Et fjelleventyr i Fann-fjellene

– Snakker han hverken engelsk eller russisk?

Guiden min, Said, står i skyggen og skuer oppover fjellene hvor morgensolen skinner, mens han knasker på valnøtter han plukker ut av bukselommen. Jeg ser forfjamset bort på Gulestan, hennes svigerdatter og barnebarna, som jeg har overnattet hos.

– Nei, ikke annet enn noen få ord. Men han kan litt tysk da! Kan du tysk? Spør Gulestan på gebrokkent engelsk.

– Nei, dessverre, svarer jeg.

Jeg har forvillet meg opp i de tadsjikiske Fann-fjellene. I et land som består av omtrent nitti prosent fjell, er det kanskje vanskelig å komme uten. Hvilke fjell og hvor, tenker du kanskje? Fann-fjellene ligger i Sughd-provinsen i Tadsjikistan omtrent halvveis mellom hovedstaden Dusjanbe og silkeveisbyen Samarkand i Usbekistan. Her kan man gå i dagesvis fra den ene frodige dalen til den andre over steinete fjellpass, forbi krystallklare sjøer, fjell hvor isbreer henger tunge, og toppene strekker seg flere tusen meter opp mot himmelen. I et landskap så mektig og øde som dette, følte jeg meg best tjent med å ta med meg en lokal veiviser, og dermed kontaktet familien den lokale fjellmannen Said som skal vandre med meg i tre- fire dager.

Dag 1 – Ferden opp til fjellene

Dag 1 var egentlig dag 2 av dette eventyret i Fann-fjellene. Veien til Artuch og kvelden hos den lokal familien Yakkakhona kan du lese om her.

Etter en mettende frokost bestående av egg, brød og hjemmelaget syltetøy, samler jeg sammen tingene mine, takker for oppholdet, og får en pose epler fra hagen og lykkeønskninger med meg. Said setter igang med å laste opp eslene han har med seg for å bære utstyret vårt. Opprinnelig skulle bare ett esel være med, men Said mener vi trenger to, så de kan dele på lasten og få selskap i hverandre. Disse hardføre små skapningene har i hundrevis av år vært faste følgesvenner av innbyggerne i dette området. Eslene fungerer både som selskapsdyr, lastebil, gressklipper, traktor, og ikke minst ambulanse dersom noe går galt oppe i fjellet. Med eslene nedlasset av klær, telt, vannflasker, nøtter, frukt og brød, setter vi avgårde.

Fann-fjellene virker både storslagne, utilgjengelige og øde. Men helt øde er de altså ikke. Selv om den første vitenskapelige ekspedisjonen til dette fjellområdet ikke skjedde før i 1968 av en gjeng russiske eventyrere, har mennesker i flere tusen år levd i dalene ved foten av fjellene, og bevart en unik kultur, språk og levesett. Landsbyene deres ligger ved elvene, som fungerer som pulsårer i de ellers karrige omgivelsene, og på sommerhalvåret trekker gjetere opp i fjellene med dyrene sine hvor de vandrer fra den ene fjellengen til den andre. De neste dagene blir vi å følge i deres fotspor.

De første par timene er ruten lett og vi følger en smal grusvei. Den tar oss forbi lave, spartanske leirehus hvor kvinner i tradisjonelle drakter jobber hardt på på de karrige jordene sine. Åtti prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. De fleste lever derfor enkelt, og stort sett av det jorden deres kan gi. Det er derfor Said jobber som eselfører og guide på sommerhalvåret, slik at han har noe å leve av på vinteren. Esler, kyr og geiter så store som kalver stopper opp og ser på oss når vi passerer, og spisse fjell kommer til stadighet nærmere, selv om det ikke går spesielt fort. Vi tygger på blå bær fra trærne rundt oss, og valnøtter som Said har med fra hagen sin i Rudaki hvor han og eslene bor, og prøver å kommunisere så godt vi kan på språk ingen av oss helt forstår.

– Hva heter eslene? Prøver jeg meg på engelsk.

– Donkey, svarer Said.

Det er ikke lett, men det går framover, både når det gjelder ruten opp til de syv Kulikalon-sjøene og språket. Stien vi følger er steinete og støvete, og like ved renner en stri elv med klart vann hvor vi stadig stopper for å fylle opp vannflaskene. Eslene går fremst og jobber seg framover stien som slynger seg opp den ene bratte fjellsiden etter den andre, og nipper til alle busker og trær de kommer over. Jeg fokuserer på å sette en fot foran den andre, og nyter solens varme stråler i ansiktet. På hele den blå himmelen ser jeg bare en liten hvit prikk av en sky. Får håpe det holder seg. Til slutt når vi Kulikalon-platået beliggende på 2,800 meter, spraglet av små og store grønne einerbusker og det jeg etter hvert konkluderer med er verdens vakreste teltplass.

Chimtarga. Chapdara. Energiya. Fjellene i dette området har eksotiske navn. Den snødekte fjellveggen som dominerer synet foran oss har flere topper, hvor de to høyeste er rundt 5,000 meter og heter Maria og Mirali. Sjøen under, som vi har slått leir ved, har en blåfarge klarere enn himmelen over og glitrer i det sterke sollyset.

Mens vi spiser en ganske sen lunsj, ser jeg plutselig noe mørkt i øyenkroken. Jeg snur meg og oppdager en mørkebrun enslig sau som vandrer forbi litt lenger opp mot skogen. Jeg ser bort på Said og prøver å spørre om det er vanlig at sauer vandrer rundt alene her oppe på denne tiden av året.

– Sheep? Spør han. Jeg nikker og peker opp mot skogen.

– Sheep shashlik! Utbryter han plutselig med et stort glis, et villt utrykk i øyene og løper avsted opp i skogen. Jeg sitter igjen som et spørsmålstegn.

Det går nærmere en time før han er tilbake, uten sauen og med et skuffet uttrykk i ansiktet. Ingen lammemiddag på oss i dag gitt, men det er kanskje bare likså greit. Men det virker som Said fortsatt ønsker kjøtt. Plutselig begynner han å kle av seg. Han gliser rart, lager svømmebevegelser med hendene og peker på sjøen. Svømmetur, nå? Det er jo iskaldt i vannet! Han peker på meg, men jeg bare ler og rister på hodet. Men så plukker han opp garnet han fant i en busk tidligere i dag, og jeg skjønner greia. Vi skal ut å sette garn.

I bare underbuksa og med den afghanske hatten på hodet vandrer Said i forveien i den kalde kveldsluften, mens jeg følger etter. Vi retter ut det delvis ødelagte garnet, og Said vasser ut i vannet. Om han synes det er kaldt viser han det ikke noe særlig. Når garnet er satt, går vi tilbake til leiren og fyrer opp bålet. Mørket faller fort på, og kulden følger raskt etter. Etter å ha fråtset på epler, valnøtter og brød foran bålet til den gule månen og stjernene dukker opp, takker jeg for meg og kryper til køys i teltet mitt.

Dag 2 – Sauer, sjøer og spøkelseshester

Neste morgen blir jeg møtt av regndråper på teltduken, og en kopp te. Teen går ned på høykant. Den varmer godt. Spesielt for Said som velger å sove under åpen himmel som en ekte cowboy. Tåken henger tungt i fjellene, og vannet er klarere enn et speil. Luften har fått et rødlig skjær, og stillheten er absolutt. Denne dagen blir vi værende på Kulikalon-platået for å akklimatisere oss. Jeg setter meg med ryggen til en stein, lukker øynene og kjenner den friske luften av det nyvaskede landskapet blandet med den særegne eimen av einer og skog.

Etter et par rolige timer ved sjøen, drar vi ut på det jeg fort skjønner er nok en sauejakt. Vi ender opp ved en liten gjeterhytte og en steininngjerding hvor sauene samles før de skal ned til landsbyen igjen. Said leter i alle kriker og kroker, busker og kratt etter et eller annet. Plutselig ser han noe oppe i fjellsiden, ber meg å bli hvor jeg er, og så forsvinner han med raske skritt oppover med kniven sin i hånda.

Etter en halvtime kommer han tilbake, uten noe resultat, og vi fortsetter videre mot Kulikalon-sjøene. Vi passerer sjøen hvor vi satte garn i går, og ser til begges fornøyelse at det skinner i noen sølvfargede fiskebuker der nede. Vi teller 5-6 stykk, og lar nettet bli liggende i tilfelle det kommer enda fler.

Vi vandrer videre i taushet. Said fortsetter å se i alle busker og kratt vi passerer, og til slutt dukker nok en liten steinhytte opp. Også denne virker forlatt, og brukes sikkert av gjeterne på sommeren. Inne i en av sprekkene i steinen ligger en klump salt, hvor Said gir meg halvparten for å ta med. I taket henger en pose med brød, og Said tar ut det ene og ber meg pakke også det ned i sekken min. Jeg krymper meg litt når jeg ser mugg på den ene siden av det steinharde, runde brødet. Her til lands kaster man ikke brød, selv om det er gammelt. I Tadsjikistan regnes brød som hellig, og det spises til alle måltider. Å befinne seg i Fann-fjellene gjør inget unntak.

Kulikalon-sjøene viser seg å være svært fargesterke, men de ville nok kommet enda bedre til sin rett dersom solen hadde vist seg ordentlig. Så heldige er vi ikke idag. Luften og sikten er generelt mye dårlige enn i går, og Said vifter med hendene og ytrer noen ord som får meg til å skjønne at det er en sandstorm fra Afghanistan som er årsaken. Avstanden til det store ørkenlandet i sør er bare noen og tyve mil.

Vi vandrer rundt den største sjøen, og jeg tar inn utsikten mens Said fortsetter sin endeløse jakkt. Den store Kulikalonsjøen er den nest største i Fann-fjellene. Noen mil og fjellpass unna ligger den største, Iskanderkul, som er oppkaldt etter Alexander den Store som reiste forbi her på vei til India. Det sies at favoritthesten hans Bucephalus druknet i sjøen. Gjennom århundrene siden skal lokale gjetere ha fortalt at gjenferdet til hesten stiger opp av vannet på netter hvor fullmånen lyser, for å gresse ved de frodige slettene rundt sjøen, og returnere til dypet i gryningen. Under fullmånen kan man også høre hestens vrinsk skape ekko gjennom hele fjellheimen. Om den blir å høres i natt, gjenstår å se.

Forbi bartrær hvor stammene er vridd som skrutrekkere av de heftige vintervindene, finner vi veien tilbake til leiren. Lammemiddagen uteblir i kveld også, men fisken fra garnet byr på en temmelig god erstatning. Dessuten steker Said brødet vi fant i hytten med noe dyrefett han fant i en flaske gjemt i en av de mange buskene, og noe vann fra sjøen. Svært enkelt, men overraskende smakfult. Men er det ikke slik at all mat smaker bedre ute? Jeg merker ingen vrinsk fra spøkelseshesten, men et esels heseblesende vræl vekker meg midt på natten, før jeg sovner igjen ett sekund senere, og lurer på om det hele var en drøm.

Dag 3 – Fjellpass, snø og en natt under tak

Said har allerede fått liv i bålet, og sitter på huk kledd i sine varmeste klær. Han viser meg tommelen opp, og vinker meg bort til seg for litt te. Teen smaker svært søtt. Kanskje ikke så rart når sukkerbitene her ligner små snøballer, og er minst fire ganger så store som de hjemme. Det blir tre dager gamle brød til frokost, samt bringebærsyltetøyet jeg hadde med og en remulade som egentlig var ment som tilbehør til fisken. Gresset rundt oss er duggfriskt, og det spraker i bålet. En sort fugl setter seg i treet litt lenger bort, og drømmer nok om smulene som ligger igjen når vi har dratt. Said gir meg et fedd hvitløk og ber meg spise det helt, før han gjør det samme selv. Det svir.

– Good, good! Sier han entusiastisk og klapper seg på magen. Deretter pakker vi sammen, runder opp eslene som har vandret langt i natt, og gjør alt klart til vandring.

Vi går sakte oppover, i et vær som til stadighet blir verre. Å være blandt disse høye, mektige fjellene, tar pusten fra meg. Også bokstavelig talt. Beina føles som sirup, og pusten blir stadig tyngre. Jeg varierer på å se hvor jeg setter beina, og om sikten bak meg ned i dalen har blitt bedre. Men utsikten uteblir, og når vi endelig kommer oss på toppen av det nesten 4,000 meter høye Alauddinpasset et par timer senere, faller snøen rundt oss i store flak.

Langt der nede i dalen foran oss ligger Alauddin-sjøene som to turkise små vannpytter i det ellers gråbrune landskapet. Det er så vakkert at jeg nesten får tårer i øynene. Men det kan jo også ha noe med den sure vinden å gjøre. Det høyeste fjellet i Fann-fjellene er Chimitarga, som strekker seg hele 5,489 meter til vers. I dag er vi så heldige at fjellet åpenbarer seg for oss et kort øyeblikk før skyene nok en gang tar over showet.

Said sitter og hutrer i de slitte klærne sine, og vi bestemmer oss fort for å glemme å telte ved sjøene. Fjelleiren Vertical 45 minutt lenger ned blir heller dagens mål. Stien ned fra passet er bratt, glatt og jeg sklir mer enn jeg går. Said låner meg stokken sin, og det blir straks lettere. Eslene nærmest løper nedover fjellsiden, og Said er nødt til å løpe etter.

I disse fjellene finnes det både ulver, bjørner og snøleoparder. Jeg føler meg plutselig litt sårbar der jeg står, og myser nedover gjennom tåken og skyene som kommer og går, og konkluderer med at jeg også burde sette opp farten. Jeg roper nedover til Said om de ville dyrene kan være et problem her oppe.

– Only problem, sheep shashlik! Roper Said tilbake og ler. Jeg må bare le litt jeg også.

I Fann-fjellene finnes det rundt 30 fjellsjøer. Store og små, dype og grunne, legendariske og tapte, utilgjengelige og nære, og alle med ekstremt levende farger fra mørk blågrønn til lys turkis. Hvor mange nyanser av blått finnes det egentlig? Sikkert utallige. Alauddin-sjøene har en litt dypere blåfarge enn det Kulikalon-sjøene har. Vi vandrer langs den største sjøens bredder, og tar en liten pust i bakken, før vi fortsetter videre.

Fjelleiren Vertical, viser seg å være tre-fire svært enkle bygninger med soverom og toalett, og en steinhytte hvor mat serveres på sommeren. En hel haug brune sauer har invadert leirområdet, og gjeterne deres kan derfor ikke være langt unna. Noen lokale jegere kommer dessuten kjørende opp til husene i en jeep med geværene sine stikkende ut av alle de fire vinduene. Det viser seg at leiren egentlig er stengt for sesongen, og at jegerne har fått spesialtillatelse for å overnatte der. Jeg er derfor heldig når de tilbyr meg mitt eget rom til bare 50 somoni for natten, selv om det vanligvis skal koste 80. Hvorfor? Fordi strømmen ikke virker. Det blir nok en kald natt likevel.

Mens jeg pakker ut soveposen og ullklærne, banker det på døren. Jegeren som jeg avtalte prisen for overnattingen med står i døråpningen med en asjett i hendene og et bredt smil rundt munnen. På fatet ligger det druer, epler, agurk, brød og ikke minst to grillspyd med lam – sheep shashlik! Hvor mye koster så dette festmåltidet? Ingenting. De nekter plent gang på gang å ta i mot penger. Nok et eksempel på tadsjikenes gavmildhet. God og mett i magen tar jeg kvelden til jegernes prat, sang og latter i naborommet.

Dag 4 – Tid for å forlate Fann-fjellene

I løpet av natten har skyene begynt sin reise et annet sted. Enorme fjelltopper viser seg utenfor vinduet og fargene er mye skarpere enn de siste dagene. Jeg nærmest løper ut døra. Her ser man ikke bort på fjellene, man ser opp på dem. Det er nesten som man får vondt i nakken. Når jeg returnerer til leiren, inviteres jeg inn i en liten steinbygning av Said, et par av jegerne, to tyske turister og et par mannfolk til i noen gamle militæruniformer. De er godt i gang med frokosten, som består av brød og vodka. Shottene går ned på høykant rundt meg, mens jeg snakker med de to tyske karene som allerede er ganske beruset. Med dem som oversettere for Said, flyter plutselig samtalen mye lettere enn hva den gjorde i oppe i fjellene.

Jeg har avtalt skyss ned i dalen til Sarvoda, som ligger ved hovedveien mellom Dushanbe i sør og Khujand i nord, utpå formiddagen, og venter på at sjåføren skal ankomme. Tyskerne spør om de kan sitte på. Selvfølgelig kan de det. De forteller historien om hvordan de havnet på en ganske spontan fjelltur dagen tidligere i bare joggesko og sommerjakke uten telt, og endte opp ved fjelleiren hvor de fikk overnatte gratis i en gammel rusten sovjetisk campingvogn. Når jeg spør dem hvordan de sov der, svarer de begge lattermildt nærmest i kor.

– Svært lite.

Mens vi kjører ut av leiren ser jeg Said vinke oss avsted, før han snur seg mot de mektige fjellene, og eslene som venter på å lastes opp før avspark. For min del er dessverre fjelleventyret i Fann-fjellene over for denne gang. For Said vil tilværelsen i og rundt disse fjellene fortsette i mange, mange år til.

Og kanskje er han heldigere med lammemiddagen på returen?

Kunne du tenke deg en fjelltur i denne delen av verden selv?