Santo Antão er den nest største øya på Kapp Verde, og også den mest frodige og kuperte. Det vulkanske, dramatiske og grønne landskapet innbyr til vandring og spennende opplevelser på en øy utenfor allfarvei. 

Kapp Verde er et øyrike i Atlanterhavet utenfor vestkysten av Afrika. De fleste øyene er tørre og karrige. Det er Santo Antão også ved første øyekast. Det er ikke før man forflytter seg til nordøstsiden av øya at den grønne, frodige karakteren strider fram. Plutselig byttes sand og ørken ut med grønne åser, banan- og daddelpalmer, grønne furuskoger, sitrus- mango- og papayatrær. I disse grønnkledde dalene produseres mesteparten av øyrikets frukt og grønt.

Selv om øya ligger utenfor allfarvei er den overraskende lett å reise rundt på. Mange av de mest interessante stedene er knyttet sammen med tilrettelagte vandreruter, som har blitt brukt av lokalbefolkningen i flere hundre år for å ta seg mellom bosetningene på øya. Ellers kan man skysses rundt med lokale minibusser, leie bil med sjåfør eller kjøre på egenhånd for å komme seg rundt på øyas relativt beskjedne veinettverk.

Jeg opplevde Santo Antão som en trygg øy å besøke, selv når jeg vandret rundt på egenhånd. De lokale er hyggelige og gjestfrie, og lett å komme i kontakt med. Drømmer du om en vandreferie i et nærmest unikt naturlandskap på et sted som fortsatt ikke er oppdaget av masseturismen, kan jeg derfor anbefale Santo Antão.

Nedenfor beskriver jeg de tre spektakulære turene jeg selv gikk da jeg besøkte øya i februar.

Ankomst Santo Antão

Santo Antão har ikke flyplass. For å komme seg hit er man derfor nødt til å fly til naboøya Sao Vicente (som har direktefly fra blant annet Lisboa, eller som man kan nå med lokalfly fra andre øyer på Kapp Verde) og ta fergen fra byen Mindelo over til Porto Novo på Santo Antão.

Det er to selskaper som opererer fergeruten. Begge selskapene har to avganger hver vei hver dag (mulig det er færre avganger på søndager), og fergene bruker omtrent én time på krysningen. Prisen ligger på ca. 8 euro eller 800 kappverdiske escudos.

Når man ankommer Porto Novo står det en hel rekke minibusser (som kalles aluguers eller colectivos) som kan frakte deg videre rundt på øya for en billig penge. Det er også mulig å leie en hel minibuss for seg selv, men dette er naturlig nok (mye) dyrere.

Jeg valgte å ha Ponta do Sol, lengst nordøst på øya, som min base. En fargerik fiskerlandsby hvor lokale fiskere fortsatt kjemper mot havets lunefulle karakter hver dag for å skaffe mat på bordet. Her finnes det flere overnattingssteder. For det meste gjestehus, men også et stort hotell med balkonger ut mot havet. Jeg hadde derimot bestilt rom på Kasa Tambla. Et trivelig gjestehus nede ved havnen eid av en franskmann og drevet av lokale kvinner.

Flere spisesteder finnes det også i landsbyen, hvor fersk sjømat serveres akkompagnert med vin fra vulkanøya Fogo, eller grogue, en slags rom destillert på øya. Uansett hva man bedriver dagene med er man nødt til å få med seg solnedgangen på det vesle stedet. Den skaper nærmest en magisk atmosfære hver eneste kveld.

Ponta do Sol til Formiguinhas (og tilbake)

Ca. 12 km – ca. 300 m opp og ned – 5-6 timers vandring

En av de mest kjente vandrerutene på Santo Antão er turen langs kysten fra Ponta do Sol til Cruzinha, via det som regnes som den vakreste landsbyen i hele det kappverdiske øyriket, nemlig Fontainhas. Turen fra Porta do Sol til Cruzinha er omtrent 14 km lang og tar ca. 6 timer å gå.

Siden det var søndag gikk det dessverre ingen minibusser til/fra Cruzinha denne dagen, og taxi var dyrt, derfor måtte jeg tenke alternativt. Etter en stor og deilig frokost på Kasa Tambla bestemte jeg meg derfor å gå fra Ponta do Sol til halvveispunktet for ruten (landsbyen Formiguinhas) og heller snu og gå tilbake derfra. Dette var i følge eieren av gjestehuset en god løsning, siden han mente de vakreste stedene langs ruten ligger nettopp mellom disse to stedene.

Jeg startet klokken ni om morgenen og vandret ut og opp av Ponta do Sol mot den gamle brosteinsbelagte bilveien til Fontainhas. Det første stykket var bratt og tok meg forbi spartanske bolighus med høner som tuslet rundt i gata, før jeg passerte en kirkegård og til slutt ankom veien inntil fjellsiden som skulle ta meg videre.

Utsikten var helt fantastisk fra første sekund. Ned mot det mektige havet og opp mot de like mektige fjellene. Etter en liten time rundet jeg en sving og så med ett bort på et fantastisk naturlig amfiteater av brungrønne, bratte fjell – og den lille landsbyen Fontainhas beliggende midt i.

Vel nede blant de fargerike, få husene så jeg et skilt til Bar Tchu. Her solgte den lokale karen Tchu drikke til tørste forbipasserende, blant annet en hjemmelaget jus laget av guava han hadde høstet i fjellene. Jeg kjøpte et glass og satte meg i solen utenfor. Tchu holdt meg med selskap og vi klarte holde en liten samtale gående på fransk/spansk/tysk med de få ordene vi kunne mellom oss.

Jeg fulgte så veien videre oppover fjellsiden, over et lite pass og deretter i sikksakk ned mot landsby nummer to. Lille Corvo ligger nede i en dalbunn omringet av terrasser brukt til dyrkning gjennom hundrevis av år. Rett og slett et spektakulært syn. Etter å ha passert gjennom landsbyen gikk stien videre ut langs klippekanten og jeg gikk med havet tett på helt til jeg nådde Formiguinhas. Fiskerlandsbyen ligger omtrent midt mellom Ponta do Sol og Cruzinha, og ble for meg siste stoppested før jeg snudde og gikk tilbake. Men først stoppet jeg innom Bar Sonia for lunsj.

Det spartanske spisestedet hadde en nydelig havutsikt, men ingen meny, så jeg stotret fram på spansk om jeg kunne kjøpe lunsj. Like etter ble mange små retter servert til bordet. Kyllinglår, pommes frites, ris, søtpotet (naaam) og kassava. Godt og mettende.

Så vandret jeg samme veien tilbake, og det var interessant å se hele ruten fra et annet perspektiv. Vel tilbake i Ponta do Sol hadde jeg brukt syv timer på turen, inkludert lunsjstoppet hvor jeg satt i omtrent én time (og sikkert hundre millioner fotostopp).

Cova-krateret til Vila das Pombas

12 km – 100 m opp og 1100 meter ned – ca. 4-6 timers vandring

Etter å ha vandret langs kysten, stod innlandet og fjellene for tur. For å komme meg fra Ponta do Sol til Cova de Paul-krateret på omtrent tusen meters høyde, måtte jeg arrangere skyss. En taxi hentet meg derfor klokken åtte på morgenen, og skysset meg opp i de mektige, grønnkledde fjellene på den gamle veien som knytter sammen Ribeira Grande og Porto Novo. Dette var lenge den eneste veien fra sør til nord på øya, før veien langs kysten stod ferdig i 2009. Hele den 36 km lange veien er brosteinsbelagt. 15 millioner brostein lagt av slaver hentet inn av portugiserne, og arbeidet tok hele 30 år å fullføre.

Kjøreturen opp til Cova de Paul tok omtrent én time, inkludert et stopp underveis oppe på den vanvittig smale fjellryggen Delgadinho, akkurat bred nok for en bil. Deretter passerte vi furuskoger og tåkeskyer, før vi ankom Cova-krateret hvor jeg var klar til vandring kl. 09.

Dessverre hadde jeg fullstendig undervurdert den lave temperaturen oppe på 1,100 meters høyde, og i tillegg blåste det noe helt fryktelig. Jeg holdt derfor på å fryse fordervet den første halvtimen mens jeg krysset det gamle vulkankrateret som de siste hundreårene har vært bosatt og kultivert.

Heldigvis var ruten litt mer i le når jeg hadde krysset krateret og gikk opp på andre siden, hvor utsikten ned over Valle de Paul bredde seg utover. Å se ruten snirkle seg i sikksakk nedover i den grønne dalen, med fjellene rundt og havet i det fjerne, var et fantastisk skue.

Jeg brukte lang tid nedover, tok en milliard bilder og gikk av og til baklengs for å spare knærne for den lange nedoverbakken. Det ble frodigere og frodigere desto lenger ned jeg kom, og jeg fikk ved et tilfelle skikkelig Jurrasic Park-feeling. Før jeg nådde bilveien passerte jeg gamle gårder som dyrket sukkerør, bønner, yucca, potet, bananer, papaya og kaffe, med vannførende små kanaler eller levadaer rundt, akkurat slik som på Madeira.

Noen velger å avslutte turen når de når bilveien (da har man gått ca. 3 km og mange høydemeter ned), og arrangerer skyss tilbake derfra. Selv fortsatte jeg turen helt ned til tettstedet Vila das Pombas (også kalt Ribeira da Paul) nede ved havet. Selv om man går langs veien er det lite trafikk og mye flott å se underveis.

Underveis stoppet jeg på O Corral for å spise lunsj. Stedet drives av en franskmann og hans kappverdiske kone, og de tilbyr en rekke spennende retter basert på lokale råvarer de selv dyrker fram. Jeg gikk selv for stekte søtpoteter (batata doce) med egg, og en egenprodusert jus. Kjempegodt!

Jeg fortsatte videre og passerte flere gamle steinhus med stråtak, menn som bar store lass tørkede sukkerrør på ryggen, flotte veggmalerier, esler som ropte, svære gamle dragetrær, passerende aluguers og folk som satt utenfor husene sine og så på livet.

Jeg ankom Vila das Pombas etter seks timer. Fem timers vandring dersom man ser bort fra timen jeg satt ned til lunsj. Mens jeg ventet på minibussen som skulle ta meg tilbake til Ponta do Sol, fant jeg veien inn til Casa Maracuja (som betyr pasjonsfrukthuset) og bestilte en jus og en hjemmelaget pasjonsfrukt-is. Nam!

Rundtur i Xoxo-dalen

Omtrent 3-4 km – ca. 300 høydemeter opp og ned – ca. 2-3 timer

Xoxo-dalen ligger innerst i elvedalen Ribeira de Torre, noenlunde parallelt med Paul-dalen som jeg gikk gjennom dagen før (det gøyale navnet Xoxo uttales sho-sho). Denne rundturen er kortere enn de foregående to turene, men intet mindre spektakulær.

Selv overnattet jeg på gjestehuset Kasa Xoxo som ligger inne i dalen der hvor bilveien slutter, og brukte dette som utgangspunkt for turen. Jeg fulgte veien opp på baksiden av gjestehuset. Her deles veien inn i to ruter. Jeg valgte å følge rød rute 203 noen bratte og lange steintrapper opp til en landsby nedenfor den høyreiste, spisse steinklippen dalen er kjent for.

Her møtte jeg en liten gruppe eldre mennesker som satt utenfor husene. Ei dame på tilsynelatende åtti pluss år stod nærmest på hodet og vasket klær i et trau med vann. Jeg kom til å tenke på hvordan i all verden disse eldre menneskene kommer seg ned fra landsbyen og til sivilisasjonen ved kysten. Eller er det slik at når man når en viss alder og skrøpelighet er man nødt til å bli værende?

Jeg hilset høflig og fortsatte videre ned på andre siden av bebyggelsen. Her havnet jeg blant sukkerrør, palmer og papayatrær, før jeg nådde et par stråhytter blant hvor en mann i dressjakke stod og vinket på meg blant bananpalmene. Han presenterte seg på fransk som Antonio og fortalte at han eide tomten og hadde laget sin egen al fresco kafé hvor han solgte grogue, myntete og frukt. Jeg ble med og han viste meg sin hjemmelagde bar hvor flasker var oppstilt på steinhyller og den kalde bekken fungerte som kjøleskap. Han gav meg en kopp mynte-te med sukkerørmelasse og skar opp banan, appelsin og papaya med den største iver og presenterte meg med en fruktsalat. Kjempegodt, og de omgivelsene!

Etter en omvisning på området og presentasjon av planene hans med å skape et lite hotell på tomten, fikk jeg møte sønnen hans og spørsmål med glimt i øyet om jeg kunne tenke meg å bo der på vinteren når det var kaldt i Norge og hjelpe han drive hotellet. Jeg sa at selv om det fristet hadde jeg dessverre ikke mulighet til det, men at jeg håpet å komme tilbake om noen år og se planene hans skapt til realitet. Artig og trivelig type.

Fra Antonio fortsatte ruten videre oppover trappene, og utsikten ble bare flottere og flottere i enhver retning med hvert trappesteg jeg tok. Jeg passerte et tilsynelatende forlatt lite steinhus med store kålplanter voksende utenfor, og vandret langs vannførende kanaler mellom bananpalmer. Trappene tok meg stadig oppover, og jeg ble forbipassert av tre lokale ungdommer med ryggsekk og et lite barn hakk i hel som gikk i et imponerende tempo oppover fjellsiden. Snakker om episk skolevei, både når det gjelder utsikt og lengde.

Til slutt delte stien seg, og jeg tok til venstre ned mot elven og videre opp på andre siden av dalen hvor landsbyen Rabo Curto ligger. Innerst i dalen renner et mektig fossefall i regntiden på senhøsten, men nå var det intet mer enn dråper igjen. På vei opp passerte jeg gryntende griser, palmer tunge av grønne bananer og to gutter som knasket på sukkerrør mens de fulgte meg med nysgjerrige øyne.

Landsbyen var stort sett folketom, bortsett fra en gammel dame som satt utenfor et hus med klesvasken til tørk, en liten hund som kom løpende mot meg for å hilse og høner med kyllinger som tuslet rundt utenfor bygningene. Tilbake ned mot Kasa Xoxo fulgte jeg rød rute 202, hvor trappene var byttet ut med en smal vei av brostein. Jeg passerte små skur med esler i, og flere hus. Jeg ble stadig mer imponert over hvordan man har bosatt seg oppover de bratte fjellsidene, med dyrkningsterrasser under og over i et landskap som minnet meg veldig om det rundt Cusco i Peru.

Jeg var tilbake på gjestehuset etter omtrent tre timer, og hadde da rundet det bratte, høye steinspiret som dalen er kjent for. Magen rumlet. Det eneste stedet å spise i dalen er på gjestehuset, og de serverte heldigvis et deilig, hjemmelaget middagsmåltid bestående av tunfisk på kvelden. Når mørket senket seg dukket en overdøvende lyd av kvekkende frosk opp, men når tiden kom for å sove var det fullstendig stilel i denne lille dalen mellom fjellene.

Praktisk info om Santo Antão

Santo Antão er relativt kompakt med sine 785 km2 og beskjedne innbyggertall på omtrent 50,000 mennesker. De største boplassene på øya er Porto Novo, hvor ferga legger til, samt Riberia Grande på nordøstkysten.

Det finnes mange steder å overnatte på øya. De fleste velger å bosette seg langs kysten, enten i Cidade das Pombas, Ribeira Grande eller Ponta do Sol. Sistnevnte ligger lengst nordøst på øya, og herfra er mange av gåturene på denne delen av øya lett tilgjengelige.

Disse tre rutene (og mange flere) er godt merket. Det er derfor ikke nødvendig med guide.

Øya har stort sett bra vær året rundt. De fleste besøker øya mellom november og februar. Gjennomsnittstemperaturen ligger mellom 21 og 26 grader året rundt. Sommermånedene er de varmeste, og september er den mest regnfulle måneden. Ønsker man å se øya i sin grønne prakt anbefales det å reise dit mellom september – november, eller de nærmeste månedene etter.

Fra Porto Novo til Ponta do Sol betalte jeg 500 escudos eller 5 euro med colectivo. Turen tar rundt én time. Kortere strekninger koster mindre. Mellom Vila das Pombas og Ponta do Sol betalte jeg bare 150 escudos. Leier man bil med sjåfør er kostnaden gjerne tidobbelt det å reise med minibuss. Fra Ponta do Sol til Cova-krateret betalte jeg 3500 escudos, eller ca. 35 euro.

For en eller annen grunn snakker de lokale fransk og ikke engelsk i møte med turister. Det kan derfor være lurt å friske opp skolefransken før du ankommer, eller ha med en glosebok/app på telefonen.

Kunne du tenke deg å besøke Santo Antao selv?