Like sør for Polarsirkelen, ligger Lurøy. Navnet tilhører både en kommune, men også en øy. Jeg har tidligere reist litt rundt i kommunen, som består av en fastlandsstripe og over 1300 øyer, holmer og skjær, men nå var det selve øya som stod for tur.

Med en slik flott beliggenhet på Helgelandskysten som Lurøy har, har kommunen naturlig nok en rekke severdigheter å by på. Alt fra gamle kystfort, grotter, museer og spennende overnattings- og spisesteder til en natur man aldri blir lei av å se på eller utforske.

Kommunen huser rundt 2,000 mennesker, og fiske, oppdrett og jordbruk er viktige næringsveier. Dette gjelder også på selve Lurøy.

Hurtigbåten satte meg i land på kaia på Onøy, hvor kommunens administrative senter ligger. Herfra skulle jeg følge landeveien videre forbi øyas bebyggelse, og over broen til naboøya – og dagens mål – Lurøy. Etter omtrent ti-femten minutters vandring ankom jeg Matkroken, hvor jeg handlet litt proviant og kunne ta en pust i bakken. Sommerdagen kunne by på sol og godt over 20 grader. Med den store sekken på ryggen ble det både varmt og tungt. Dagens destinasjon skulle bare ta én time å gå til, men føltes nå milevis unna.

Jeg krøp derfor til korset og ringte etter øyas taxi. Kun ti minutter, og en hyggelig samtale senere, satte den meg av på Lurøygården, hvor jeg skulle tilbringe natten. Energien jeg sparte på å gå hit, kunne jeg heller bruke på noe annet. Rett bak gården ligger nemlig Lurøyfjellet.

Topptur på Lurøyfjellet

Jeg forlot sekken min på gården, og ble raskt klar for vandring. Jeg fulgte først en grusvei som krysset de store jordene, og fulgte deretter en skiltet vei opp mot fjellet. Når jeg kom ut av den tykke barskogen gav et skilt meg valget mellom å følge stien om Lauklihompen til topps, eller gå tarzanstien. Sistnevnte gjorde meg mest nysgjerrig, og valget ble derfor lett.

Veien opp tarzanstien var kortere enn den andre veien, og derfor mye brattere. Jeg traff ingen Tarzan, men to menn stod og ropte tarzanbrøl ut mot omgivelsene før de oppdaget meg komme rundt svingen.

Fra oppe på ryggen var veien videre også bratt, men godt overkommelig. Det hjalp på at utsikten bare ble bedre og bedre med hvert skritt jeg tok. Det flatet litt ut når jeg startet på de siste høydemeterne, og selve toppen var som en stor flate. Her oppe fra 685 moh fikk jeg en storslagen utsikt ut over havet, fastlandet og de mange øyene og fjellene som gjør Helgeland til det vakre landskapet det er.

Både Tomma, Aldra og tindene ved Aldersundet var så nære at jeg følte jeg kunne ta på dem. Litt lenger bort kunne jeg se både Lovund, Træna, Dønnamannen, Vega, De syv søstre, Rødøyløva, Kunna, Svartisen og til og med Lofotveggen. Den aller flotteste utsikten var nok mot Hestmannen, som like bortenfor der jeg stod satt stolt til hest på Hestmannøy.

Jeg satt på toppen i nærmere en time, mens jeg så på skyene som skapte mønster på havet og landjorda de gled forbi. Ei rype med tre små nøster kom dessuten vandrende forbi, men skvatt godt til når de så meg. Deretter var det bare å knyte skoene igjen og begi seg nedover.

Vel nede igjen fulgte jeg grusveien tilbake til gården, klar for en natt i historiske omgivelser.

Herskapelig på Lurøygården

Lurøygården ligger fredelig og lunt til under Lurøyfjellet. Her har det bodd mennesker i århundrer. Arkeologiske funn viser at stedet kan ha hatt storgårdstatus allerede fra jernalderen av. Den nåværende gården har vært bebodd siden 1500-tallet, selv om husene har brent ned, og blitt reist på nytt, i årenes løp. Den nåværende hovedbygningen er i dag rundt 130 år gammel, men et gammelt stabbur og et lysthus har stått der de gjør siden 1700-tallet.

Det samme gjelder det staselige uteområdet. Lurøygården er nemlig kjent for sin renessansehage. Stinchen Catharina Coldevin ble på 1700-tallet inngiftet i Dundas-slekten som drev Lurøygården. Hennes far var innehaver av Dønnesgodset på Dønna, hvor det dengang fantes en renessansehage. Disse hagene oppstod i Italia under renessansen på 1400-tallet, og er kjente for sin symmetri og geometriske flateutsmykning. Når Stinchen ble giftet bort, ønsket hun å gjenskape litt av barndomshjemmet på sitt nye hjemsted, og renessansehagen på Lurøygården ble en realitet. Hagen på Lurøy er kanskje den nordligste i sitt slag.

På slutten av 1800-tallet ble hagen på Lurøygården utvidet for å inkorporere en landskapshage i engelsk stil, som var populært på den tiden. Slike hager preges av vann, store løvtrær og slyngende stier. Alle disse momentene fant veien til hagen på Lurøygården. En stor hestekastanje, et eiketre og en seks meter høy blodbøk over en dam, preger fortsatt hageanlegget, og skaper en herskapelig atmosfære på gården. Fra en huske i den store blodbøken, kan man stille og fredelig ta inn de flotte omgivelsene.

I dag er det Skjalg og Malin som driver Lurøygården. Førstnevnte er 13. generasjon på gården. Sammen med barn og dyr, har de skapt sin egen lille oase her i disse historiske omgivelsene. Gården er fortsatt aktiv. Her drives det melkeproduksjon, slik det har gjort i så mange år tidligere. I tillegg leier de ut husrom i hovedhuset og kårhuset, og tilbyr servering. Jeg kunne ikke la sjansen for en overnatting i slike historiske omgivelser gå fra meg. Siden jeg ankom midt mellom to bookinger, fikk jeg dessuten hele det gamle huset for meg selv!

Jeg tilbrakte naturlig nok mye tid ute i hagen, for å se på de fargerike klosterpeonene, hurdalsrosene og nyte duften av den blomstrende skjærsminen. Jeg fikk også hilse på hunden Milla som kom tuslende til meg, la seg på ryggen og satte veldig pris på litt kos.

Inne i huset stod dørene til de ulike rommene åpne, slik at det var mulig å se hvordan de historiske rommene, og da spesielt soverommene, var dekorerte. Veggene var prydet av gamle fotografier fra huset og hagen og slekten. Nesten hundre år gamle ukeblader prydet en kurv, og en monter kunne vise gamle almanakker, ordbøker og andre antikke gjenstander. Gården har mye historie i veggene.

På morgenen ble frokosten servert nede i spisesalen, med utsikt mot hagen. Det ble en overdådig affære, med hjemmelagde rundstykker, nyrørte jordbær, multesyltetøy, brie, ost, spekeskinke, vannmelon, nektarin, tomat, agurk og eggerøre, med appelsinjus i glasset og varm te i koppen.

Før jeg skulle reise videre tok jeg en liten vandretur ned til Lurøy kirke og videre til kystmuseet, havnen og restauranten Torshavn. Dessverre var ikke været helt på min side, men omgivelser som dette er i grunn fine uansett. Oppholdet på Lurøy var ikke så langt, men det ble en svært naturskjønn og herskapelig affære. Hit drar jeg gjerne igjen.

Komme seg til Lurøy

Til Lurøy kommer man seg både med ferge og hurtigbåt, og kaia ligger på Onøy. Fergen til Lurøy går fra Stokkvågen. Det er også mulig å ta hurtigbåt fra Stokkvågen eller fra Tonnes på fastlandet til Onøy. Hurtigbåten som går mellom Bodø og Sandnessjøen (NEX1) stopper også på Onøy.

Fra Onøy til Lurøy kan det være en fordel å ha bil, eventuelt sykkel. Har du ikke egen sykkel, kan dette leies på matbutikken på Onøy.

Taxi er også en mulighet. Telefonnummeret er 95135491.

Har du vært på Lurøy, eller er det et sted du kunne tenke deg å besøke?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

No Comments Yet

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.