Stratford-upon-Avon: I fotsporene til Shakespeare

På vei fra Peak District til Cotswolds måtte jeg legge inn en overnatting. Når jeg så på kartet fant jeg fort ut hvor. Like nord for Cotswolds ligger nemlig Stratford-upon-Avon, Shakespeares fødeby og en av de mest sjarmerende småbyene i hele England.

Jeg ankom Stratford-upon-Avon sent på kvelden. Overnatting hadde jeg booket på YHA Stratford-upon-Avon, som ligger noen få minutters kjøring utenfor sentrum. Det var blitt mørkt, så det var vanskelig å se omgivelsene. Når jeg kom innenfor døren til det store huset, senket en nærmest herskapelig stemning seg over meg. Hostellet ligger nemlig i Hemingford House, et gammelt georgiansk herskapshus fra 1800-tallet, med en tre mål stor tomt tilknyttet seg.

Neste morgen stod jeg opp tidlig for å nyte de vakre omgivelsene, og deretter dra inn til byen, for å følge i Shakespeares fotspor.

William Shakespeare er en verdenskjent dikter og dramatiker, blant annet kjent for klassikerne Hamlet, Othello, Macbeth, og Romeo og Julie. Han ble født til foreldrene John og Mary Shakespeare i Stratford-upon-Avon, i april 1564. Faren var opprinnelig hanskemaker og lærvarehandler, og de bodde ganske beskjedent til. Det hele endret seg når John fikk stillingen som borgermester i Stratford i 1568. Plutselig fikk familien mer plass og penger å rutte med. På 1590-tallet ble John dessuten beæret sitt eget våpenskjold, et klart tegn på status.

Etter å ha vandret gjennom byens sjarmerende gater, omsluttet av bygninger i tudorstil med lyse vegger støttet opp av mørkt tømmer, ankom jeg Shakespeare-familiens hus i Henley Street. Her ble William Shakespeare født, og her vokste han opp – og huset er i dag omgjort til museum.

Siden det fortsatt var tidlig, var jeg en av de første inn dørene til barndomshjemmet denne dagen. Guider, kledd for anledningen i tidsriktige kostymer, møtte meg og et hyggelig par fra Polen når vi steg innenfor døren til den fem hundre år gamle bygningen.

Shakespeares barndomshjem

I tillegg til å lære om Shakespeares barndom og familie bød guidene på informasjon om det å leve i en småby i 1500-tallets England. Det må ha vært utfordrende, på mange måter.

– I dag ligger det steingulv her, men det kom ikke før familien fikk bedre råd. Vet dere hvor uttrykket «dirt poor» kommer fra? Nettopp det at de fattige bodde i hus med jordgulv, slik det engang var her, kunne guiden i denne seksjonen av huset fortelle, før hun fortsatte:

– Visste dere forresten av ordet «window» er en utvikling av begrepet «wind hole«? De fattige hadde ikke glass i vinduene på denne tiden, bare vinduslemmer. Vinden trakk derfor stort sett alltid godt inn i husene. Tenk hvor kjølig det ville vært på vinteren?

Det første som møter oss i stuen, er en stor, flott seng. Himmelseng var dyrt, så dersom man hadde råd til en slik endte den som oftest opp i stua, hvor gjester kunne se den (og ved behov bruke den). Den nest beste sengen i huset var det foreldrene som okkuperte. Guttene måtte dele på én seng, det samme gjaldt jentene. Familien fikk åtte barn, men bare fem levde til voksen alder. De fleste sov sittende, derfor er sengene fra denne tiden relativt korte. På grunn av røykfulle hus og dårlige lunger, var det vanskelig å puste dersom man la seg ned. En annen årsak er muligens frykten for at djevelen skulle komme inn gjennom deres åpne munn om natten og stjele sjelen deres dersom de lå flate og sov (!).

John, Williams far, hadde sin lær- og hanskebedrift i underetasjen av huset. Han var en flink og dreven håndverker. Håndverket gjorde dessverre også sitt for at lukten i huset kanskje ikke var den beste. Urin og hundeekskrementer ble nemlig brukt for å mykgjøre læret til hanskeproduksjonen. Det luktet neppe så godt, men lukten av møkk, fra både mennesker og dyr, var man i grunn vant med på denne tiden uansett. De færreste hadde utedo, og ofte gikk innholdet fra nattpottene rett ut i elven eller i gata.

Hygiene var på mange måter nærmest et fremmedord på denne tiden. Å bade hver dag, slik de fleste gjør i dag, var helt fremmed. Folk trodde de ble sykere av å bade enn å la være. Mye tyder på at de i Shakespeares familie bare badet én eller to ganger i året. Vannet måtte hentes langveis fra, og deretter kokes. Det tok lang tid å varme opp nok vann til å fylle det største karet de hadde. Faren i huset fikk bade først, deretter andre menn som bodde i husholdet. Så fikk kvinnene bade. Til slutt var det barnas tur, én etter én, og den eldste først. Vannet hadde nok blitt svart og skittent før yngstemann skulle i. Kanskje ikke så rart barnedødeligheten var høy på denne tiden.

Atmosfæren ute i hagen var nydelig. Selv om det var høst, stod flere av plantene fortsatt i blomst. Alle plantene i hagen har en eller annen tilknytning til Shakespeare, enten de vokste der på hans tid, er nevnt i hans verker, eller er oppkalt etter han eller hans familie. Mens jeg stod å beundret noen av dem, kom en ung kvinne i renessansekostyme bort til meg.

– Har du lyst å høre litt poesi, eller en scene fra et stykke av Shakespeare? spurte hun, og plutselig stod hun der med stor innlevelse og framførte Julie Capulets fortvilte monolog etter at hun oppdaget Romeo var en Montague.

Når han var 18 år gammel, giftet William seg med 26 år gamle Anne Hathaway. Guiden forteller at de fleste menn var yngre enn hustruene sine på denne tiden. Huset Anne vokste opp i, kan også besøkes, like utenfor byen. Anne Hathaway’s Cottage. Dessverre hadde jeg ikke tid. Istedet fortsatte jeg vandringen gjennom de gamle gatene i Stratford, under løvdekte trær, og forbi bugnende blomsterkasser.

Jeg passerte blant annet Hall’s Croft, huset hvor Shakespeares eldste datter Susanna bodde med sin ektemann Dr. John Hall. Det var også vanskelig å unngå den tømmerdekte fasaden til Guild Chapel. Bygningen fra 1200-tallet er en gammel, ikonisk del av Stratford. Innenfor de gamle veggene kan man se spektakulære veggmalerier fra middelalderen av døden og etterlivet, som lenge var malt over og gjemt, beordret av John Shakespeare og den engelske reformasjonen. I disse storslagne omgivelsene gikk dessuten William på skole fra 1571 til 1578.

Årene 1585 til 1592 forsvinner William ut av historien. Disse årene kalles «the lost years» siden man ikke aner hva han da tok seg til. Han dukker ikke opp igjen før på begynnelsen av 1590-tallet, som skuespiller, publisert poet og dramatiker til sine egne verker på teaterscenen i London.

«Some are born great, others achieve greatness.» William Shakespeare, Twelfth Night

Shakespeare flyttet tilbake til Stratford-upon-Avon i 1611, som en rik og suksessfull mann, etter en glimrende karriere i hovedstaden. Her tilbrakte han sine siste år med familien sin i sitt nye hjem, New Place. Etter en relativt beskjeden oppvekst bodde han nå i Stratford-upon-Avons største hus, med bortimot 30 rom og egen gårdsplass.

5 år senere, i april 1616, bare 52 år gammel, døde Shakespeare. Av hva, vet man ikke sikkert. 25. april ble han gravlagt i koret på Holy Trinity Church i Stratford, i samme kirke han ble døpt. Den rundt åtte hundre år gamle kirken ligger vakkert til ved Avon-elven, og utgjorde mitt siste besøk i byen denne dagen.

Shakespeares grav fortsatt kan besøkes i dag. På graven står disse ordene, som han selv forfattet:

Good friend for Jesus sake forbeare,
To dig the dust enclosed here.
Blessed be the man that spares these stones,
And cursed be he that moves my bones.

Gravrøveri var visstnok en greie den gang.

På vei tilbake til bilen stoppet jeg opp for å se på de mange svanene som pryder Avon-elven. De blir nok ofte bortskjemte med mat og smuler fra turister og andre forbipasserende. Her ligger også The Royal Shakespeare Company, et teater fra 1930-tallet, hvor man har muligheten til å se et av Shakespeares mange skuespill. Hadde jeg planlagt bedre på forhånd, kunne jeg nok skaffet meg billetter, men de er alltid utsolgt lang tid i forveien. Det er kanskje ikke så rart. Selv fire hundre år etter sin død, er Shakespeare og hans mange verk populære som aldri før.

En dag i Shakespeares fotspor gjennom Stratford-upon-Avon ble en veldig gledelig opplevelse. Både å kjenne atmosfæren i den historiske byen han vokste opp i, og å bli bedre kjent med Englands nasjonalpoet. Mannen som i dag regnes som den kanskje største dramatikeren i verdenshistorien, som på mange måter beriket det engelske språket – og satte fødebyen sin på kartet.

Praktisk info om å besøke Stratford-upon-Avon

Selv om den trivelige byen har nok attraksjoner til å holde deg opptatt i noen dager, ankommer de fleste byen på dagstur. Det gjorde jeg selv også, men jeg kunne gjerne blitt én dag eller to til. Selv ankom jeg med bil, men det er også gode muligheter for å besøke byen med tog eller buss.

  • Har du base i London, kan du ta toget (enten direkte eller med ett bytte) til Stratford-upon-Avon på bare to timer. Togstasjonen ligger sentralt til like ved gamlebyen.
  • Det går også buss fra London Victoria busstasjon, som tar deg til Stratford på rundt to og en halv time. Buss er ofte billigere enn tog.

Det finnes mange overnattingsmuligheter i en by som dette, om du bestemmer deg for å bli flere dager. Siden jeg stort sett alltid reiser på budsjett, foretrekker jeg å bo på YHA-hosteller når jeg reiser rundt i Storbritannia. Privat rom i den herskapelige bygningen som YHA Stratford-upon-Avon hører til i, kostet meg bare £ 29 for én natt.

Mer informasjon om å besøke Shakespeares barndomshjem finner du på denne siden.

Inngang i Trinity Church er gratis, men de ber om £ 4 i donasjon for å besøke poetens grav. Jeg hadde bare tre pund tilgjengelig i mynter, men slapp inn likevel.

Har du besøkt Stratford-upon-Avon selv, eller er det en by du kunne tenke deg å bli kjent med?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
    1. Så hyggelig å høre, Laila! Utrolig fin og trivelig by. YHA hostellene i Storbritannia er ofte lagt til ganske spesielle og spektakulære eiendommer, så de er absolutt å foretrekke når jeg reiser dit (og spesielt økonomisk hyggelige når man reiser alene er de også). 🙂

    1. Tusen takk for det, Magne! Utrolig trivelig liten by. 😀 Håper du får muligheten til å dra innom om ikke så lenge. Selv drømmer jeg veldig om Storbritannia om tiden… krysser fingrene for at ventetiden for neste reise dit ikke blir så altfor lang.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.