Bukhara – den helligste byen i Sentral-Asia

Fra ryddige, moderne og til en viss grad sterile Samarkand, tar toget meg desto lenger vestover. Etter flere timer ankommer toget Bukhara, og tiden er kommet for nok et eventyr langs den gamle Silkeveien. Bukhara viser seg på mange måter å være langt fra steril og moderne. Her kommer historien virkelig til sin rett.

Bukhara er på mange måter lik storebroren Samarkand. Begge byene regnes å være over 2,000 år gamle, og har vært betydningsfulle sentra for makt, handel, lærdom og religion i årene etter. Her finner man flerfoldige gamle moskeer og madrassaer, hvor de fleste har unngått samme restaureringsbehandling som de i Samarkand. Dette, i tillegg til at den gamle sandsteinsbydelen fortsatt består, gjør at Bukhara har et noe mer genuint og eksotisk preg enn det Samarkand nå har. Bukhara kalles også «museumsbyen» siden det er over 140 arkitektuelle monumenter fra middelalderen som fortsatt er bevart rundt i byen. UNESCO mener dessuten at gammelbyen i Bukhara er den mest intakte middelalderbyen i hele Sentral-Asia. Jeg likte meg veeeeldig godt i Samarkand, men Bukhara hadde altså det lille ekstra.

Selv om mye av det gamle er bevart, har også Bukhara sett sine endringer de siste hundreårene. Fram til 1900-tallet var Bukhara kjent for sine mange kanaler og vannbasseng spredt rundt i byen, som fungerte som kjølige oaser for byens innbyggere i den varme ørkenluften. Hit dro man for å treffe kjente, vaske seg, drikke og kjøle seg ned. Siden vannet svært sjeldent ble skiftet, sier det seg selv at en slik praksis neppe var særlig heldig. Bukhara ble ofte herjet av pest og sykdom, og det sies at den typiske innbyggeren bare ble rundt 30 år gammel.

Russerne tok under Sovjet grep og tettet igjen de fleste vannbassengene i byen. Nå til dags er det bare det populære vannbassenget Lyabi-Hauz, flankert av et par madrassaer, som fortsatt består. Nå til dags er det neppe noen som tør å drikke fra bassengets vann, men stedet er som en perfekt liten oase i den ellers varme, og noe trange, byen.

Et annet åpent sted i byen er torget ved Kalyan-moskeen og minarettårnet. Kalyan-tårnet på 47 meter har siden det ble reist på 1100-tallet stått som et fyrtårn i den flate ørkenen og vist veien for handelsmenn og pilegrimer fra både øst og vest. Tårnet gjør det også enkelt å finne veien rundt i byen nå til dags. Uansett hvor man går vet man hvordan man kommer seg tilbake til tårnet og Kalyan-torget, og man går seg dermed ikke vill i de forvirrende smugene og små gatene byen er full av.

Fram til 1900-tallet ble kriminelle straffet med å kastes ut av tårnet dersom det de hadde gjort var ille nok. Dette skjedde helst på markedsdager hvor flest mulig ble vitne til hendelsen, og minareten fikk fort kallenavnet «dødstårnet».

Det sies at når Djengis Khan ankom byen for å rasere den, ble han så imponert over tårnet at han lot det stå. Kalyan-moskeen like ved la han derimot i ruiner. Det ble på 1500-tallet reist en ny moské, og denne står der fortsatt. Jeg tok turen inn i denne imponerende bygningen, som under Sovjet hadde hatt funksjonen som varehus. Forgården er så stor at den kan romme 10,000 mennesker. Bygningen på den andre siden av torget er Mir-i-Arab-madrassaen. Den er fortsatt i bruk som religiøs skole for muslimene, og derfor stengt for uteforstående som meg.

Det blir varmt midt på dagen i Bukhara, selv på høsten. For å ta en pust i bakken endte jeg opp på restauranten Chasmai-Mirob, som har en strålende utsikt ut over Kalyan-torget. Lenger bort i byen så jeg også de mektige veggene til Arken. Etter litt brød og manti med kjøtt og potet, tok jeg turen ditover.

Arken i Bukhara er en stor festning som stammer tilbake til flere århundrer før Kristus, og dette stedet har alltid fungert som bostedet for herskerne av byen. Mest sannsynligvis er festningen den eldste bygningen i hele Bukhara, og her strekker kraftige vegger seg opptil 16-20 meter til toppen av byggverket. Inne i festningen har det befunnet seg alt fra vanlige bolighus tett i tett, til offentlige bygninger, frodige hager, og ikke minst boligen til emiren, hans mange koner og resten av familien. Mye av festningens innhold er dessverre ødelagt og forsvunnet, men iherdige restaureringsarbeid har gjort at en del er gjenreist. Målet er nok at hele festningen en dag igjen skal stå som den gjorde for flere århundrer siden.

Jeg hadde sett bilder tatt fra toppen av festningen mot Kalyan-torget, og prøvde hardt å finne ut hvor bildet var tatt fra. Etter å ha spurt litt rundt, ble det klart at bildene var tatt fra en del av festningen som nå er avstengt, og forbudt å gå til. Området befant seg bak hvor toalettene der oppe stod, og jeg var litt sneaky og prøvde å se om det gikk an å komme seg forbi de høye murene bak toalettene. Han som hadde ansvar for toalettene skjønte nok hva jeg holdt på med og kom bort til meg. Jeg trodde han skulle jage meg bort, men det viste seg at hvis jeg bare gav han litt penger skulle han ta meg med bort til utsiktspunktet. Litt penger var kanskje å underdrive, han skulle ha ganske mye. Jeg måtte dessverre takke nei, men lo litt for meg selv. Her i Usbekistan kan penger løse det meste.

Jeg fant veien ut av arken, forbi en kamel, flere gamle madrassaer og den vakre, spesielle lille Chor Minor, og tilbake til bazarene. Jeg vandret rundt i flere timer, og endte opp med flere fargerike skjerf fra de mange salgsbodene. Av en eller annen grunn trakk jeg stadig tilbake til Kalyan-torget. Solen steg stadig lenger ned på himmelen. Selgerne rundt torget begynte til slutt å pakke sammen for kvelden mens de diskuterte dagens salg.

I takt med solens avskjed, ble den lille halvmånen på himmelen sterkere og sterkere. Dagen i Bukhara nærmet seg slutten. Den tørre solvarme luften ble kjøligere. Jeg trakk det nye silkeskjerfet mitt tettere rund meg mens jeg vandret gjennom de sandfargede smugene tilbake til gjestehuset. Dagen etter skulle jeg ta toget tilbake til sivilisasjonen, og Bukhara ville atter en gang føles som et fjernt eventyr.

Praktisk informasjon om Bukhara

Bukhara ligger relativt langt sør i Usbekistan, på grensen mot Turkmenistan, og har i underkant av 300,000 innbyggere.

Den letteste måten å komme seg til byen er med fly fra Tasjkent, eller tog fra enten Samarkand eller Tasjkent. Toget tar 3-4 timer mellom Bukhara og Samarkand, og 6-8 timer mellom Bukhara og Tasjkent. Det finnes hurtigtog og nattog.

Togstasjonen ligger egentlig i nabobyen, 8 km sør for Bukhara. Jeg hadde fikset skyss gjennom gjestehuset mitt, slik at det stod en kar å ventet på meg når jeg kom. Heldigvis, for disse taxisjåførene som venter utenfor togstasjonene kan være fryktelig intense. Jeg betalte 5 dollar for turen fra togstasjonen til gjestehuset i den gamle delen av Bukhara.

Jeg overnattet på Chor Minor Hotel, og betalte 45 dollar for to netter for privat rom med eget bad og frokost inkludert.