Slott, landsbyer, eventyr og sagn i Transylvania

Transylvania. Hvilket fantastisk og gåtefult navn. Mange vil kanskje tro det er fiktivt, i lik grad med karakteren Dracula som vi kjenner så godt. Et sted preget av flaggermus, ulende ulver og blodtørste vampyrer. Men neida. Transylvania er ekte. En historisk region i midten av nåværende Romania med slott, befestede kirker, fargerike landsbyer, eventyr og sagn.

Første gang jeg besøkte Transylvania var i 2013. Jeg og en venninne tilbrakte en hel dag på diverse busser og tog fra Svartehavskysten av Bulgaria før vi endelig ankom Brasov rundt midnatt. Jeg hadde brukt reisen til å lese Bram Stokers Dracula, og var fullstendig oppslukt i de mørke, tåkefulle skogene vi reise gjennom. Etter vi hadde ankommet hotellet, som lå på torget Piata Sfatului i byen, dro vi ut for å kjøpe litt drikke på en kiosk i nærheten. Den var overraskende livlig for den tiden på døgnet, og da kvinnen foran oss i køen la en lang remse hvitløk på disken, så vi på hverandre og lo. Velkommen til Transylvania liksom.

Gjensyn med Transylvania og vampyrfyrsten

Selv om karakteren Dracula er oppspinn, er han basert på en virkelig person. Vlad III Tepes var både hærfører og fyrste av Valakia (naboregionen til Transylvania) på 1400-tallet. Sønn av Vlad II Dracul, som var ridder i Drageordenen som kjempet mot osmanerne, og dermed skapte kallenavnet Dracula. Vlad Tepes kjempet også mot tyrkerne, og regnes av mange som en helt i kampene mot å frigjøre Romania. Mindre populær var han av sine motstandere, og han ble regnet som både nådeløs og brutal. Blant annet var han tilhenger av å spidde krigsfangene sine gjennom underlivet og opp gjennom kroppen, og la de henge på pålene til døden inntraff. Noe som kunne være flere smertefulle dager senere… Hans grufulle handlinger gav nok av føde til Bram Stoker, som i sin roman omgjorde fyrsten til en blodtørstig vampyr.

De neste dagene utforsket jeg og venninnen min regionen. Vi vandret over brosteinsgatene i Sighisoara, så utsikten ut over de mektige skogene fra Rasnov-festningen, utforsket det falleferdige Bethlen-slottet og snek oss gjennom skjulte korridorer i Bran-slottet. Jeg falt pladask for området. Transylvania var langt fra et skummelt, tåkefylt sted hvor vampyrer og blodsugende flaggermus lurte rundt hvert et hjørne. Men jeg følte likevel at jeg hadde havnet på sidene av en historiebok. Mange hundre år tilbake i tid. Til et sted som bare fantes i eventyr.

I årene siden har jeg drømt om å reise tilbake. Drømt om å lese flere sider av eventyret. Lære mer om folket, deres historie og de mange byggverkene fra en svunnen tid. I år fant jeg ut at det endelig var på tide.

Jeg returnerte til Transylvania i høst, hvor det første møtet mitt med regionen denne gang var byen Hunedoara, og slottet Corvinilor fra 1400-tallet. Muligens det vakreste middelalderslottet jeg har sett, komplett med vollgrav, runde tårn og torturkammer. Det sies også å være hjemsøkt. I nærheten av slottets kapell skulle det graves en brønn. Tre tyrkiske fanger fikk oppgaven, og beskjed om at de ville bli løslatt når de var ferdige. 15 år med hardt arbeid tok det dem å grave ut en 30 meter dype brønnen, men fri ble de ikke… Det finnes en inskripsjon i brønnen skrevet av fangene som visstnok sier at «dere har nå vann, men sjel har dere ikke».

Byer, borger og hus som «ser deg»

Slotter og borger finner man rikelig av i regionen, alle med historier og legender knyttet til seg. På tysk kalles Transylvania faktisk Siebenbürgen, eller «de syv borger». Navnet kom av syv befestede byer som tyskerne grunnla i løpet av middelalderen. Tyskerne ankom i store antall på 1100-tallet for å hjelpe med å beskytte området mot tyrkere og tartarer, invitert av ungarske konger som styrte området dengang. De syv byene de grunnla var Bistrita, Sebes, Medias, Cluj Napoca, Sibiu, Brasov og Sighisoara.

Også denne gangen dro jeg innom de to sistnevnte, som jeg likte så godt sist. Brasov kunne fortsatt vise fram sin imponerende bymur, sjarmerende bygårder, den smaleste gaten i Romania og sin sorte kirke, som fikk sitt navn etter en brann i 1689. Sighisoara så fortsatt ut som en drøm. En eventyrby komplett med høye murer og runde tårn, fargerike landsbyhus og et stort klokketårn. I nærheten av sistnevnte står et gult gammelt hus med en sølvdrage på veggen. Her ble visstnok Vlad Tepes født.

Sibiu besøkte jeg for første gang. Også denne byen viste seg være preget av fargerike hus fra middelalderen, høyreiste kirker og klokketårn, antikkbutikker, trivelige kafeer og store torg – og pepperkakehustak med «øyne» som fulgte meg hvor enn jeg gikk.

Ut på landet og opp i fjellene

Selv om disse byene er fantastiske, må man ut på landet for å virkelig lære Transylvania å kjenne.

Navnet Transylvania kan oversettes til «landet hinsides skogene«, og regionen regnes som Romanias grønne hjerte. Stedet er et eldorado for alle som liker flott natur og utendørsaktiviteter. Her finner man rullende åser omringet av de høyreiste Karpatene, dekket av villblomster, solsikker og mais, og gjetere med dyr, hvor høystakker dekker jordene på høsten når trærne blir gyldne. Et sted hvor man fortsatt kjører hest og kjerre, hvor storkene lager reir på tak og lyktestolper, og skogene er fulle av bjørn.

Forrige gang besøkte vi blant annet Biertan, med sine fargerike landsbyhus og den befestede kirken der. Denne gang dro jeg innom både Viscri, Prejmer og Rupea. Utforsket kirker og borger, spiste lokale gryter, drakk hylleblomstsaft og delte smil med de lokale.

Jeg leide dessuten bil et par dager og kjørte opp noen svært tvilsomme veier til landsbyen Magura, og videre til Pestera, i fjellene ovenfor Bran. Magura ligger ved foten av Piatra Craiului-fjellene, og ser ut som en vaskeekte transylvansk fjellandsby. Navnet betyr «høyde» noe som så ut til å passe perfekt. Veien var hullete og gjørmete, og skyene hang lavt i fjellene. Heldigvis regnet det ikke, så jeg tok beina fatt og utforsket landsbyen til fots. En svær, halt sanktbernhardshund kom for å hilse på, og fulgte meg rundt. En gutt til hest galopperte forbi, luften var frisk og trærne var som en regnbue i toner av grønt, gult og rødt.

I landsbyer som disse tennes det hvert år bål for Samedru den 26. oktober. Samedru er en tradisjonell jordbruksgud, ofte framstilt som en gammel gjeter. Innbyggerne kutter ned gran for å brenne denne høstdagen, i en symbolsk fremstilling av Samedrus død og gjenoppstandelse. Det er en måte å feire slutten på jordbruksåret og begynnelsen på vinteren. Dessuten brenner man disse bålene for å komme i kontakt med sine forgjengere. Neste morgen, når bålet er brent ned, tar alle litt aske med seg hjem, kaster det i åkrene sine og i hagen, og håper på en god avling til neste år.

Vulkaner, vandøde og uskikkelige barn

Utenfor den lille landsbyen Racos, omtrent midt mellom Sighisoara og Brasov, ligger et annet sted preget av aske. Her ligger faktisk restene etter et vulkansk krater. Vulkanen hadde sist utbrudd for ti tusen år siden, men likevel føles stedet som en del av Island framfor Romania. Når jeg stod nedenfor de 10-15 meter høye basaltsøylene i nærheten av krateret følte jeg meg bra liten. Spesielt i skumringen.

Etter å ha lært om regionens mange mytiske skapninger, ville jeg ikke bli stående i mørket her ute helt alene. Jeg hadde ikke spesielt lyst til å møte en pricolici, vandøde sjeler i varulvform som har oppstått for å skade de levende. Ei heller en strigoi, en ond ånd som står opp fra de døde for å suge blod fra mennesker. En skapning mange tradisjonelle rumenere fortsatt henger opp hvitløk på døren for å skremme bort. En vampyr, rett og slett.

Det viste seg at det jeg derimot burde frykte var lokale barn som ønsket penger og sjokolade. Da jeg ikke hadde dette, begynte de tre små guttene følge etter meg, og til slutt kaste små stein etter meg (!). Til slutt var jeg nødt til å true dem med å ringe faren deres, eller innkalle bau-bau. Da la de på sprang. Bau-bau er tross alt en kappekledd skapning som stjeler barn og gjemmer de i en grotte i ett år dersom de er uskikkelige.

Eventyr og legender spiller fortsatt en rolle i rumenernes liv. Spesielt i de mer tradisjonelle landsbyene hvor man på mange måter fortsatt lever som i middelalderen. Harde liv, i takt med naturen. Hvor dyrene gjetes, hest og kjerre er fremste transportmiddel og komfyren fyres av tre fra skogene. Hvor gatene, selv i flere av byene, er bekmørke etter at solen har gått ned.

Med den moderne sivilisasjonen så langt unna, er det kanskje ikke så rart at man holder fast i det som alltid har vært.

Dracula, Prins Charles og et gammel landsbyhus

Det er nå fem hundre år siden Vlad Tepes, eller Dracula, døde. Likevel lever legendene i beste velgående. Selv om Vlad ikke var udødelig, har han på en måte blitt det likevel.

Slottet Bran har blitt «hans», selv om det ikke engang er bevis for at Vlad besøkte det. Han lever overraskende nok også videre i britiske prins Charles, som selv har hevdet slektskap med fyrsten, og at han dermed har Transylvania i sitt blod. Prinsen har besøkt Romania flere ganger, og kjøpte til og med et gammelt, blått gårdshus i landsbyen Viscri i 2006, som i dag fungerer som gjestehus.

Selv om historien om Dracula er litt vanskelig å glemme når man besøker Transylvania, er det likevel mer man sitter igjen med. Det mest legendariske med Transylvania for min del er kombinasjonen av alt regionen kan by på.

Dype skoger og langstrakte jorder, store borger og slott på klipper, sjøer, elver og mektige fossefall, småbyer fulle av kafeer med deilig mat – og tradisjonelle landsbyer hvor tiden på mange måter har stått stille. Selv om mange har hatt litt av hvert å stri med gjennom årenes løp, er likevel rumenerne noen av de hyggeligste menneskene jeg har møtt. Overraskende mange snakket engelsk, og jeg ble alltid godt tatt imot (vel, kanskje foruten de steinkastende barna). Flere delte historier om lokale legender med meg på forespørsel, og alle hadde omtrent det samme å si.

– Selv om Dracula har blitt en del av Transylvania, er regionen så mye mer. Men dersom historier om vampyrer er det som får de reisende hit, skal vi si oss fornøyde med det.

Praktisk informasjon om å reise rundt i Transylvania

Sist reiste jeg bare med offentlig transport. Denne gangen reiste jeg både med tog og buss, men også med bil. Den opprinnelige planen var å leie bil under hele oppholdet, men det ble litt mer komplisert når jeg fikk høre at jeg måtte ha internasjonalt førerkort for å kunne leie. Det var derimot ikke et krav når jeg leide bil når jeg allerede befant meg i Romania.

Mellom de større stedene er det relativt enkelt å komme seg rundt med buss eller tog. Buss er gjerne alltid raskest, men å reise med tog kan også være en opplevelse (og det er som regel bedre plass enn på bussene). Infrastrukturen har blitt bedre de siste årene, men fremdeles er enkelte veier dårlige, og reisen tar gjerne lengre tid enn man forventer. Du kan finne togruter og avganger på denne siden, mens du finner bussruter og avganger på denne siden.

Dersom du har lyst å bo i en by med gode transportmuligheter for dagsutflukter, er byene Sibiu, Sighisoara og Brasov gode kandidater.

Det finnes flyplasser i Sibiu, Cluj og Targu Mures, men den eneste direkteruten fra Norge til Romania går fra Torp til Bucuresti. Herfra tar det ca. 2-4 timer med tog til Brasov.

Hvilket inntrykk har du av regionen Transylvania? Kunne du tenke deg å reise dit?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

2 Comments
  1. Herlig! Jeg skal reise til Romania med tog i april, og har for lengst innsett at det er altfor mange fine byer å besøke i landet til at det lar seg gjøre på åtte dager eller hva det nå blir. Må nok foreta en prioritering på en eller annen måte!

    1. Åh, lucky you! Det høres fantastisk ut. Det er fort gjort å overvurdere tiden i Romania, ja. Var på vei å gjøre det samme… Hadde lyst til å inkludere den nordlige regionen på denne turen, siden jeg trodde jeg hadde god tid med mine 10 dager. For å si det sånn rakk jeg bare litt over halvparten av det jeg hadde planlagt å gjøre, til tross for at jeg holdt meg i Transylvania denne gangen også. Haha! Det tar gjerne lang tid å reise rundt, men det er så absolutt verdt det. Romania er og blir et av mine favorittland. 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.