der, og et par av dem kom å satt seg sammen med oss. Ei nabojente som snakket ganske godt engelsk kom og fungerte som tolk, og faren hennes var også der. Høy på betelnøtter med rødfargede tenner var han en skikkelig tullebukk.
Jeg fikk full oppvartning, ble servert te og peanøtter. Fikk æresplass på gulvet og vi snakket om høyt og lavt og jeg fortalte litt om Norge. De syntes det var fascinerende med hudfargen min og syntes det var rart jeg hadde lyst til å bli brun, haha…
De mente jeg burde prøve thanaka, den lokale solkremen som lages av en bark, og smøres på ansiktet (ofte i vakre mønster), og satte i gang med å lage det til meg. Barken gnis på en steinplate med litt vann for rett konsistens og påføres så huden. Interessant!
Tror jeg ble sittende der i over en time. Postkortene ble dratt opp en gang i løpet av oppholdet, men da jeg sa jeg allerede hadde kjøpt slike lot de det ligge. Jeg kjøpte heller en liten klump med tanaka for en liten penge, mest som takk for oppholdet.
Som sagt er jeg glad jeg ble med – det var veldig fascinerende å møte alle disse menneskene og se hvordan de lever livene sine. Always a treat when traveling!
