Dusjanbe og veien til fjellene

Etter Kirgisistan og Kasakhstan, var Tadsjikistan neste stopp på reisen min i Sentral-Asia. Det minst besøkte landet i regionen etter Turkmenistan, men med de flotteste fjellene og de mest gjestfrie menneskene du kan tenke deg.

Jeg lander i hovedstaden Dusjanbe. Det er fryktelig varmt, tørt og sand fyker rundt i vinden. Jeg blir hentet av en av medarbeiderne på stedet jeg skal overnatte – Hostel Hello. Hentingen er gratis, og det er fint, jeg har ikke fått tatt ut penger enda. Ingen av bankautomatene på flyplassen virket, og for å betale for overnattingen, må jeg derfor begi meg ut i Dusjanbes gater så snart jeg ankommer.

På veien fra det fine nabolaget hotellet ligger i og inn til sentrum, er gatene smekkfulle av folk, biler, selgere, liv og røre. Runde brød og grønnsaker ligger i trillebårer og bøtter til salgs overalt på de brede fortauene. Kvinnene går i fargerike, flagrende klær og mennene står i grupper, prater livlig, og forsøker selge varene sine til forbipasserende. Bygningene rundt meg har nok sett bedre dager. Enkelte ser ut som de kan falle sammen hvert øyeblikk.

Tadsjikistan har siden Sovjettiden vært en av verdens fattigste republikker. Over 80 % av landets befolkning kan betegnes som fattige, og arbeidsledigheten er svært høy. Dusjanbe betyr «mandag» og kommer av at mandagsmarkedet engang ble holdt i landsbyen her, før stedet ble utvalgt som hovedstad og begynte å vokse fram som by. Navnet er litt ironisk, for det har vært som en blåmandag for folket siden den gang, og spesielt etter Sovjets fall.

Jeg ender opp i sentrum av Dusjanbe. Byen er et merkelig skue. Plutselig er det som å befinne seg i en moderne storby. En gigantisk statue av landets historiske helt Ismoil Somoni åpenbarer seg. Det er også han landets valuta er oppkalt etter. Det sies at kronen over han består av 10 kg rent gull. Ironisk nok når store deler av landets innbyggere sulter. Like bak ligger Rudaki Park. Et svært, rent parkanlegg med frodige blomster og trær svaiende i vinden. Merkelig nok er parkanlegget nesten øde. Et stykke unna flagrer det tadsjikiske flagget fra verdens nest høyeste flaggstang. Store bygninger flankerer parken i ulike retninger. Presidentpalasset, nasjonalmuseet, parlamentet og nasjonalbiblioteket er alle påkostede bygninger, og en stor kontrast til resten av byen og landet. Man kan spørre seg hvor det fattige landet uten naturressurser har råd til å reise Sentral-Asias største bibliotek, verdens nest høyeste (den var høyest da den ble reist) flaggstang, og er underveis i byggingen av verdens største tehus, og Sentral-Asias største moské?

Jeg vurderer å stoppe foran et av de mange portrettene av presidenten Emomalii Rahmon, for å spørre hvordan han har klart å grave fram disse pengene. Men så tenker jeg at jeg sikkert vil bli hanket inn av politiet, og akkurat det frister ikke så veldig.

Jeg fortsetter derfor videre på min egen jakt etter penger. Ingen av bankautomatene jeg kommer over fungerer. Uten penger får jeg heller ikke mat. Ei heller overnatting. Jeg får lyst til å stoppe opp i gaten og rope ut:

– Gimme somoni!

Til slutt finner jeg en automat som bare aksepterer visa-kort, går inn på hotellet like ved for å spørre den greie resepsjonisten om wifi-koden, og får overført de pengene jeg trenger over til visa-kortet mitt. Selv om jeg ikke liker å bruke det i utlandet, må det bare gjøres. Solen er på vei ned, og magen rumler som aldri før. Endelig litt cash! Nå kan turen endelig gå nordover.

Neste morgen skal jeg videre til Fann-fjellene, og siden vanlige busser tydeligvis ikke eksisterer i Tadsjikistan, er delte taxier måten man kommer seg rundt. Det viser seg å være lett å finne skyss denne morgenen, men bilen går ikke før den er fyllt opp til randen, og det er derfor bare å sette seg ned for å vente. To andre kvinnelige passasjerer vinker meg bort til seg ved en liten kafé. De skal samme vei, og har allerede ventet en stund. Vi forsøker å kommunisere ved hjelp av min russiske ordbok. Når en tredje passasjer dukker opp som kan litt engelsk, blir det lettere.

– De ønsker å be deg hjem til seg! Forteller han fornøyd mens kvinnene tar hånden mot hjertet og smiler.

Etter to timer er vi endelig på vei ut av Dusjanbe. Brune fjell og landsbyer av steinhus fyker forbi vinduet. Etter en stund ankommer vi Anzob-tunnelen. På vinterstid er dette det eneste bindeleddet mellom nord og sør i Tadsjikistan, og den mørke, halvferdige tunnelen er av mange kalt «dødstunnelen». Den er fem kilometer lang, humpete og mørk som natten. Sjåføren sneier unna møtende biler, og forsøker samtidig unngå hullene i veibanen. Her finnes ingen ventilasjon, og sikten er elendig. Et lyspunkt der fremme dukker endelig opp, blir større og større, blender oss og fører oss ut i verden igjen.

– Vi overlevde den beryktede dødstunnelen, ler den engelsktalende lokale sidemannen til meg mens den gamle konen i forsetet klapper.

Snart dukker Zeravsjan-elven opp, og følger oss vestover nesten hele veien til den usbekiske grensen. Brunrøde fjell strekker seg oppover på høyresiden, og på venstre side stuper terrenget ned i avgrunnen. Der nede kan man ense bilvrakene til de som var mindre heldige på disse veiene enn oss. Ruten gjennom Zeravsjandalen har vært reist før. Her har det vært handlet og solgt, reist og transportert i århundrer. Alexander den Store reiste østover langs denne ruten. Marco Polo også. Handelsmenn og eventyrere dro tilbake vestover, og tok med seg silke, krydder og kunnskap. Silkeveien hadde mange ruter, og dette var en av dem.

Vi gjør et stopp i Pendzjikent noen timer senere, like ved grensa til Usbekistan, hvor jeg skifter plass og nye passasjerer kommer på. Sør for Zeravsjandalen ligger de dramatiske Fann-fjellene. Dagens mål. Navnet på fjellene betyr «hemmelig», og slik var det sikkert i langsommelige tider. Likevel er ikke fjellområdet helt øde. Mennesker har i flere tusen år levd i dalene ved foten av Fann-fjellene, og bevart en unik kultur og levesett. Nå skal jeg snart få bli bedre kjent med noen av dem.

– Endelig framme!

Sjåføren ser lettet bort på meg, svett i panna etter den lange, humpete kjøreturen. De andre passasjerene har gått av for lenge siden. Vi har ankommet gjestehuset Yakkakhona ved veis ende i landsbyen Artuch, inngangsporten til fjelleventyret. Husene er lave og spartanske, består av tre og leire, og blikk på taket. Gulestan, bestemoren i huset, vinker fra døråpningen og fører meg inn i hjemmet hvor hun, sønnen, svigerdatteren og barna deres bor. Begge kvinnene har skaut på hodet, og plastsko på beina. De små smiler sjenert og holder mamma trygt i hånden. Hagen består av epletrær og kålhoder på størrelse med små busker. Sauene bor i den ene delen av huset, familien i den andre, og jeg i den tredje. De eneste møblene i rommet er en madrass på gulvet, med tunge dyner oppå, gulvtepper på veggene, og en vedovn i det ene hjørnet som får stå i fred.

En reise i denne delen av Tadsjikistan er på mange måter som en reise bort fra vestlig komfort. Tross alt lever nesten hele landets befolkning under fattigdomsgrensen. De fleste lever derfor enkelt, og stort sett av det jorden deres kan gi. Her bader man i elven bak huset, spiser og sover på gulvet, og skal man på do går man enten bak en busk eller et oppgravd hull i bakken med vegger rundt. Gulestan viser derfor stolt fram et vannklosett bak en falleferdig dør i hagen. Når man skyller ned renner likevel halvparten av vannet ut på gulvet. Jeg hopper ut døra inn i kveldsmørket for å unnslippe å bli våt på beina.

Etter en varm og god middag med husets trivelige beboere er det bare å krype til køys. De neste dagene skal jeg vandre rundt i fjellene med en lokal eselfører. Spent lukker jeg øynene, og lar nattesøvnen ta meg.

Praktisk informasjon om Dusjanbe og veien videre

Visumsituasjonen til Tadsjikistan har bedret seg de siste årene. Nå man kan enkelt søke visum på internett på forhånd. Prisen er 50 dollar, man får svar etter bare noen dager og den offisielle siden å gjøre det på er denne.

I Dusjanbe bodde jeg på Hostel Hello. Stedet ligger i et trygt nabolag, og det tok ca. 30 minutter å gå inn til sentrum. Gratis skyss til/fra flyplassen og frokost var også inkludert i prisen.

Fra Dusjanbe og nordover fikk jeg skyss til et sted like nord for sentrum hvor de delte taxiene som skal nordover står parkert. De går først når de fylles opp, og dette kan ta en stund alt ettersom tid på dagen og hvor man skal. Til Pendzjikent fra Dusjanbe betalte jeg 80 somoni, og videre derfra 200 somoni, siden ruten er mye mindre trafikkert.

For mer informasjon angående denne delen av verden, booking av homestays, guidede fjellturer og lignende, kan man ta kontakt med turistkontoret i Zerafsjandalen; ZTDA.

Kunne du tenke deg en reise til et land som Tadsjikistan?