Blant høstfargene i Phander-dalen

I fjellene nord i Pakistan finnes det mange daler og bosetninger. Phander-dalen er en av dem. Denne dalen, på 3,000 meters høyde, er sikkert et fargerikt sted generelt, men på høsten tas skjønnheten til nye høyder.

Phander-dalen strekker seg vestover i omtrent 10 mil fra byen Gilgit, men til tross for dette hopper de fleste over denne dalen. Enten fordi de ikke vet om den, eller på grunn av de elendige veiforholdene. Her snakker vi 6-7 timer på svært dårlige grusveier som nærmest henger i løse luften over elven som renner mellom Gilgit og landsbyen Phander. De fleste som velger denne veien er som oftest bare på vei til Chitral, enda litt lenger vest, på grensen til Afghanistan.

Selv ankom jeg Phander-dalen i halv to-tiden på natten, etter en svært lang og krevende kjøretur fra Dasu langs Karakoram Highway. Etter Gilgit hadde vi stoppet på en checkpoint hvor politiet spurte hvorfor i all verden vi skulle kjøre så sent på kvelden, og at vi måtte passe oss for røvere… Vi stoppet for middag halv ti om kvelden midt i ingenmannsland, og fikk curry kylling, ris, brød og bønner servert i et rosa rom, utenfor den lille landsbyen Gupis.

Da vi ankom Phander var det naturligvis fullstendig mørkt, minusgrader og en god seng hadde sjelden fristet mer. Det ble derfor en stor skuffelse da jeg ble møtt av et iskaldt, dog gigantisk, rom på PTDC Hotel Phander, og en enda kaldere seng.

Med seks lag tepper, ullundertøy og boblejakken på meg, ble det heldigvis ganske fort varmt likevel.

På grunn av den iskalde velkomsten, ble kanskje synet som møtte meg neste morgen enda mer spesielt.

Jeg åpnet vinduene ut til min private balkong, og ble møtt av strålende sol og blå himmel. Phander-sjøen lå som et blått speil foran meg, med gule trær i alle former og størrelser rundt – og snødekte fjell bak. Var jeg kommet til himmelriket, eller hva? Ikke var det så fryktelig kaldt lenger heller, siden solen varmet godt i høyden selv så tidlig på dagen.

Tenk at steder så vakre som dette eksisterer, uten at vi engang vet om dem.

PTDC-hotellet ligger på en høyde i dalen, med utsikt til sjøen og fjellene på den ene siden, og landsbyen Phander på den andre siden. Arkitekturen minnet i grunn litt om europeiske fjellstuer, og det var store vinduer i alle retninger slik at man lett har tilgang til utsikten.

Etter frokost hoppet vi i minibussen, og fortsatte oppover dalen. Her befant vi oss på ca. 3,000 meter over havet. Det høyeste punktet langs veien er derimot Shandur Pass, på hele 3,700 moh. Dette er også stedet hvor verdens høyeste beliggende polobane befinner seg, og hver sommer spiller distriktene Gilgit-Baltistan og Chitral mot hverandre her oppe. Spillet polo kommer opprinnelig fra fjellområdene i Persia og Sentral-Asia, er kjent som en av verdens eldste lagsporter. Den ble spilt her oppe på den store sletten allerede på 1500-tallet. I begynnelsen kunne alle som hadde hest spille, til og med kvinner, og det kunne være opp til 100 spillere på hvert lag. Det var en ypperlig måte å trene hester og soldater, og for publikumet ville det nok sett ut som et mini-slag.

Shandur-passet er åpent mellom slutten av april og begynnelsen av november. I november starter snøen å falle, og den legger seg tung og kraftig her oppe i høyden. Ofte snør det så kraftig at veiene fra Gilgit inn til selve Phander-dalen også stenger – og dermed isolerer dalen.

Selv om vi befant oss i midten av oktober, holdt snøen seg enn så lenge oppe i fjellene. Dalen regnes som svært frodig, og har blitt kalt «brødkurven» til hele de nordlige områdene av Pakistan. De store åkrene vi passerte lå stort sett tomme og brune nå på høsten, men på sommeren bugner det av godsaker både på jordene og i trærne. Aprikosen henger tungt på trærne på sensommeren, men nå på høsten var det epletrærne som bugnet.

Phander-dalen består av små landsbyer og bosetninger på rekke og rad langs den turkise Gilgit-elven. Mange pakistanske turister kommer hit på sommeren for å fiske. Både elver og vann er fulle av ørret. Nå på høsten lå derimot vatnene i fred, på grunn av fiskens årlige gyting.

Vi tok det rolig, og stoppet nesten hver femte meter på vei opp – og ned – dalen. Vi så ørret i elven, gikk over hengebroer, og hilset på en nesten uendelig strøm lokale. Små barn som kom hjem fra skolen, menn som kjørte trakor, kvinner som vasket klær, og bittesmå kyr som vandret langs veien. Alle møtte oss med nysgjerrige blikk og store smil. Blant annet Jaffaria Bibi, som kunne fortelle at hun hadde jobbet som engelsklærer, og at hun hadde åtte barn og flere små barnebarn. Hun inviterte oss hjem til seg – og kysset oss på kinnet når vi måtte dra.

På fjellene rundt oss hadde de lokale skrevet «Welcome to Hazir Imam» med stein, som en hilsen og bønn til deres leder Aga Khan. Innbyggerne i Phander er stort sett ismailitter, som er den nest største sjiamuslim-retningen. Denne retningen sees på som en fredelig og liberal form for islam, på mange måter. Lederen deres Aga Khan III (bestefaren til den nåværende Aga Khan), mente for eksempel at det skulle være valgfritt for kvinner om de ønsket å bruke hijab i offentligheten eller ikke. Mange av dem går derfor med håret fritt. Denne retningen legger også stor vekt på kunnskap, samt å endre seg i likhet med at tidene forandrer seg. De tror på likeverd, uansett hvilken jobb man har eller hvilken tro man følger. Alle barna går på skole, og leseferdighetene er blant de beste i landet.

Det var hele tiden noe nytt å se på. Høy lå til tørk på de flate hustakene, geiter og høns dominerte i gatene, klær lå til tørk i busker og yak-okser vandret langs elvebredden. Menn ba om å få bildene deres tatt, og små barn gjorde det samme, selv om de ikke helt skjønte hva det betød. Smilene hang løst, helt til kameraene kom fram. På bildene ønsket de nemlig å være alvorlige og ordentlig.

Overalt vi dro, viste høstfargene seg fra sin beste side. En herlig palett av gul, oransje og rødt. Luften var kjølig og frisk, og vissent løv knaste under skoene mine når jeg gikk rundt for å fotografere. Ingenting eldres og dør vakrere enn blader. Det fikk meg til å tenke på sitatet fra forfatteren Lucy Maud Montgomery:

«Jeg er så glad for at jeg lever i en verden hvor det finnes oktober»

Møtet med Phander-dalen, som jeg ikke visste at eksisterte før jeg ankom, var den perfekte introduksjon til eventyret i de pakistanske fjelldalene, og i på slutten av dagen var både hoder og kamera fulle av inntrykk av de mange menneskemøtene vi hadde fått, og av de flotte omgivelsene vi hadde beveget oss.

I minibussen på den svært humpete veien tilbake til Gilgit, tenkte jeg tilbake på ordene til Jaffaria Bibi som vi møtte tidligere på dagen, – Come back again later, please. I’d like to show you more of this beautiful place. Inshallah.

Det vil jeg veldig gjerne.

Hvor i verden har du sett de vakreste høstfargene?