Pilegrimsvandring til Santiago de Compostela

Lange vandringer har alltid fascinert meg, og etter at jeg gikk Romboleden i 2015 har jeg hele tiden visst at dette var noe for meg. Drømmen har hele tiden vært å vandre til Santiago de Compostela, helst alle de 790 km langs Camino Frances fra grensen til Frankrike, men enn så lenge har ikke tiden strukket til. Men selv om man ikke har fem uker til rådighet, kan man likevel få en smak av The Way.

Dag 1 – Ankomst Sarria

Etter seks timer på toget fra Madrid, ankom jeg og mamma Sarria klokken syv på kvelden. Denne lille byen er det mest populære startpunktet for Camino Frances. Sarria ligger 116 km unna Santiago de Compostela, og så lenge man går minst de siste 100 km til Santiago, kvalifiserer man til pilegrimssertifikatet når man kommer fram. Siden vi hadde begrenset med tid, valgte vi også å ta vandringen over fem dager, selv om vi hadde hørt om andre som hadde gått strekningen på både kortere og lengre tid.

Etter å ha kommet oss til overnattingsstedet, tok vi med oss regnponchoene og utforsket byen på vei til Magdalena-klosteret. Her fikk vi kjøpt våre pilegrimspass for 2 euro, og skjell til 1 euro. Deretter spiste vi en god middag med (mye) tilhørende vin på restauranten Roma, før vi tok kvelden – spente på morgendagen.

Overnatting: Albergue Casona de Sarria. Her traff vi blink, for dette pensjonatet var helt fantastisk. Snakk om trivelige og hjelpsomme eiere, bra plassering og god frokost. 40 euro inkl. frokost.

Dag 2 – Sarria til Portomarin 

22 km/5,5 timer vandring/33,000 skritt

For en deilig frokost å våkne opp til! Vi delte bord med to tyskere (med hund), som hadde gått helt fra Frankrike, og et irsk ektepar som også skulle begynte vandringen i dag. Deretter var det bare å sale seg opp, ta farvel med eierne, og komme seg avgårde. Vi passerte vår første kilometerstein, og en flott gammel steinbro på vei ut av byen. Gule piler viste hele tiden vei, og det var rart å spekulere i hvor mange som har gått disse gamle veiene før oss.

Det regnet litt av og på hele dagen, og vi passerte frodige åser, gule busker, nysgjerrige kyr og sauer, enorme bartrær, steingårder med gjeterhunder utenfor og smale tørkehus for maisen med kors på taket. Vi fikk stempel i en liten kirke, og spiste en deilig lunsj på en kafé i et gammelt gårdshus. Deretter var det enda mer sol og regn, og lokale som hilset høflig. Gjøkens koko og fuglekvitter. Mange pilegrimer å se langs veien, og ei dame på minst 80 år som var dårlig til beins og gikk alene, gjorde ekstra inntrykk. Vi passerte også steinen som viste 100 km igjen til Santiago de Compostela. For de som har gått hele Camino Frances, må dette være et spesielt sted å nå.

Vi kom fram til Portomarin klokken tre, etter å ha holdt et ganske høyt tempo hele dagen, og bestemte oss for å ta det litt roligere de neste dagene.

Overnatting: A Fontana de Luxo. På dette pensjonatet drevet av en ung kvinne, fikk vi faktisk hele huset for oss selv! Fantastisk utsikt, og flott uteområde – selv om været stoppet oss fra å bruke det noe særlig. 40 euro inkl. frokost.

Dag 3 – Portomarin til Palais de Rei

25 km/6,5 timer vandring/39,000 skritt

Etter frokost var det avspark kl. 08.40. Vi krysset den store broen over til Portomarin, og nistirret ned i dypet for å se om den gamle romerske broen var synlig der nede. Det var den altså ikke, men den dukker visstnok opp når elvenivået er lavere. Byen Portomarin lå opprinnelig der nede hvor elven nå flyter. Mange av bygningene ble derimot flyttet opp i høyden når demningen som druknet den gamle byen ble bygget, stein for stein. Blant annet kirken som nå står oppe på torget. Etter en liten runde der oppe, fulgte vi leden videre ut av byen.

Det var mye skog å se denne dagen, men også mye vandring nært bilveiene. Etter hvert begynte det dessuten å regne, så ponchoene kom fort på, og ble i grunn værende på hele dagen. Vi tok en liten pause fra regnet i Gonzar, og stoppet senere for lunsj utenfor Castromaior. Vi vandret gjennom mektige alleer, forbi eldgamle steinkors, et herberge som reklamerte for free hugs, hunder som ønsket kos, rutens høyeste punkt på 750 meter, skilt som viste vei mot himmelen, og en blind prest som stemplet passene våre. Enkelte av de gamle steinhusene vi gikk forbi bærte «til salgs»-skilt, i andre av dem flyttet menneskene ut for lenge siden, og trær og busker tok over.

Palais de Rei viste seg dessuten å være en søt liten by. Før vi dro til hotellet, stoppet vi innom den gamle kirka, fikk stempel og tente lys. Overraskende fant vi alle de fire personene vi spiste frokost med første morgenen i Sarria i restauranten til hotellet vårt når vi ankom. Vi avsluttet så dagen med en svær middag i hotellets pulperia (restaurant), hvor vi fikk tre svære kjøttbiter uten tilbehør (!), og noe som virket som flere liter med rødvin.

Overnatting: Pension Restaurante Casa Camino. Fint lite hotell, med stort og behagelig rom. Frokost var inkludert i romprisen på 53 euro, og hotellet lå rett på leden i sentrum av Palais de Rei.

Dag 4 – Palais de Rei til Castañeda

26,6 km/7 timer vandring/40,000 skritt

Etter frokost, startet vi (som vanlig) vandringen rundt kl. 08.30 og fulgte de andre pilegrimene ut av byen. Igjen var det mye flott natur og vakre små landsbyer å passere. Til vår fornøyelse var også været mye bedre enn det hadde vært de andre dagene.

Vi gikk over gamle steinbroer, koste med katter, drakk ferskpresset appelsinjus og spiste den lokale søtsaken melindres. Vi hilste på kjente og ukjente ansikter, ønsket de en «buen camino», og jeg fantaserte om å bo i alle de søte gamle husene vi passerte. Idyllen ble derimot brutt før vi ankom Melide, når tre fulle busslaster med franske pilegrimsturister slapp løse på stien, og omringet oss på alle kanter. Hadde de tatt mer hensyn hadde det ikke vært noe problem, men de okkuperte hele stien, og gjorde det vanskelig å komme seg videre.

Da vi ankom Melide, hoppet de tilbake på bussene, og vi spiste lunsj midt i sentrum. De lokale var ute på søndagstur i sine fineste klær, og vi fikk et lite syn av kirkeportalen som er på 10 euro-lappen.

I dag var dessuten den lengste etappen, og det kjente jeg godt på slutten av dagen. Anklene føltes ut som de ble stukket av nåler, skoen på høyrefoten gnag mot ankelkulen og en liktorn hadde begynte å vokse under venstre fot. Skikkelig lekkert. Derfor var det godt å endelig komme fram til herlige Casa Milia, og en fantastisk middag laget av husfruen (som bare snakket spansk).

Overnatting: Casa Milia. Veldig koselig gammel gård, hvor steinhuset vi bodde i nok hadde mange, mange år med historie i veggene. Rommet hadde dessuten et badekar, som var en veldig fin overraskelse. Frokosten var inkludert i romprisen på 55 euro. Siden stedet ligger såpass øde er man nesten nødt til å spise middag der også, og den koster 15 euro for tre retter, inkludert en liter (!) vin.

Dag 5 – Castañeda til O Pedrouzo

23 km/7 timer vandring/39,000 skritt

I dag våknet vi ganske overraskende til en nesten helt blå himmel! Etter en deilig frokost, satte vi ut på leden klokken 08.30. Mye frodig eikeskog å vandre gjennom i dag også. Etter et par kilometer ankom vi byen Arzua. Her var det nye og gamle hus stående om hverandre, og en snill eldre herre med stokk som viste oss veien videre.

Mange nye ansikter på caminoen idag. Det var også en del pilegrimer som passerte oss på sykkel. Vi stoppet opp ved hager fulle av fargesterke roser og andre spennende blomster, skilt som fortalte om pilegrimer som hadde dødd underveis på caminoen (en mann døde underveis på hans åttende pilegrimsvandring), og vakre fontener. Vi kom også for første gang inn i de mektige eukalyptusskogene som ville dominere veien de neste dagene. For noen enorme trær, og for en deilig lukt! Mamma dristet seg til å gå i shorts, mens jeg luftet overkroppen i singlet. Dette var absolutt den varmeste dagen.

Like før klokken 17 ankom vi overnattingsstedet vårt i O Pedrouzo. Siden huset lå litt unna restaurantene, bestemte vi oss for å bare dra innom supermarkedet like ved og handle mat der. Dermed ble det ciabatta med ost og serranoskinke, og superbillig rødvin, til middag ute i hagen hos Pension Codesal. Varmen i dag hadde slått oss helt ut, og vi tok kveld allerede før solen var borte i 22-tiden.

Overnatting: Pension Codesal. Dette pensjonatet drives av en kar, og ser fra utsiden ut som et helt vanlig bolighus. Omgivelsene er landige, men byen ligger like nedi gata. Eieren snakker bare spansk, men er kjempehjelpsom og hyggelig. 50 euro inkl. frokost.

Dag 6 – O Pedrouzo til Santiago de Compostela

20 km/5,5 time vandring/38,000 skritt

Etter appelsinjuice, te og toast med marmelade på Pension Codesal, viste eieren oss veien tilbake til leden, og vi satte av sted. Vi fikk noen timer i eukalyptusskogen i dag også, før vi nærmet oss sivilisasjonen igjen. En liten røyskatt spratt over veien foran oss, og plutselig skvatt vi til av lydene til et fly som lettet. Flyplassen viste seg å være like ved. Naturen omsluttet oss likevel igjen, og vi tok en kaffe/appelsinjuspause ikke lenge etter. Ei dansk kvinne vi hadde truffet et par ganger de siste dagene, slo seg ned sammen ved oss. Hun hadde vandret helt fra Frankrike på 5 uker – og var nå kommet til sin siste dag. Hun hadde også tidligere gått mini-caminoen slik vi nå gjorde, for å teste ut hvordan hun likte det, og bestemte seg til slutt for å «go all in».

Etter et stempelstopp i en liten kirke like ved, var det bare å begi seg videre. Vi passerte bekken i Lavacolla, hvor pilegrimene opprinnelig stoppet for å vaske seg før de ankom Santiago. Vi stoppet også for å avkjøle beina i det kjølige, deilige vannet. Solen gjorde vandringen ganske hett i dag, spesielt i de lange oppoverbakkene. Etter nok et kaffestopp, ankom vi etterhvert Monte do Gozo. Herfra kunne vi se Santiago bre seg ut foran oss. Etter en avslappet stund i en blomstereng, traff vi overraskende på den gamle damen vi traff andre dagen på leden, og tok fatt på de siste kilometerne inn til Santiago.

Vi spiste lunsj på en fortauskafé, og kjente på følelsen av å komme inn i en storby etter flere dager på landet. Deretter fulgte vi stegene til så mange pilegrimmer før oss inn til gammelbyen, og til synet av katedralens tårn som plutselig åpenbarte seg for oss. Wow! For et mektig syn. Dessuten var det en herlig følelse å vite at vi hadde kommet oss hit til fots. Hit, helt til veis ende.

Vi tok turen inn i katedralen (som dessverre delvis var dekt av stilaser), hilset på St. Jakob og lot oss blende av all prakten rundt alteret og kisten hans. Apostelen ble henrettet i Jerusalem i år 44, men levningene ble angivelig senere ført hit – til byen som fikk hans navn. En kirke ble så reist på graven, og senere erstattet av katedralen man ser i dag. Santiago ble fort et av de viktigste pilegrimsmålene i hele Europa, og mange tusenvis av katolikker har krysset landegrenser for å komme hit vi nå står.

Vi gikk deretter til pilegrimskontoret og hentet compostelaen vår, og etter en god dusj og litt avslapping på hotellrommet, var tiden dessuten kommet for kveldens pilegrimsmesse. Vi var litt tidlig ute, og fant to ledige plasser helt fremst til venstre i kirkerommet. Flere kjente ansikter fra leden var å se. Først ble nasjonaliteten til pilegrimene som hadde ankommet Santiago de Compostela de siste 24 timene lest opp. Deretter startet messen til en fullsatt katedral. Luften der inne var kjølig, og sangstemmen til klokkeren gav meg frysninger. Jeg prøvde å se for meg hvordan denne seremonien ville sett ut for tusen år siden, for pilegrimmene som hadde ankommet etter sine lange ferder gjennom Europa. Kanskje ikke så ulikt?

Etter nattverdenen kom åtte rødkledde menn vandrende, og stilte seg foran oss mens et par av dem begynte å løsne det tykke repet som holdt fast botafumeiroen i taket. Dette enorme røkelseskaret ble opprinnelig brukt for å friske opp luften når pilegrimene kom til katedralen, og brukes nå til dags mest på helligdager og spesielle anledninger. Jeg hadde derfor inget håp om å faktisk få oppleve det, på denne vanlige tirsdagskvelden.

Karet ble fylt med røkelse, deretter heiset opp av syv av mennene, og begynte sakte å svinge fram og tilbake. Plutselig fikk det god fart, og den 60 kg tunge botafumeiroen fløy rett forbi oss og nesten helt opp i taket! Duften av røkelse spredde seg gjennom luften i takt med røyket som ble slynget utover. Gang på gang fløy karet forbi oss, til lyden av gisp rundt oss. Opplevelsen kan på ingen måter beskrives med ord! Det var helt magisk. Etterpå slo vi oss ned utendørs på en tapasbar, skålet i lokal vin og mimret om turen. En perfekt avslutning på noen fantastiske dager i Galicia, i fotsporene til historien, St. Jakob og så mange pilegrimer før oss.

Overnatting: Duerming Sete Artes Hotel Botique. Trivelig lite hotell bare et steinkast fra katedralen. Jeg hadde derfor ønsket et rom med utsikt, men vi endte opp i loftsrommet. Der var det bare et takvindu, hvor man så katedralen dersom man stod i senga. Frokosten var dessuten dyr, så vi tok den på en kafé i byen. 59 euro for rommet.

Praktisk informasjon om vandringen til Santiago de Compostela

Hva må man ta med seg?

På en tur som dette er det viktig at man har gode sko å gå i. Skal man bære bagasjen sin selv, er det også viktig at man har en sekk som er god å bære, og at man fyller minst mulig i den. Ellers er tingene man tar med seg litt avhengig av hvor man overnatter. Skal man bo på herbergene, må man ta med seg håndkle og enten sovepose eller lakenpose. Dette slipper man å drasse på dersom man bor på hotell eller pensjonat underveis. Svært mange hadde med seg staver, men de fleste så ut til å bære de i sekken på ryggen framfor å faktisk bruke dem. Terrenget er alltid enkelt, så stavene er i grunn unødvendige (dersom man ikke er svært glade i å bruke dem/har dårlige knær e.l.). En regnponcho ser kanskje ikke så kult ut, men det var en genial måte å holde seg og sekken tørr på. Dessuten er den lettere å ta av og på i vekslende vær enn todelt regntøy. Dersom solen steker, kan en hatt eller en caps være greit å ha.

Pilegrimspass og stempel?

Dersom vandringen skal være «offisiell», så må man kjøpe med seg et pilegrimspass før man starter vandringen. Dette må stemples minst to ganger hver dag (bare én gang hver dag før man når Galicia dersom man er på langvandring), for å kunne kvalifisere til compostelaen. Man får stemplet passet i alt fra små og store kirker, rådhus, barer, kafeer og restauranter, og der man overnatter. Totalt samlet vi rundt 35 ulike stempel, mest fordi det var litt gøy.


Bagasjefrakt eller bære alt selv?

Jeg hadde helt fra begynnelsen vært veldig klar på at jeg skulle bære bagasjen min selv, men smerter i korsryggen i ukene før avreise satte en stopper for akkurat det. Siden mamma har en nakkelidelse, endte vi til slutt opp med å bestillte bagasjefrakt, for å unngå å bære sekk. Etter litt leting fant jeg en billig, og bra deal hos Correos, det spanske postvesenet. For 20 euro totalt, fraktet de bagasjen vår fra overnattingssted til overnattingssted de fem dagene. Billig!

Herberge eller hotell?

Mange mener nok at pilegrimsopplevelsen ikke blir komplett uten å bo på herbergene. Det er dessuten billig, og kan til og med være gratis. Det er likevel ikke for alle å sove i samme rom som 5-50 andre. Siden jeg reiste med mamma ble det litt mer luksus, og en god blandig av lokale casaer og minihoteller i stedet – noe som passet oss ypperlig. Hadde jeg reist alene, hadde det nok hovedsakelig blitt på herberger på grunn av prisnivået. Når det gjelder det sosiale, så treffer man på andre vandrere hele tiden og de aller fleste var veldig imøtekommende (så man trenger ikke bo på herberger for å møte andre).

Mat og drikke underveis?

Før vi dro var vi litt usikker på hvor mye niste vi måtte bære med oss fra dag til dag. Det viste seg at man i grunn ikke trenger bære med seg noe som helst. Det er barer, små utsalg, kafeer og lignende å se svært ofte langs dagsetappene. Det finnes også mange steder underveis å fylle vannflaskene.

Hvordan komme seg til startpunktet og tilbake igjen?

Santiago har flyplass, og mange som ønsker å gå fra Sarria velger å fly inn til byen og deretter ta bussen derfra til Sarria. Selv valgte vi å ta toget fra Madrid til Sarria, og tilbake fra Santiago. Det tok 5-6 timer hver vei, og kostet rundt 40 euro per person tur/retur. Disse kan bestilles på www.renfe.com, opptil tre måneder i forveien.

Lurer du på om en pilegrimsvandring passer for deg?

Man trenger absolutt ikke være religiøs for å gå pilegrimsvandring, men man burde være glad i å gå tur. Hvor langt man har lyst å gå hver dag, bestemmer man likevel helt selv – det er nok av overnattingssteder underveis. Vi så folk i alle aldre langs leden, fra barn under ti år, til hun kvinnen som var minst 80 år. Mange gikk alene, noen gikk i med ektefelle eller partner, mens andre gikk med venner eller i grupper.

Dette ble jo en slags mini-camino, spesielt hvis man sammenligner den med de nesten 80 milene fra grensen til Frankrike, men vi fikk erfare at man trenger ikke gå i fem uker for å føle at man er på langvandring. En pilegrimsvandring som dette vil alltid være en personlig reise, og ingen slik reise er lik.

Derfor; ikke stress, men nyt turen. Selv om det er gøy å ende opp i flotte Santiago de Compostela, er det reisen i seg selv som er målet, ikke nødvendigvis det å komme fram.

Er pilegrimsvandring noe du kunne tenkt deg å gjøre selv?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
  1. Hei, Renate!

    Jeg har selv veldig lyst å gå hele pilegrimsreisen, men har innsett at jeg nok må ta det etappevis over tid om det skal bli gjort med det første. Nå kommer jeg faktsik til å starte med slutten, i Santiago de Campostela, i forbindelse med en reise til Galicia i juni. Men vandreturen står fortsatt på lista!

    Veldig fin artikkel, fine bilder og gode tips. Og så hyggelig å gjøre akkurat denne turen med moren sin, da! 🙂

    / Mette

  2. Å ja! Dette kunne jeg absolutt tenkt meg å gjøre! Å ta hele på en gang hadde jo vært veldig stas, men tror nok det er mer realistisk å få det til ved å dele det opp. Det så virkelig ut som mange flotte steder og overnatte på og ikke minst mye vakker natur å se på langs veien. Nei, nå ble jeg virkelig fristet… Når kan jeg dra mon tro?

    1. Ja, det er ikke så greit å ta seg fri i 4-5 uker for å vandre hele leden i én og samme omgang, dessverre. Det virker derimot som flere deler opp ruten, og går én del i året. Andre gjør som vi gjorde, og går bare den siste delen. Den biten var i alle fall utrolig flott! Hehe, ruten er nok best å vandre i mai-juni og september-oktober, vil jeg tro. Sikkert også veldig fin på sommeren, men da også veldig varm og velbesøkt (og dermed vanskelig å finne overnatting, osv). Anbefales. 😀

    1. Det var absolutt noen flotte omgivelser vi fikk vandre i! Mye flottere enn hva jeg egentlig hadde sett for meg. Ekstra fint var det at alle planter stod i full blomst, og gjorde omgivelsene så frodige og fargerike. 🙂

  3. Dette høres helt fantastisk ut, så dette skal jeg prøve å få til i nærmeste fremtid!
    Har noen spørsmål angående turen:
    Bestilte dere hoteller på forhånd, eller fant dere et sted å bo underveis?
    Er det spesielle datoer man må gå for å gå ruten og for å få med seg pilegrimsmessa, eller kan man ta det når man vil?

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic