I fjellene lengst nord i Pakistan, ligger Hunza-dalen. Et tidligere kongerike vakrere enn hva man kan forestille seg. Dette fjellområdet er dessuten hjemmet til et gjestfritt folk som både i utseende, historie og natur skiller seg fra resten av landets befolkning.

Utsikten fra balkongen min er storslagen. Hunza View Hotel viser seg å leve opp til navnet sitt. Foran meg ser jeg inn i Nagar-dalen, og de snøkledde fjelltoppene til Rakaposhi og Rush Peak stikker fram bak de mindre fjellene foran. Trærne har kledd seg i livlige høstfarger, og Hunza-elven renner som en turkis åre langt der nede, mens teltene til gulljegerne ligger langs dens bredder.

Bak meg ligger byen, og til høyre for meg går det geiter, ender og kyr. Tre små jenter står blant dyrene og vinker opp til meg. Når jeg vinker tilbake, kniser de og løper avgårde.

Hunza-dalen er nesten vakrere enn ord kan beskrive, og regnes av mange som det opprinnelige Shangri-La. Det nærmeste man kan komme det jordiske paradis. Jeg er i alle fall overbevist.

Innføring til Karimabad

Jeg befinner meg i Karimabad, hovedstaden i Hunza-dalen, hvor det har bodd mennesker i århundrer. Byen, tidligere kjent som Baltit, var opprinnelig et hvilestopp for reisende langs silkeveien gjennom Hindu Kush-fjellene på vei til Kina og Kashmir. Fortsatt kan man se spor av de gamle ferdselsveiene langs Hunza-elven.

Karimabad ligger på 2,500 moh, som et slags amfiteater opp langs fjellsidene. Bak byen peker den spisse fjellformasjonen Lady Finger opp mot en blå himmel, blant isbreer, fjellsjøer og ville fjellskapninger som ibex, snøleoparder og Marco Polo-sau.

På dagtid skinner solen fra klar himmel, men på kveldene blir det kaldt. Svært kaldt. Jeg er sikker på at det er minusgrader inne på soverommet mitt. Varme finnes det ikke, og jeg sover i flere lag klær i tillegg til dyner og tepper. Selv om det er gassfyrt varmtvann inne på badet, er det tortur å gå inn dit. En vifte i vinduet suger luft både inn og ut av badet i voldsom fart, hele døgnet, og det føles nesten som å stå i en vindturbin.

Når jeg spør guiden Riaz hvorfor i all verden de ikke setter på varmen på hotellet, forteller han at det er både dyrt, og farlig.

– Å varme med gass på lite ventilerte steder kan ende i tragedie, noe som det dessverre har gjort flere ganger her i fjellene. Derfor anbefaler vi det ikke, og derfor må også viften på badet stå på til alle tider.

Et par måneder etter jeg kom hjem, kom dessverre nyheten om at et pakistansk par på bryllupsreise ble funnet døde på hotellrommet deres i Karimabad, etter å ha sovnet inn på grunn av gasslekasje fra varmovnen.

Høsten må absolutt være den beste tiden å besøke Hunza på. Selv om det blir rimelig kaldt på natten…

I stedet blir jeg tilbydd en litt sterkere drikke enn vanlig til middagen. Karim, eieren av selskapet jeg reiser med, har kommet fra landsbyen sin Ghulkin for å hilse på. Med seg har han en vanlig vannflaske fylt med en klar væske. Hunza-vann kalles det, men direkte vann er det ikke. «Vannet» lages av fermenterte aprikoser, som kokes opp og lagres under bakken i en uke om sommeren, eller to uker på vinteren.

– Nesten alle menn drikker dette, kan Karim fortelle, og at det er den beste måten å holde varmen på her oppe i fjellene.

Siden jeg er en vestlig kvinne, er det greit at jeg også forsyner meg. For pakistanske eller andre muslimske kvinner er det strengt forbudt. Det er det i grunn for menn også, men de færreste lar seg stoppe av det forbudet her i nord.

– Det er mer der det kommer fra, sier Karim og blunker til meg.

Øyeblikk fra Hunza delt på Snapchat

Baltit Fort

Denne vakre dalen jeg befinner meg i var faktisk et kongerike fram til 1974, da den siste miren av Hunza ble avsatt av pakistanske myndigheter. Etter minst 750 år som kongerike, ble staten Hunza avviklet, og omgjort til en del av den pakistanske regionen Gilgit-Baltistan.

Hunza sies å bety «Hun-riket» på kinesisk, og det er nettopp fra Kina de første kongene kom. De mente selv de var etterkommere av hvite hunere i Alexander den Stores hær, som feide over regionen i 326 f.Kr. på vei hjem fra Kina. De første mirene var buddhistiske, deretter overtok islam som religion. I dag er de fleste innbyggerne i Hunza-dalen ismailitter og følger imamen Agha Khan.

Det tydeligste tegnet på Hunzas buddhistiske kongehistorie er kanskje Baltit fort i Karimabad, som ligner en miniversjon av Potala-palasset i Tibet. Fortet ble bygget på 1300-tallet, og fikk sin utforming etter at en prinsesse fra Baltistan giftet seg med miren av Hunza. Hun tok med seg byggere fra hjemstedet, også kjent som Lille Tibet, for å bygge dette flotte fortet. Fortsatt i dag kan man se buddhistiske tegn i søylene, og moskeen på taket var opprinnelig et buddhistisk tempel.

Kongens trone var også ute på taket, hvor han hadde en 360 graders spektakulær utsikt ut over kongeriket sitt. Fortet ble rikelig dekorert, og både taket og selve strukturen ble jordskjelvsikret. Guiden kan fortelle at også her i Baltit ble vin laget og lagret i et hull i gulvet. Skikken startet før islam ankom, og har fortsatt siden.

Kongene tjente til tilværelsen ved å skatte handelsreisende som dro gjennom dalen. Siden dette var et stopp langs silkeveiene, var det ofte mye trafikk. Det sies at kongene også ranet flere av de reisende, og dermed fikk eierskap over både gull, silke og juveler. Handelsmennene som ble tatt til fange solgte de videre som slaver.

Før vi dro videre får jeg lyst til å se fortet litt på avstand. Jeg finner derfor veien inn mellom de gamle husene av stein og leire. Det er likevel vanskelig å se noe herfra. Noen lokale tar meg da i armen og leder meg til et flatt hustak, etter at jeg peker på kameraet mitt og mot fortet. De skjønner fort hva jeg er ute etter. Med deres hjelp får jeg derfor nyte et flott panorama mot Baltit fort og de spektakulære omgivelsene rundt. Åh, Pakistan altså.

Altit Fort

Lenger ned i Hunza-dalen ligger et annet fort. Altit regnes som det første fortet i byen, og muligens hele dalen. På folkemunne sies det at fortet ble bygget for 900 år siden, men karbonanalyser har vist at det faktisk ble påbegynt allerede for 1000 år siden.

Dette var det første bostedet til kongene i Hunza, før de bygde Baltit noen hundre år senere. Likevel fortsatte de å bo i Altit på sommeren på grunn av den vakre og frodige kongelige frukthagen.

– Tusen takk for Norges bidrag, sier guiden vår i Altit til meg da han hører jeg er norsk, og tar meg i hånden. Fortet ble nylig restaurert med penger fra Norge og Agha Khan-stiftelsen.

– Uten deres bidrag hadde det ikke vært så mye å se her i Altit nå, sier han takknemlig og ser opp mot fortets tårn.

Selv om fortet i Altit er mindre i størrelse enn det i Baltit, og har et helt annet uttrykk, viser det seg likevel å være minst like spennende å besøke. For det første er vi de eneste som er her, for det andre er utsikten fra fortet noe av det vakreste jeg har sett. Spisse, snøkledde fjell omringer oss og dalen, med Hunza-elven rennende som den samlende åren gjennom det hele.

På den andre siden strekker utsikten seg ut over den gamle bebyggelsen i Altit. De gamle leirehusene må være flere hundre år gamle. De står tett i tett, med små trange passasjer i mellom. Klær og frukter tørkes på takene, og det eneste som vitner om den moderne tidsalder er blå blasttønner som samler vann, og en og annen parabol.

På vei tilbake til bilen passerer vi de gamle husene, og et par gamle damer vifter oss inn til seg. En av dem tar meg i hånden, smiler og stryker den andre langs håret mitt. Hun sitter mot en vegg, med lokal hatt på hodet, og et hvitt sjal over. Hun holder på å sy på en liten fargerik veske. Hun, og et par andre av de gamle konene herfra, bruker ta med seg håndarbeidet sitt til Karimabad for å selge.

– Etter 9/11 har turistene sviktet oss, forteller hun mens guiden Riaz oversetter. Endelig begynner vi å se flere av dere igjen, og det er vi veldig glade for, smiler hun og tar seg mot hjertet.

Bergkunst, bokashi og aprikoser

Vi tar også turen til basaren i Karimabad. Her selges alt fra lokale klær og hatter, til smykker, skjerf og tepper – og ikke minst tørkede aprikoser og aprikoskjerner. Jeg blir en del rupis fattigere, og lærer også en del nytt.

Beboerne i Hunza-dalen har lenge vært kjente for sine lange liv. At innbyggerne blir nærmere 100 år er ofte regelen enn unntaket. Det sies å være en konsekvens av den friske luften, mye aktivitet, det rene mineralholdige vannet og den sunne maten.

Og aprikoser.

Fjellsidene i Hunza-dalen er fulle av fruktrær, både epletrær, pæretrær, fersken og ikke minst aprikostrær. Nettopp aprikoskjernene skal være den hemmelige ingrediensen til deres lange liv og gode helse. Disse fortæres som de er, eller lages olje av.

Sikker på at jeg har funnet ungdomskilden, kjøper jeg både olje og kjerner til den store gullmedaljen. Billig er det også. Ikke før jeg kommer hjem leser jeg at å spise flere av disse kjernene per dag, ikke bare kan «forebygge og kurere kreft», men også sørge for et farlig høyt cyanidnivå i blodet. I fare for å forgifte meg selv, blir det altså med tanken.

Fortsatt er kjøkkenskapene mine fulle av aprikoskjerner…

Det sies at innbyggerne av Hunza blir både eldre og holder seg friskere lengre enn de fleste andre

Nedenfor Altit fort, i nærheten av elven, finner vi nok et tegn på områdets lange historie. «De hellige steinene i Hunza» kalles dette helleristningsfeltet, og er et av mange i disse dalene. Her finnes tusenvis av små og store tegninger og inskripsjoner laget av de første beboerne og tilreisende her i fjelldalene.

Blant annet av det gåtefulle dyret ibex, steinbukk, i jaktsituasjoner blant annet. Et dyr man lenge trodde var magisk og tilhørte feene.

– Folk trodde til og med at de spiste slanger, forteller en eldre mann med strålende blå øyne meg.

Han har dukket opp nesten fra intet, bærende på tørket frukt i en tøysekk. Han snakker godt engelsk, og kan også fortelle at han for et par år siden ble sent til Japan på stipend for å studere økologisk jordbruk og gjødslingsmetoder. Der ble han også en tilhenger av bokashi. Han forteller at det fungerer utrolig bra, og at han nå reiser rundt for å lære andre bruke bokashi som gjødsel. Han blir litt sjokkert når jeg forteller at dette også har blitt populært i Norge.

– Verden er ikke så stor, er den vel? Kom gjerne på besøk neste gang, så skal du få se hagen min! Tilbyr han, og fortsetter videre.

Nagardalen og Hoper-breen

En av dagene i Hunza-dalen tar vi fatt på veien opp og inn i Nagar-dalen, stedet jeg har utsikt til fra balkongen min. Grusveien inn i dalen er lang, svingete og bratt, og ofte er jeg sikker på at minibussen ikke klarer å forsere den. Likevel trenger jeg ikke tvile, ikke etter turene hit gjennom den farefulle Karakoram highway opp fra Islamabad, eller inn og ut av Phander-dalen.

Nagar-dalen viser seg å være like vakker som de andre dalene. Fjellsidene er bratte, og trærne viser seg i sin fulle høstprakt. De lokale plukker løk og poteter, klær henger til tørk i solen på trærne og gresskar ligger i hauger på takene. Vi stopper ofte for å se på utsikten, og de lokale stopper ofte for å se på oss. Tre kjekke gutter på en motorsykkel stopper for å slå av en prat, og en ung mor med sitt lyshårede barn likeså. Den tre år gamle gutten har blå øyne og like lyse lokker som meg, og moren kan fortelle at han ikke er den eneste i landsbyen med de trekkene. Det fyrer opp under sagnet om at menneskene i disse dalene er etterkommere av Alexander den stores hær.

Lengst opp i Nagar-dalen, for vår del, ligger Hoper «Hilton» Hotel og selve Hoperbreen. Brearmen sies å være 10 km lang, og strekker seg så langt øyet kan se. Isen er blandet med stein og grus, og ser for det meste sort ut. Dette er startpunktet for mange vandringer inn mot de høye fjellene, og ikke minst til Rush lake. Beliggende på 4,694 moh, er dette den høyest beliggende sjøen i Pakistan, og en av de høyeste i hele verden. Til og med høyere enn Lake Titicaca i Sør-Amerika.

Etter lunsj under epletrærne utenfor hotellet setter vi kursen tilbake til Karimabad. Vi stopper da vi ankommer elvebredden av Hunza, hvor en lang rekke lerretstelt står oppstilt. Her bor det gullgravere under svært fattige kår. Med oss har vi en stor pose epler fra oppe i dalen, for å gi til barna, som kommer løpende når de ser bilen vår stoppe. Temperaturen er nært frysepunktet her nede i dalen hvor solen ikke når, men enkelte av de stakkars barna går uten sko. De hoster alle sammen, de er skitne, håret står til vers, og klærne er arvet fra barn i Vest. En av guttene bærer en Skogstad-jakke fra Norge.

Barna hiver seg over posen med epler, og forsøker gripe til seg så mange de bare får. Når de er ferdig å spise, og har pakket resten i lommene, smiler jentene og peker på kameraet mitt, mens de viser fram den ene posituren etter den andre. Guttene gjør spillopper, erter jentene og bærer fram lillebrødrene på ryggen. Selv om de lever harde liv, er de tross alt bare barn.  Noen ganger river det i hjertet at man ikke kan gjøre mer…

Solnedgangen fra Duikar

Etter et par dager er det dessverre tid for å forlate Hunza-dalen, for å følge Karakoram enda lenger nord i landet. Men først kjører vi opp til Duikar for å se solnedgangen. Duikar kalles også Eagle’s Nest, eller ørneredet. Veien opp er bratt, lang og svingete. Som en Trollstigen i miniatyr. Heldigvis er den asfaltert, noe som er en sjeldenhet i dette området.

Vel på toppen parkerer vi ved et hotell, og er nødt til å vandre et stykke lenger opp en bratt bakke for å komme til utsiktspunktet på ca. 2850 moh. Herfra er de fleste fjellene i Hunza synlig. Blant annet Rakaposhi, Diran, Golden Peak, Ultar Peak og den alltid pekende Lady Finger. Herfra kan jeg også se Altit fort, Baltit fort – og hele Karimabad.

Ikke minst har vi full utsikt mot solen, som sakte, men sikkert baner seg vei mellom fjellene på vei ned under horisonten.

Det er på mange måter det perfekte stedet å avslutte oppholdet i Hunza-dalen på. Hvor vi har utsikt til det hele. Oppholdet i denne dalen har vært noe av det mest spesielle jeg har vært med på. Alle de unike, interessante og merkverdige menneskemøtene sitter fortsatt igjen hos meg. Det gjør den spektakulære naturen også.

En reise som dette er ikke bare en reise til et fjernt, eksotisk sted. Det er også en reise til sitt eget indre. Jeg forlot en liten del av meg selv i Pakistan, og tok rikelig med inntrykk, møter og opplevelser med meg hjem.

Praktisk informasjon om Hunza-dalen

Jeg reiste til Pakistan og opp nord til Hunza-dalen med selskapet Hunza Explorers. Det drives av Karim Tajik som er født og oppvokst i disse dalene. Jeg reiste med sjåfør og guide, fire malaysiske kvinner og et vietnamesisk par var med på deler av turen.

Hunza-dalen, og Gilgit-Baltistan generelt, regnes som den tryggeste i hele Pakistan, så det er fullt mulig å gjøre turen på egenhånd. Veien opp fra Islamabad er derimot lang, og skummel (et eget innlegg om den farefulle, men fantastiske Karakoram Highway kommer). Mange velger å heller fly opp til Gilgit, og ta buss videre (selv om flyet ofte kanselleres pga dårlig vær eller farlige vindforhold). Ellers venter en rundt 16-20 timer lang busstur deg fra Islamabad.

For å skaffe visum til Pakistan er du nødt til å først skaffe et invitasjonsbrev. Dette kan du f.eks. få ved å bestille reisen gjennom et pakistansk reisebyrå. Jeg fikk for eksempel mitt brev inkludert i prisen hos Hunza Explorers.

Les også dette innlegget: Hva kan man forvente i Pakistan?

Kunne du tenke deg en reise til Hunza-dalen? Hva er det nærmeste «paradis på jord» som du har besøkt?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

2 Comments
  1. Jeg må hit! Men liker ikke å fryse… Jeg er enig med deg om at høsten var veldig vakker, men lurer på om sommeren lokker meg mer. Tenker ikke stekvarmt på dagen, men heller ikke iskaldt på kvelden og natten. Er det en spesiell grunn til at du valgte høsten, eller var det bare det som passet deg best?

    1. Ja, det er et flott sted å besøke! Jeg skulle gjerne vært uten den kulden på kveldene/nettene ja… Jeg valgte høsten på grunn av de flotte høstfargene. Våren skal også være en fin tid, når alle frukttrærne står i full blomst oppover fjellsidene. Sommeren er nok litt mer folksom, men temperaturmessig er det nok absolutt den beste tiden å dra. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no