I Amhara-regionen nord i Etiopia ligger Lalibela, mest kjent for sine 11 klippekirker hugget ut av det røde berget. Dette er den helligste byen i Etiopia etter Axum (hvor det sies paktens ark befinner seg), og regnes som Afrikas Jerusalem. Hit kommer tusenvis av pilegrimer hvert år, som gjerne går i dagevis, eller uker, for å komme fram.

Rundt år 330, like etter Armenia, ble Etiopia det andre offisielle kristne landet i verden. I dag har Etiopia rundt 36 millioner ortodokse kristne, og sin egen pave. Da er det kanskje ikke så rart at landet har rikelig med historiske kirker. I motsetning til kirkene i Gheralta, lenger nordøst i Etiopia, som befinner seg høyt oppe i fjellet, ligger kirkene i Lalibela for det meste under bakken. Ikke bare det. De er i sin helhet hugget ut av berget de befinner seg i, og kan derfor kalles monolitter.

Arbeidet med å hugge ut kirkene må ha vært svært vanskelig og tidkrevende, derfor er det kanskje flaks at englene hjalp til så godt de kunne. Det sies nemlig at menneskene hugget i berget på dagtid, mens englene arbeidet på natten.

Byen er oppkalt etter den kristne kong Gebre Mesqel Lalibela, som levde mellom 1181 og 1221. Kong Lalibela dro på en flere hundre mil lang reise til Jerusalem, og fikk der en åpenbaring om å bygge et «nytt» Jerusalem i hans hjemlands hovedstad. Kanskje lurt, siden muslimene inntok Midtøsten ble det bare vanskeligere og vanskeligere å komme seg dit på kristen pilegrimsferd.

I tro med å utnevne Lalibela det nye Jerusalem, fikk også elven som renner gjennom byen navnet Yordannos – eller Jordan. I bibelen beskrives det hvordan elven skiller det jordiske og det himmelske Jerusalem. Kanskje var det over denne elven englene som hjalp til med kirkebyggingen kom reisende?

De omtrent 800 år gamle kirkene i Lalibela var et av de første stedene som havnet på UNESCOs verdensarvliste i 1978. Fordi mange av kirkebygningene hadde fått erosjonsskader av vann, ble det bestemt å reise tak over dem. Akkurat der kunne kanskje UNESCO gjort en bedre jobb. Takene ødelegger fullstendig den arkitektoniske helheten, men de gjør i det minste jobben sin. Kanskje vil kirkene bevares i 800 år til.

Møtet med Lalibela

Etter at jeg og Tonje-Elisabeth landet i Lalibela, ventet en ca. 30 minutter lang kjøretur inn til byen og hotellet vårt. Veiene bestod av grus eller brostein, og selve Lalibela var langt mindre enn hva jeg først hadde trodd. Det jeg antok var en by, viste seg å bare være en spartansk fjellandsby 2630 meter over havet.

Etter litt avslapping gikk vi ned til museet for å kjøpe billett til kirkene for de kommende dagene. Inngangsprisen svimlende høy for Afrika å være. Hele 50 dollar koster det nå å besøke kirkene. Til gjengjeld er inngangsbilletten gyldig i fem dager, men så lang tid bruker de færreste i Lalibela. Man skulle også tro at guide er inkludert i den prisen, men det var ikke tilfelle.

– For en guide må dere betale 50 dollar ekstra, fortalte en av de mange mennene vi møtte i museet, og la til at han gjerne kunne vise oss rundt dagen etter.

Både jeg og Tonje-Elisabeth fikk bakoversveis. 50 dollar til? Det kunne ikke være mulig. Vi takket høflig nei, og gikk. Senere fant vi ut at den offisielle prisen for guide bare er 7 dollar per dag. Snakker om luringer.

En ting som dessverre preget Lalibela, var at alt og alle ønsket penger av oss. Selv om vi til beste evne forsøkte å «blend in» med de lokale, ble vi oppsøkt og nærmest forfulgt så snart vi vandret ut i gatene. Barn kom opp til oss og ba om godter eller penner, mens andre utbrøt «Hello, money», mens de passerte. Gutter og menn hang etter oss som klegg. Det var litt trist at vi bare ble reduserte til vandrende dollarsedler, og vi fant ut at Lalibelas økende popularitet har hatt sin pris.

Drømmen om penger og et bedre liv har gått mange til hodet (hvem kan klandre dem?). Prestene intet unntak. Vi hadde håpet at de 50 dollarene i inngangspenger faktisk gikk til å bygge husly for fattige og vedlikehold av kirkene, slik vi ble fortalt på museumskontoret, men det viste seg at realiteten er en annen. Vi fikk fortalt av lokale at pengene heller går til oppføring av stadig nye presteboliger, og utbetalinger til de tusen (!) prestene som har tilhold i fjellandsbyen. Nå prestene i tillegg ofte ber om tips for å besøke og fotografere kirkene, følte vi at det hele ble litt vel pengesentrert. Men slik er det vel. Desto flere turister et sted får, desto større blir fokuset på penger.

Likevel er det ikke til å unngå å kjenne på historien og verdien til disse praktfulle elleve skaperverkene når man besøker dem. Til tross for opplevelsene på gaten, var det vel verdt reisen hit for å kunne se disse kirkene med egne øyne.

Møtet med kirkene

Den nordlige gruppen

Etter en deilig frokost bestående av fatira med egg, og bananjus, startet vi dagen med å gå ned til den nordlige gruppen kirker. Vi så fort at dette ikke var en hvilken som helst dag. Rundt oss, i alle retninger, var lokale og pilegrimer kledd i hvitt. Vi hadde tilfeldigvis ankommet Lalibela på en av landets mange ortodokse helligdager.

Den første kirken vi nådde var også den største av de 11 kirkene, Bet Medhane Alem. Den er hele 33,5 m x 23,5 m stor, og 11 meter høy, og sies være den største monolittiske kirken i verden. Med sine utskjærte søyler kan den godt ligne et gammelt gresk tempel. Vi fikk beskjed om å vandre rundt kirken før vi gikk til inngangen og utforsket innsiden. Da måtte skoene tas av, og for å ikke fornærme Gud måtte vi dessuten trø over (og ikke på) dørterskelen på vei inn.

Deretter gikk vi gjennom en liten tunnel til Bet Maryam, eller kirken til Hellige Maria. Dette regnes av mange som den første kirken i Lalibela. Det er også den mest dekorerte. Innsiden er bitte liten, men vegger og tak er fulle av fresker og utskjæringer.

I berget på hver side av Bet Maryam ligger også to andre små kirker, Bet Meskel og Bet Denaghel. På grunn av helligdagen hadde en gruppe hvitkledde prester og pilegrimer samlet seg utenfor Bet Maryam, hvor de slo på tromme, sang og messet.

Derfra gikk vi gjennom utgravde grøfteganger til de to siste kirkene, Bet Mikael og Bet Golgatha. Da disse henger fast i hverandre kalles de gjerne tvillingkirkene. Vi kunne fritt besøke Bet Mikael, men Bet Golgatha var bare for menn. Kirken inneholder blant annet det som sies å være graven til kong Lalibela, og uthogde skulpturer av de tolv apostlene. Siden vi ikke kunne gå inn dit, tilbød en grei guide vi møtte der inne å ta bilder for meg med kameraet mitt. Veldig hyggelig gjort.

Før vi forlot den nordlige gruppen gikk vi også inn til kapellet «Adams grav», hvor vi møtte en prest som gjerne stilte opp på bilde med sitt georgskors for 10 birr, eller ca. 3 kroner.

Den sørlige gruppen

På ettermiddagen satte vi ut for å besøke den sørlige gruppen kirker. Første stopp var Bet Amanuel, som vi såvidt fant veien til. Fra et lite hull i det sørøstlige hjørnet kom vi inn i gårdsrommet til kirken. Dette sies å være den vakrest utskjærte kirken av dem alle, og man spekulerer i om det opprinnelig muligens var kongefamiliens eget private kapell. Utenfor kirken fant vi hull i bergveggen hvor pilegrimer er gravlagte, og en stein som brukes som kirkeklokke.

Vi måtte opp en trapp og gjennom en grotte for å komme oss til neste kirke, Bet Merkorios. Vi ankom midt i en messe, hvor mennene satt innendørs mens kvinnene stod utendørs. Alle messet og bukket, kledd i hvitt. Vi ventet en stund før vi fant veien inn i kirken. Den kunne by på noen virkelig flotte fresker.

Også her måtte vi lete litt før vi fant veien videre. Plutselig dukket det opp noen mennesker fra et hull i gulvet utenfor inngangen, og da skjønte vi hvor vi måtte gå. Bet Merkorios er nemlig knyttet sammen med tvillingkirken Bet Gabriel-Rufael med en 35 meter lang, bekmørk liten tunnel. Den skal visstnok representere helvete, og veien ut i det guddommelige når man kommer ut. Egentlig skal man gå i mørket, men det var noe ubehagelig når folk kom oss i møte i det smale rommet, så vi brukte hodelykten.

Bet Gabriel-Rufael var en spesiell kirke! Vi gikk over den smale steinbroen kalt «veien til himmelen», og steg inn i det første kirkerommet. Deretter gikk vi gjennom en liten dør inn til Bet Rufael. Selve kirkerommene var små, og ikke spesielt spennende, så utsiden var absolutt kirkens høydepunkt.

Vi fant ut at vi hadde glemt den siste kirken, Bet Abba Libanos, så vi måtte komme oss dit også. Det var vi svært glade for at vi fikk gjort. Kirken ble en av favorittene våre. I motsetning til de andre kirkene, henger Bet Abba Libanos fast i berget både i gulvet og i taket. Fasaden minnet oss derfor litt om Petra i Jordan. Det sies at denne kirken ble bygget av Kong Lalibelas kone, og at hele prosessen bare tok 24 timer. Hun fikk visstnok hjelp av englene hun også.

Bet Giyorgis

Den siste kirken, og for mange den mest spektakulære, ligger for seg selv. Bet Giyorgis er viet St. George (han som drepte dragen), og er ovenfra formet som et gresk kors. Vi hadde besøkt kirken samme ettermiddag som vi ankom, men måtte innom enda en gang til før vi forlot Lalibela. Denne dagen var det langt flere tilstede, men de fleste forsvant når klokken begynte å nærme seg 17, og stengetid. Det var dessuten akkurat på denne tiden at stedet var som flottest. Solen stod lavt og dekket området i et varmt lys.

Ved første øyekast skjønte vi ikke hvordan i all verden vi skulle komme oss ned til kirken. Plutselig dukket det opp noen mennesker fra et hull i bakken, som viste seg å være en uthogd grøft ned til kirkens inngang. Interiøret var mørkt og lite, med et par hvitkledde pilegrimer sittende på en benk ved døren. Her fantes også en kopi av paktens ark, i en trekiste visstnok utskjært av kong Lalibela selv.

I motsetning til de andre kirkene er ikke Bet Giyorgis dekket av ståltak. Man kan derfor fint se det flotte korsformede taket til kirken ovenfra. Det er nesten ufattelig å skjønne at kirken har blitt hugget ut av en eneste stor steinblokk. Kirken er absolutt et mesterverk.

Lørdagsmarkedet

Hver lørdag samles innbyggerne av Lalibela, samt områdene rundt, på byens store marked. Mange er nødt til å gå i flere timer for å komme seg hit. Markedet var stort og livlig. Det var så mange folk til stede at det nesten var vanskelig å se hva noe var for noe. Små og større barn hang seg på oss, og ble gående rundt og fortelle oss hva vi så. Spesielt én gutt som gikk foran og fornøyd pekte ut blant annet «goat», «shoes», «ox» og «cousin».

Vi traff dessuten tilfeldigvis på Hanna også, som jeg hadde truffet ved kirkene dagen før. Da hadde hun vært sammen med familien for å feire helligdagen, alle kledd i hvitt. I dag var hun på markedet sammen med moren som solgte sine selvproduserte chili. Hun spurte om hun kunne vise oss litt rundt, og vi takket ja til det.

Her ble det solgt alt fra esel og geit, til kaffebønner og honning. Grønnsaker og grønne plastsko. Det var dessuten massevis av teff til salgs, som etioperne bruker for å lage surdeigspannekaken injera. Et par ungdomsjenter kom bort for å snakke geografi, og ønsket å bli quizzet om Europas hovedsteder. De kunne de fleste, men hadde for en eller annen grunn aldri hørt om Bulgaria og hovedstaden Sofia.

Markedet var svært varmt, støvete og hektisk, og jeg var ikke helt i form. Hanna tok oss derfor med inn i skyggen på en kafé (eller var det kanskje en bar?), for litt pusterom. Der fikk vi sjansen til å prate litt. Det viste seg at Hanna var 17 år og gikk på skole for å bli turistguide, en av svært få kvinner. Man må betale for å gå på college, og ikke alle har råd. Selv betaler hun 1500 birr x 3 i året for studiet sitt. I et samfunn som i stor grad styres av menn, var det fantastisk å møte en ung kvinne som ønsket å gå mot strømmen.

En aften på Ben Abeba

Den siste kvelden i Lalibela bestemte vi oss for å dra til Ben Abeba for å spise middag. Denne merkelige restauranten, som ligner et romskip mer enn noe annet, ligger på en høyde og har en fantastisk 360 graders utsikt ut over dalen og fjellene rundt.

Restauranten ble faktisk startet av en eldre skotsk kvinne, som flyttet til Lalibela når hun pensjonerte seg. Hun likte stedet så godt at hun bestemte seg for å bli, og ikke lenge etter åpnet hun restauranten sammen med en lokal businesspartner. Stedet fikk navnet Ben Abeba, etter det skotske ordet Ben som betyr fjell, og det amhariske ordet Abeba, som betyr blomster.

Det var litt merkelig å gå fra de historiske kirkene til dette futuristiske, nesten utenomjordiske, stedet, men vi fant oss fort til rette. Jeg gikk for vegetarinjera og papayajus, mens Tonje-Elisabeth (som var blitt syk etter en mer «lokal» injera kvelden før) bestilte pasta.

I de flotte omgivelsene ble vi sittende å prate om alt mellom himmel og jord mens solen gikk ned og omhyllet oss i mørke. En fin avslutning på det litt kontrastfylte besøket i Lalibela.

Praktisk informasjon om Lalibela

Du kommer deg enkelt med fly fra Addis Abeba, Mekelle, Bahir Dar og Gondar til Lalibela. Landtransport er frarådet, både på grunn av den lange tiden det tar (1,5 dag fra Addis), de dårlige veiene og det farlige trafikkbildet.

Flyplasstransport til og fra Lalibela har en fast pris på 100 birr per person.

Du kommer dessverre ikke utenom å betale den heftige inngangsprisen for å besøke kirkene i Lalibela. Vaktene sjekker gjerne billetten din mot navnet i passet ditt.

Vi ble anbefalt en guide, men det trengte vi egentlig ikke. Enkelte steder var det litt vanskelig å finne fram. Hele området er som en labyrint, både over og under jorden. De fleste stedene dukket det opp andre turister med guide, som vi kunne følge etter dersom vi ble forvirret. Andre steder spurte vi bare vaktene om veien. Sørg for å skaffe deg et kart over området (helst på telefonen med GPS), så klarer du deg fint. Sørg også for å lese om kirkene på forhånd, så du vet hva det er du ser på. Ta gjerne med deg en hodelykt til de mørke tunnelene. Og sko som er lette å ta av og på (de må av før du går inn i kirkene).

Kirkene er åpne fra soloppgang til kl. 12 på formiddagen når de stenger for lunsj, og åpner igjen kl. 14 fram til kl. 17.

Vi overnattet på Blue Nile Guest House, som vi hadde blandede følelser til. Det ligger innen gåavstand til kirkene og det meste i Lalibela, men er også svært lytt (selv med ørepropper i). Når det spilles musikk til langt på kveld, og deretter begynner å messe i kirkene tiiiiidlig på morgenen, ble det ikke mange timene igjen med ro. Det er greit nok for et par netter dersom du reiser på budsjett, men har du råd burde du kanskje velge et annet sted.

Vi hadde tre dager i byen, noe som passet oss fint. Nok tid til å se kirkene, markedet og selve landsbyen i et rolig tempo. Hadde jeg vært i form til en fjelltur, hadde det stått på programmet det også.

Kunne du tenke deg å besøke Lalibela selv?