Roadtrip i Oman – Hav, fjell, borger og ørken

Sultanatet Oman ligger øst mot kysten på Den arabiske halvøy, med grenser til De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Jemen. Landet regnes som en liberal og fredelig oase i et ellers ganske så konservativt og stormende nabolag. Et naturskjønt og vakkert land, med en rik kultur og historie.

Jeg fikk en innføring til landet i den vakre hovedstaden Muscat, og hadde deretter tre dager til rådighet for å kjøre rundt og besøke andre steder. Landet er svært naturskjønt, med både en vakker kyst, høye fjell, historiske landsbyer og fort, og en nærmest endeløs ørken i dets interiør.

Med bare tre dager til å kjøre rundt rakk jeg det jeg ønsket å se, men bare sånn akkurat. Jeg skulle gjerne hatt minst to dager til, og helst enda lengre. Det ville gitt meg muligheten til å tilbringe en natt i ørkenen, samt dra lenger inn i fjellene.

Likevel ble det som det ble. Oman er dessuten et sted jeg gjerne ser meg selv reise tilbake til i framtiden. Her er det mye mer som burde utforskes enn det lille jeg fikk med meg i denne omgang.

Dag 1

Vakre strender, en arabisk havneby, et merkverdig synkehull og i fotsporene til Marco Polo

Bimmah Sinkhole

Omtrent halvannen time sør for Muscat ligger et vakkert, og noe merkelig sted. Navnet forteller at dette er et synkehull, som ble skapt da kalksteinstaket kollapset og falt ned. I bunnen av synkehullet ligger en liten sjø, omtrent 50 x 70 meter stor. På grunn av nærheten til havet, består hullet av sjøvann og vannet har en helt nydelig grønnturkis farge.

Synkehullets lokale navn er Hawiyyat Najm, som betyr noe slik som «fallende stjerne». Navnet ble gitt fordi hullet, i følge tradisjonen, ble skapt av en meteoritt.

Rundt toppen av synkehullet er det laget en mur, slik at man trygt kan gå rundt hele for å se utsikten ned mot hullet forandre seg med hvert steg. Det er også laget en trapp som tar deg ca. 30 meter ned inn i selve synkehullet, og gir deg muligheten til å bade der.

I helgene, på fredager og lørdager, er synkehullet et populært sted å samles både for lokale og turister. Ønsker du synkehullet for deg selv, passer det nok best å besøke det en annen dag. Inngang og parkering er gratis, og husk å kle deg sømmelig dersom du skal bade.

Strendene

Siden Oman har en lang kyst mot Det arabiske hav og Omanbukten, er det kanskje ikke så rart at landet har en mengde strender. Men at de er så flotte som de er, tror jeg mange blir overrasket av. På vei sørover fra synkehullet, kjørte jeg en liten vei som gikk langs havet. Stort sett hele veien slo turkise bølger inn mot hvite og gyldne strender med klipper rundt. Jeg fant en strand på Google Maps som var lagret som «hidden beach», og bestemte meg for å besøke den.

Det som møtte meg var en hvit steinstrand omringet av lyse klipper og et nydelig asurblått hav. Stranden var skjult fra veien, og fullstendig tom, så den levde dessuten godt opp til navnet.

Jeg stoppet senere innom Finn’s White Beach, hvor mange lokale hadde parkert, slått opp telt og nøt en trivelig piknik ute. Dessverre var det fjære da jeg besøkte stranden, så den var langt fra så flott som den vanligvis er på bilder.

Bibi Miriam’s Mausoleum

På vei videre mot Sur stoppet jeg innom Qalhat, et svært lite tettsted i dag, men opprinnelig en viktig havneby som hadde sitt høydepunkt utover fra 1000-tallet. Det var den nest største byen i kongeriket Hormuz, omringet av store murer og var et viktig stoppested for handelen i Indiahavet. Marco Polo stoppet innom Qalhat på sine reiser på 1200-tallet, og bemerket at byen hadde flotte bazarer og en av de vakreste moskeene han hadde sett.

I dag er det lite igjen å se av oldtidsbyen. Den eneste bygningen som fortsatt står er mausoleet til Bibi Miriam fra 1300-tallet. Noen mener bygningen ble reist av kong Baha al-Din Ayaz til sin kone Bibi Miriam, mens andre mener det var motsatt. Imponerende er det uansett at bygningen fortsatt står. Den har derimot lenge vært i dårlig stand, og er nå heldigvis under restaurering. Qalhat havnet dessuten på UNESCO’s verdensarvliste fra og med 2018.

Sur

Omtrent 20 km sør for Qalhat og to timers kjøring sør for Muscat, ligger byen Sur. En historisk havneby med lave, hvitmalte hus. Et sted som i mange århundrer har vært sentrum for bygging av dhows, tradisjonelle store fiskebåter av tre.

Jeg hadde bestilt overnatting på Zaki Hotel, men da jeg kom dit fikk jeg høre at hotellet hadde problemer med både vann og strøm. Derfor hadde de ordnet meg rom på Sur Plaza Hotel, og gav meg et stort avslag på prisen, slik at jeg bare skulle betale 10 OMR for natten. Etter å ha innkvartert meg på det fine hotellet, kjørte jeg inn til gamlebyen i Sur.

For å få litt utsikt over Sur bestemte jeg meg for å klatre opp til det høyeste vakttårnet i byen, som ligger ovenfor den store hengebroen. Det tok ikke lange tiden å gå opp, men utsikten der oppe var magisk. Her kunne jeg se ned til elven og havneutløpet, dhow-båtene, de hvitmalte husene og de andre vakttårnene lenger ned. Solen var på vei ned og skapte et nydelig gylden lys.

Før jeg forlot sentrum stoppet jeg innom det gamle fyrtårnet, ytterst på havnen. Lysene ble da tent, og det var en flott utsikt mot stranden, båtene, byen og fortene badet i et glødende lys. Solen forsvant i horisonten og bønneropene ruvet ut over den lille havnen. En veldig fin avslutning på en lang, og spennende dag.

Dag 2

Ørken, gamle fort og vakre oaser – og en nydelig solnedgang

Wadi Bani Khalid

Siden det ikke ble noe tur inn i Wadi Shab for meg, gledet jeg meg stort til å besøke Wadi Bani Khalid. Jeg stod derfor opp tidlig, og kom meg fort ut på veien. Hele to timer tok det å nå wadien fra Sur, men fra parkeringsplassen tok det bare ti minutter å gå for å komme fram. Synet som møtte meg var bare helt fantastisk. Wadi Bani Khalid er virkelig som en oase i et ellers tørt landskap. Turkise vann omringet av palmetrær og karrige fjell, og noen geiter som gikk og gresset.

Ordet wadi betyr en elvedal eller en ravine, som gjerne er nesten tørrlagt i enkelte deler av året. Såvidt jeg forstod er det likevel alltid vann her i Wadi Bani Khalid.

Siden det fortsatt var tidlig, var det ikke så mange mennesker å se. Varmt var det derimot allerede. Jeg begynte ferden videre oppover steinene for å komme lenger opp i elveleiet. Her var steinene enda lysere, og vannfargen på elven var nesten ubeskrivelig klar og flott.

Jeg hadde et par timer til rådighet i Wadi Bani Khalid, men kunne sikkert brukt en hel dag der. Også her var de strenge angående badetøy, så uansett om du er kvinne eller mann, er det best å bade i shorts og t-skjorte.

Det finnes også en liten restaurant på stedet, med toaletter. De arrangerte buffetlunsj, og solgte ellers forskjellige drikker. Jeg kjøpte meg en mint lemonade til 1,5 OMR.

Wahiba Sands

Omtrent 80 % av Oman består av ørken. Det skulle derfor bare mangle at jeg fant veien inn mot sanddynene når jeg først besøkte landet. På forhånd virket det derimot noe vanskelig å få til. Jeg hadde veldig lyst til å bo på en camp langt inne blant sanddynene, men det hadde jeg ikke tid til på mitt korte opphold. Arrangerte dagsturer inn i ørkenen kostet flere hundre dollar siden jeg var alene og gruppeturer fant jeg ikke. Uten firehjulstrekker kunne jeg heller ikke finne veien min inn dit på egenhånd (det ville uansett ikke vært anbefalt å kjøre inn i ørkenen på sanden alene uansett…).

Når jeg studerte satellittkartet over landsbyen Al Wasil, som ligger tett på sanddynene, oppdaget jeg tilfeldigvis en asfaltert vei (!) som slynget seg inn gjennom sanddynene vest for byen. Superflaks!

Jeg fulgte den først noen kilometer innover, forbi sanddyner høye som fjell, flere hus og vandrende kameler. Helt til veis ende. Det vil si, veien fortsatte, men da på sand. Jeg snudde så, og fant et sted å parkere hvor jeg kunne ta beina fatt for å klatre opp på en sanddyne.

Det var voldsomt varmt, men heldigvis litt vind. Jeg hadde ingen hatt, så jeg måtte surre skjerfet over hodet for å ikke smelte fullstendig. Utstyrt med kameraet og en stor vannflaske, begynte jeg så å vandre oppover. Det var vanvittig tungt. Jeg skled to skritt bakover for hvert skritt jeg klarte å kave meg oppover. Å komme til topps føltes som et evigvarende prosjekt. Men, til slutt klarte jeg det! Jeg vandret et lite stykke innover ørkenen, og stod plutselig med sand på alle kanter. Bare meg, og lyden av den evig flyktende sanden i brisen. Helt magisk.

Jeg holdt derimot ikke ut så fryktelig lenge i varmen. Det var tross alt midt på dagen. Tilbake i bilen kunne jeg helle ut store mengder sand fra skoene mine, og sette airconditionen på full guffe. Prosjekt ørken: fullført!

Nizwa

Jeg avsluttet dagen i Nizwa, hvor jeg dessuten hadde skaffet meg overnatting. Jeg ankom et par timer før solnedgang, og ble gående rundt for å se litt på den spennende byen og dens souk før jeg fant veien til Nizwa fort.

Det store fortet i Nizwa hadde sin begynnelse på 1100-tallet. Det var likevel ikke før på 1650-tallet at det fikk sin nåværende form, og det sørget imam Sultan bin Saif Al Yarubi for. Mannen som klarte å fordrive portugiserne fra Oman.

Inngangen kostet 5 OMR, og jeg vandret rundt uten guide. Jeg plukket likevel opp en del informasjon om stedet. Blant annet at det ble bygget over en underjordisk elv, slik at vann alltid var å oppdrive, selv under beleiringer. Fortets interiør ble dessuten med vilje bygget labyrintisk og forvirrende. Ovenfor dørene kunne det dessuten helles kokende daddelsirup ned på eventuelle inntrengere.

Den store sirkulære formen til hovedtårnet er unikt for fortet i Nizwa. Det er dessuten det største tårnet i et fort i hele Oman, og hele 36 meter i diameter. Før i tiden ble det brukt til å beskytte og forsvare byen mot inntrengere. I dag er det et ypperlig sted å se solnedgangen over byen og Hajar-fjellene bak. Et helt magisk skue.

Dag 3 

Taggete fjell, borger, slott og historiske landsbyer

Jabreen Castle

Første stopp for dagen ble slottet Jabreen når det åpnet kl. 9. Mange regner dette som det flotteste fortet, eller slottet, i hele landet. Så jeg var mildt sagt spent. Jabreen slott ble bygget av Imam Bil-Arab Bin Sultan i 1675. Hans far var imamen som som hadde bygget fortet i Nizwa i sin nåværende form.

Siden slottet i Jabreen ble bygget i fredstider og ikke i krig, er det annerledes fra de andre borgene og fortene i Oman. Det er for eksempel bygget på en slette, og har ikke like store murer som andre borger har. Dessuten er interiøret her bevart mye bedre enn i mange av de andre. Det er utrolig mange flotte detaljer rundt omkring, og det mest imponerende med slottet, i mine øyne, er alle de fantastisk vakre malte takene av tre.

Av slottets 35 rom, fikk jeg høre fra mannen i kassen at rom nummer 20 var det aller vakreste og viktigste. Det kalles «sol og måne-rommet», og var stedet imamen tok imot sine viktigste gjester og holdt audiens. Gjennom 14 vinduer lyser solen opp rommet om dagen, og månen om natten. Her inne er det malt store ellipser, som øyne i taket, som skulle symbolisere at Guds øye på gjestene.

En annen morsom detalj, er det lille avlukket til imamens hest oppe i slottet nært imamens private værelser. Hesten selv hadde nok mest lyst til å løpe ute med de andre hestene, men imamen var så glad i den at han ville ha den nær seg.

Inngangen til Jabreen koster 0,5 OMR, og kan bare betales med kort. Du kan også leie en audioguide til 1 OMR ekstra, noe jeg sterkt anbefaler. Det gir deg større innsikt i stedets historie, og er nesten en nødvendighet dersom du besøker stedet uten guide.

Bahla Fort

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å stoppe i Bahla, jeg hadde nemlig lest at fortet der var stengt for renovering. Jeg ble derfor overrasket når fyren i billettluken i Jabreen sa at jeg ikke måtte glemme det fantastiske fortet i Bahla før jeg forlot området. Jeg hadde egentlig altfor mange steder på listen min som skulle besøkes denne dagen på forhånd, men bestemte meg for at når jeg først var i området, kunne jeg ikke unngå å ta turen innom. Så da ble det slik.

Fortet i Bahla er det eneste i Oman som ligger på UNESCOs verdensarvliste. Det skal ha blitt bygget mellom 1000-1400-tallet av Banu Nebhani-stammen som kontrollerte røkelseshandelen i området på den tiden. Bahla var deres hovedstad. Al-Qasabah er den eldste delen av fortet og bygget av gjørme og strå. Ganske imponerende! I tillegg til selve fortet og citadellet, bygget stammen også en massiv bymur, som til dels fortsatt er bevart.

Det var generelt lite informasjon å oppdrive i fortet, og lite bevart interiør. Størrelsen på fortet var det mest imponerende, og av en eller annen grunn (sikkert på grunn av det store vindtårnet) minte det meg litt om byen Bukhara i Usbekistan.

Inngang til Bahla fort koster 0,5 OMR, og kunne også bare betales med kort.

Misfat al Abriyeen

Landsbyen Misfat al Abriyeen, også kjent som Misfah, hadde jeg gledet meg til å besøke lenge, og den ble derfor neste stopp, ca. 30 minutters kjøring fra Bahla. Landsbyen ligger på omtrent 1,000 meters høyde, i en fjellside omringet av frodige palmelunder. Husene er gamle, og bygget både ovenpå og inn i steiner og fjell.

Nedenfor husene ligger terrasser hvor det står palmetrær og dyrkes grønt. Et spesielt vannsystem, som kalles falaj, fører vann fra kilder i fjellet ned og ut til de ulike hagene og terrassene og sørger for stedets frodige karakter. Vannet fylles også i små basseng, adskilt for kjønnene, hvor de lokale kan bade og vaske seg.

Det finnes mange merkede vandringsleder gjennom landsbyen, ulike falaj og opp i fjellene fra Misfat al Abriyeen. Husk å parkere før du kjører inn i gamlebyen (følg veien til punktet for parkering på Google Maps), og respekter private hus og hager i byen.

Det er mulig å kjøpe mat og drikke både på Al Misfah Hospitality Inn og Misfah Old House. Selv tok jeg meg en deilig bananshake på førstnevnte. Det er dessuten mulig å overnatte på begge.

Al Hamra

På vei ned fra Misfat stoppet jeg også en times tid i den gamle leirelandsbyen Al Hamra. Når jeg gikk gjennom de trange gatene med raserte hus, føltes det nesten som å vandre gjennom et utbombet Bagdad (ikke at jeg har vært der). Det er derimot ikke bomber som har skapt forfallet i Al Hamra. Byens eneste fiende de siste årene har vært tidens tann.

De gamle leirehusene ble for gammeldagse for byens innbyggere, og sakte, men sikkert ble de fraflyttet til fordel for mer moderne hus bare noen steinkast unna. Gamle Al Hamra står derfor som en tilnærmet forlatt ruin omringet av palmetrær og den nyere bebyggelsen. Bare ved å gå noen meter kan man bevege seg flere hundre år tilbake i tid.

Det ble et utrolig spennende besøk, og jeg fant en rekke gamle, nydelige tredører som jeg gjerne skulle tatt vare på og bevart inn i framtiden.

Birkat al Mouz

Siste stopp for dagen ble Birkat al Mouz. Jeg fant først veien til et utsiktpunkt på en høyde med en strømmast, hvor utsikten mot de tre gamle landsbyene som utgjør gamle Birkat al Mouz var helt fantastisk. Spesielt med palmeplantasjen foran og de brune fjellene bak.

Plutselig kom en firhjulsstrekker kjørende opp den vanvittig bratte veien til toppen der jeg stod. Ut kom et britisk ektepar og den omanske guiden deres. Han fortalte at utsikten herfra var fin, men at jeg måtte ta turen ned til de gamle husene, dersom jeg hadde mulighet. Av de tre landsbyene er det bare den midterste som er åpen for besøk. De andre er i dårligere stand.

Jeg gjorde som guiden sa, og etter bare fem minutters kjøring stod jeg plutselig der blant de gamle leirhusene. De var langt færre enn i Al Hamra, og dessuten mindre bevart. Alle omanerne har nå flyttet til nyere bosetninger, men fattige arbeidsmigranter holder nå mange av disse gamle husene i live. Pusser de opp bygningene, får de lov til å bli boende. Et hardt og lite komfortabelt liv, på mange måter.

Etterpå var det bare å kjøre tilbake til Muscat for å levere bilen og reise videre. Tiden min i Oman var kort, men gav absolutt mersmak. Dette varierte lille arabiske landet seilte faktisk fort opp til å bli en favoritt i Midtøsten.

Å leie bil og kjøring i Oman

På grunn av et dårlig offentlig transporttilbud og svært dyre taxier og organiserte utflukter, anbefales det å leie bil når du skal utforske Oman. Selv hentet jeg ut bilen når jeg ankom flyplassen i Muscat, og hadde den helt til jeg forlot landet.

  • Jeg leide hos selskapet Interrent, gjennom bookingsiden rentalcars.com, noe som bare kostet meg rundt 250 kr per dag. Obligatorisk forsikring var inkludert, og egenandelen (på ca. 3500 kr) ville reiseforsikringsselskapet mitt eventuelt dekket. Interrent er et datterselskap av Europcar, og det er de du oppsøker i skranken på flyplassen, leievilkårene er de samme og det var dessuten et Europcar-merke på leiebilen. Så i bunn og grunn leide jeg hos Europcar, men til en rimeligere pris.
  • Jeg hadde på forhånd lest at internasjonalt førerkort var obligatorisk i Oman. Men når jeg hentet ut bilen var fyren i skranken totalt uinteressert i det. Han sa derimot at dersom jeg ble stoppet av politiet ville det være best å vise dem det, og ikke bare det vanlige sertifikatet.
  • Selv inne i selve Muscat var bilen gull verdt å ha. Med Google Maps på telefonen og lokalt SIM-kort, var det overraskende enkelt å finne fram i Oman, både i byene og ute på landsbygda. Parkering var alltid tilgjengelig, med tilrettelagte parkeringsplasser stort sett overalt.
  • Jeg kjørte stort sett bare på store flotte veier under hele oppholdet mitt i Oman. Mellom Muscat og Sur er det f.eks. firefeltsvei hele veien. Veien mellom Muscat og Nizwa er seksfelts. Selv i ørkenen mellom Al Kamil Wal Wafi og Ibra (og derfra opp til Muscat) dukket det opp en flunkende ny seksfeltsvei. Med tanke på hvor få mennesker som bor der ute hadde jeg ofte veien helt for meg selv, så det føltes litt overdrevet, men skal absolutt ikke klage på sikkerheten slike veier skaper.
  • Kjøringen i Oman var mye bedre enn forventet. Ikke på noen måter verre enn å kjøre i f.eks. Kroatia eller Romania. Mange kjører dog fort, og andre legger seg gjerne helt inn i bilen din bakfra for å forsøke presse opp farten før de kjører forbi. Selv kjørte jeg bare slik jeg selv syntes var trygt og fornuftig, og kjørte heller inn til siden på mindre veier for å slippe forbi dersom noen ble for nærgående bak.
  • Bensinen i Oman koster rundt 4-5 kroner literen, og gjør det svært billig å kjøre rundt.
  • Mange utleiefirmaer har en grense på daglig kjørelengde på ca. 250 km. Jeg kjørte enn del mer enn jeg skulle (kanskje 150 km), men fikk likevel ikke beskjed om å betale noe da jeg ankom bilutleiefirmaet igjen. I papirene stod det dog at det skulle koste ca. 0,05 OMR per ekstra kilometer man kjører over den daglige lengden, så planlegg deretter.

Kunne du tenke deg å oppleve Oman selv, eller har du kanskje allerede gjort det? Hvordan liker du isåfall landet, og har du kanskje flere steder å anbefale?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
  1. Herlig beskrivelse og flotte bilder. Jeg får nesten gå tilbake i mitt eget bildearkiv for å se hvor jeg har vært hen. Sur har jeg besøkt, også Nizwa, samt en del fort og ruiner. Det begynner derimot å bli en stund siden, så jeg husker ikke helt hva som er hva (av fortene og ruinene).

    1. Tusen takk for det, Johnny! Sur og Nizwa var flotte byer, med mye spennende i periferiet. 🙂 Ja, det er sikkert vanskelig å finne ut av. Oman har jo svært rike mengder både fort og ruiner, og de virket jo alle ganske like også. Det får bli en påskerebus å finne ut av. :p

  2. Utrolig fristende og spennende reisemål. Synes du er tøff som leier bil og reiser alene. Området virker utrolig spennende og helt klart et sted jeg nå har lagt til min bucket-list nå. Takk for fine bilder og fine tips 🙂

    1. Takk skal du ha, Laila! Oman var utrolig flott og spennende på mange måter. Et land som man kan se mye av på kort tid, og som man føler seg godt imøtetatt i. Absolutt et land jeg kunne tenke meg å reise tilbake til og se mer av selv. 😀 Bilkjøringen var jeg litt skeptisk til først, men det gikk mye bedre enn forventet. De fleste leier bil for å reise rundt, og det kan jeg trygt anbefale videre også. 🙂

  3. Oman ser helt fantastisk ut! Jeg har hatt det på ønskelista en stund, og vet at også Thomas har det, og dette innlegget MÅ jeg bare vise han. Vet han kommer til å elske det! Elsker de gamle byene og fortene, og ørkenen, og og og… OK, innrømmer det, elsket alt! 😀 (Men hvordan er det å kjøre der? Det er det eneste jeg er litt nervøs for!)

    1. Oman var virkelig like fantastisk som det ser ut som, og egentlig enda mer! Mange steder som jeg kjørte forbi kunne jeg ikke stoppe å fotografere, og mange lokale var litt skeptiske til å avbildes (men likevel veldig hyggelige og snakkesalige), så mye er bare avbildet i hodet mitt, hehe. Derfor er det absolutt et land man burde reise til å se med egne øyne. 😀 Jeg var litt skeptisk til bilkjøringen selv, men det gikk virkelig over all forventning. Det var jo bare meg og Google Maps GPS i bilen sammen, og vi utgjorde et bra team. 😉 Dessuten står veiskilt også på engelsk, slik at man lett finner fram. Det er dessuten sjeldent travelt på veiene, unntatt rundt solnedgang inne i byene, slik at man har god plass. Jeg kjørte bare feil én gang, og det var da jeg skulle levere bilen på flyplassen og klarte ta feil avkjørsel i et stort kryss og ble kjørende rundt i sirkel i ti minutter før jeg klarte å komme meg på rett vei igjen… Ikke spesielt gøy, haha, men det gikk jo fint til slutt det også. 😉 Det er bare å hoppe i det!

  4. Et spørsmål ang reisen din til Oman…hadde du kun reiseforsikring, eller også en helseforsikring som står anbefalt på regjeringen sine sider🤔🤔

    1. Heisann Svein Rune, og beklager sent svar. Har vært på reisefot de siste ukene. 🙂 Jeg hadde bare vanlig reiseforsikring da jeg dro til Oman. Reiseforsikringen jeg bruker er svært god og har vunnet flere kåringer som den beste reiseforsikringen man kan ha i Norge (Frende), så jeg føler meg trygg med den. Kan ikke huske at jeg leste noe om noe nødvendig krav om helseforsikring før jeg dro. Kanskje det er noe nytt etter pandemien?

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.