100 land senere

I april reiste jeg inn i Botswana, mitt besøkte land nummer 100. Mens reisekameratene mine klappet og jublet for meg, satt jeg selv litt paff tilbake og følte det hele var ganske uvirkelig. Nå er tallet oppe i 103, og det kommer forhåpentligvis å fortsette å stige. Men, er det i hele tatt viktig?

Når folk spør meg hvor jeg har vært, er det oftest lettest å gi svaret i antall land. Men da er det også mange som lurer på hvor mange land det faktisk er i verden. Hva definerer et land? Svaret er i grunn litt vanskelig, og mange har forskjellige måter å telle på. Noen teller for eksempel England, Skottland, Wales og Nord-Irland som egne land, mens andre teller de sammen som ett, under Storbritannia. De fleste følger derimot FNs definisjon, som regner 193 offisielle suverende stater i verden.

Selv regner jeg, i likhet med mange andre, antall land i verden som 198, det vil si de offisielle FN-statene, samt Palestina, Kosovo, Vatikanstaten, Taiwan og Vest-Sahara som de fleste land regner som egne stater, men som likevel ikke har fullverdig FN-status (enda). Andre mener antallet er 196 eller 201, avhengig av hvilke steder de inkluderer. TCC, Traveler’s Century Club, tar det hele ett skritt lenger og deler verden inn i 327 ulike land, territorier og områder.

Så kommer selvfølgelig spørsmålet om hvor lenge man må ha besøkt et sted for at det skal kunne telles med. Noen teller land de bare har mellomlandet i eller kjørt gjennom, andre mener man burde ha tilbrakt tid nok i landet til å ha historier å fortelle derfra (selv lander jeg i sistnevnte kategori, men det er en diskusjon for en annen dag).

De fleste tenker nok at det å telle land er ganske så uskyldig, men nettopp dette med å telle land er ganske kontroversielt i (den internasjonale) reiseverdenen. Å telle steder man har vært gir inntrykk av at man bare er overfladiske samlere, som ønsker å huke av stadig nye steder på en liste, uten at stedene i seg selv har noen stor verdi.

Jeg håper det ikke er slik jeg virker.

Men, hvem bestemmer egentlig hvem som reiser «riktig»? Er det i det hele tatt en riktig måte å reise på? Burde ikke alle få lov til å bestemme hva som er rett for dem selv? Ønsker Pål å reise rundt bare for å føye nye land til listen, må han få lov til det. Ønsker Kari å oppholde seg i Thailand et par måneder i året fordi hun elsker å fordype seg i kulturen, har hun all rett til det. Ønsker Ole og Siv å reise tilbake til det samme hotellet i Hellas år etter år fordi de trives der, må de få lov til å gjøre nettopp det.

Noen reiser på storbytur fordi de liker samværet og shoppingen, noen reiser på backpacking i flere måneder, men tilbringer mest tid på utesteder med andre turister, noen drar på retreats rundt i verden for å lære mer om mat, yoga eller mental helse, noen reiser for å jobbe frivillig med mennesker eller dyr, noen drar avgårde uten returbillett, mens andre reiser tilbake til de samme stedene, igjen og igjen.

Hvorfor vi reiser er svært subjektivt, og derfor er det i grunn provoserende når enkelte mener at det bare finnes én rett måte å reise på, og at den måten de selv gjør det på er den rette.

Jeg synes i grunn bare man kan snakke for seg selv, og for min egen del synes jeg kvalitet går foran kvantitet. Jeg får lite utbytte av å reise et sted bare for å si at «der har jeg vært». Andre igjen synes kanskje det er nok. Den viktigste grunnen til at jeg reiser er fordi jeg er nysgjerrig, ønsker å forstå, og alltid er på utkikk etter ny lærdom. Jeg reiser til nye steder for å lære om dem, fordi det gir et helt annet innblikk i landet å være der selv enn å høre andre fortelle om det. Jeg reiser til nye land for å komme i kontakt med de som bor der, og lære om hvordan de har det. Jeg reiser til nye land for å prøve nye smaker, utforske natur, oppleve nye ting og pirre sansene. For å utvide horisonten min og få et bedre perspektiv på verden, rett og slett.

Jeg vil selvfølgelig aldri få samme innsikt i landet som Arne som reiste rundt der med sekken på ryggen i ett år, men jeg har fått en verdifull smakebit som gjerne får meg til å returnere en eller flere ganger i framtiden.

Når jeg velger reisemål velger jeg steder jeg har lyst til å oppleve, uansett om det er steder jeg allerede har vært eller steder som er helt nye for meg. Jeg reiser til stedet fordi det interesserer meg, ikke fordi jeg derfor kan plusse på nok ett land på listen min.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg er en person som elsker lister. Jeg elsker å ha oversikt og kontroll. Hvor enkelte reiser et sted de vet lite om og tar ting som de kommer, er jeg mer den typen person som gjør research før jeg drar, slik at jeg stiller bedre forberedt for det som kommer (spesielt siden jeg oftest reiser alene). Jeg har ikke behov for å planlegge alt ned i den minste detalj, men gjør meg kjent med stedet før avreise, og er fleksibel og åpen for justeringer underveis. For ting blir jo sjeldent som man forventer når man reiser uansett.

Mer om det her:

På grunn av kontrollfreaken og listegærningen i meg, teller jeg land – uten at jeg føler tellingen min gjør reisingen til en slags konkurranse. Jeg teller rett og slett for oversiktens skyld. Jeg teller hvert land og alle de unike opplevelsene landene har bydd på. Alle de spennende møtene med lokale og andre reisende. Alle de unike hendelsene som bare kunne oppstå og skje akkurat der. Jeg skriver ned det jeg har sett, det jeg har gjort – livredd for å en gang skulle glemme.

Jeg lever for ordtaket «once a year go some place you’ve never been before«, men et nytt stempel i passet betyr i grunn ingenting dersom jeg ikke har noen minner fra stedet, eller historier å fortelle derfra. Bloggen min fungerer derfor som en minnebok hvor jeg deler opplevelsene og erfaringene mine fra reisene rundt i verden med dere som leser, men mest for min egen del. Det skal også sies at selv om jeg har reist rundt i blant anent Belize, Bolivia og Burma, er jeg på ingen måte ekspert på disse landene – men jeg deler likevel tips, råd og historier på bakgrunn av mine egne erfaringer.

Å reise til et sted man har null interesse av bare fordi det dermed kan «telles» høres for meg ganske meningsløst ut – og ikke minst dyrt. Jeg mener, hvis man reiser bare for å føye land til listen sin, men ikke bryr seg særlig om landene man besøker, hva er egentlig hensikten med å reise i det hele tatt? Da finnes det jo andre (mye billigere) hobbyer hvor telling er inkludert, som er mindre omfattende enn det å reise.

Enkelte tror kanskje man reiser til nye (og spesielt litt rare) steder bare for å imponere andre med hvor mange (sære) steder man har vært. Men folk har jo en tendens til å ha nok med seg selv, så det lureste for hver enkelt er rett og slett bare å tilfredstille egne interesser, og ikke hva som muligens er interessant for andre.

Selv om jeg ikke reiser for å bevise noe, eller imponere noen, har jeg likevel et lite ønske om å nå ut. Ikke for at jeg reiser, men fordi at jeg gjør det som kvinne, og stort sett på egenhånd. I stedet for å se begrensninger, ønsker jeg å se muligheter. Jeg håper å kunne bidra til å fortelle at verden ikke er så farlig som f.eks. media gjerne forteller, og at man ikke burde la det å være kvinne stoppe seg fra å utforske jorden – så lenge man tar de vanlige forholdsreglene man som kvinne dessverre alltid må. Verden er gjerne mer tilgjengelig enn de fleste ser for seg, selv om man reiser alene.

To land som har fascinert meg lenge er Libanon og Pakistan, og nettopp hit reiser jeg om et par dager. Jeg har fått flere reaksjoner på hvorfor jeg velger å reise til land som mange regner for «skumle» og utrygge. Men etter å ha reist alene rundt i land som El Salvador, Iran og Israel (som alle har et dårlig rykte) har jeg fått oppleve at landene man besøker, og verden generelt, gjerne ikke er så skummel som man tror.

Selv om det er gøy og lærerikt å reise til nye land og steder, er det også noe helt spesielt å reise tilbake til steder man allerede har vært. Det skal dessuten også sies at selv om jeg har vært i et land, betyr det på ingen måter at jeg er «ferdig med det». Jeg synes det er vanskeligere å finne land som jeg ikke ønsker å reise tilbake til, enn å velge ut land jeg vil se igjen. I år har jeg reist tilbake til blant annet Montenegro, Albania, Sverige, Polen og Skottland, og alle disse stedene ønsker jeg å returnere til og se enda mer av i framtiden. 1/4 av alle landene jeg har besøkt har jeg besøkt minst 2 ganger, og enkelte av dem, som f.eks. Storbritannia og land i Skandinavia, har jeg besøkt minst 10 ganger.

Enkelte mener kanskje det er provoserende at man teller land når så mange andre mennesker kommer fra nasjoner hvor det er et mareritt å skulle reise til stadig nye steder. Diverse sanksjoner og visumkrav gjør det for dem nesten umulig. Jeg synes det er horribelt at så mange skal være nødt til å leve under slike begrensninger. Men, skal man slutte å reise for å være solidarisk med de som ikke kan reise?

For andre igjen er det kanskje ikke nasjonaliteten som er problemet, men økonomien. Det er ingen hemmelighet at det koster penger å reise, og at den største andelen av verdens befolkning aldri vil få samme mulighet til å utforske verden, som for eksempel jeg har. Har man nok penger og rett nasjonalitet er det å reise en lek, og man har muligheten til å «runde alle verdens land» rimelig enkelt.

Selv om jeg på ingen måter er rik selv, bor jeg likevel i et av verdens rikeste land – og er derfor født inn i en verden av privilegier. Jeg har muligheter som bare en liten prosentandel av verdens befolkning har. Likevel må jeg, som mange andre, jobbe og slite for å kunne unne meg selv det jeg ønsker. Jeg prioriterer hvor pengene mine går, og har tatt valget om å bruke mesteparten av dem på å reise.

Å gi opp mulighetene man selv har, vil ikke automatisk gi disse mulighetene til de som kanskje ønsker og trenger dem. Å reise rundt og se verden er et privilegium jeg på ingen måter tar for gitt, men at jeg skal slutte fordi noen andre ikke kan, synes jeg både er trist og begrensende. Da burde man heller kjempe for at andre skal ha samme mulighet.

Når jeg reiste i Afrika i vår krysset vi mange grenser. Passene måtte fram og det ble mye køståing. Det var i en av disse køene at en av de andre jeg reiste sammen med spurte om å få se i passet mitt. Da han så alle stemplene kom naturligvis spørsmålet «hvor mange steder har du egentlig vært?». Da jeg fortalte at neste grense, den inn i Botswana, ville være min nummer 100, ble han lettere sjokkert – og ordet spredte seg fort nedover køen. Selv om de fleste i gruppen min var svært bereiste, syntes de alle dette 100-tallet var noe spesielt.

Som nevnt satt jeg selv litt paff tilbake da trucken vår kjørte over grensen inn i Botswana. Det hele virket litt uvirkelig for meg. Den lille, sjenerte jenta som i oppveksten fråtset i bøker om landene i den store, uoppnåelige verden der ute, hadde plutselig satt sine bein i hele 100 av dem. Helt på egenhånd. Er jeg teit om jeg sier at det gjør meg litt stolt? Jeg synes det er et fint bevis på at jeg har våget å følge drømmene mine, og jobbet hardt for å få det til. Det har ikke alltid vært lett, heller svært utfordrende til tider, men det har alltid vært givende. Uheldige situasjoner har satt meg i kontakt med fantastiske mennesker, som jeg bare kunne drømme om at eksisterte. Jeg har ledd, grått, lært og forelsket meg – både i mennesker jeg har møtt, i landene og i verden selv.

Nå ble visst dette et slags langt forsvarsinnlegg (skryteinnlegg?), og min største frykt er å skulle virke arrogant eller belærende i tekstene mine. Poenget mitt er hvertfall at så lenge man reiser med et åpent sinn og et reelt ønske om å oppleve stedene man besøker, burde man ikke belæres om hvordan man reiser «rett». Noen som har besøkt 50 ulike land er ikke nødvendigvis mer bereist enn noen som har besøkt de samme 5 landene gang på gang, og utforsket dem alle i dybden. Vi reiser alle av ulike årsaker og motivasjoner, og så lenge måten vi reiser på føles rett for oss selv, og ikke skader andre, burde det være greit nok.

Selv om jeg teller land, og drømmer om å engang besøke dem alle – skjønner jeg likevel at jeg aldri kommer til å kunne se og oppleve hele verden. Det er den altfor stor, komplisert og variert til. Likevel fortsetter jeg å prøve, én liten reise av gangen. Jeg har det heldigvis ikke travelt.

Hva med deg, teller du landene du besøker (eller ikke?), og hvor viktig er det for deg?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

14 Comments
  1. Det er ret vildt og meget imponerende, at du har besøgt 100 lande, Renate. WOW tillykke med det.

    I forhold til at rejse og den rigtige måde at rejse på, er det jo op til den enkelte person. Det er den måde at rejse på som er den rigtige for dig. Jeg mener dog, at der er meget rejsesnobberi og at mange har en mening om hvad den rigtige rejseform er. Jeg synes, at det er forskelligt for mig. Nogle gange er det lidt primitiv eller det kan være storbys ferie på et luksus hotel og andre gange er det er road trip. De forskellige rejseformer, er for mig det som gør rejserne varieret og forskellige.

    Ja, jeg tæller lande og har altid gjort det. Jeg har «kun» været i 60 lande og jeg tæller dem for min egen skyld. Jeg synes, det er sjovt at tælle lande og hver rejse behøver ikke være til et nyt sted. Mange steder har jeg besøgt flere gange. Jeg gør det egentligt også for at «tvinge» mig selv lidt til at opleve nye lande og dermed ikke gro fast i kendte og trygge steder 😉

  2. Nå jeg havde skrevet en kommentar, men nu prøver jeg igen.

    WOW Renate, hvor vildt at du har besøgt 100 lande. Stor respekt – du når dem da allesammen i dit liv 😉

    Der er ingen rigtige måder, at rejse på. Alle rejser er unikke og det er op til den enkelte hvad den rigtige rejse er. Der er dog meget rejsesnobberi og mange der har en menig om det. Jeg synes, at forskellige måde at rejse på virker bedst for mig. Om det er et luksus ophold i en storby til et primitivt road trip på de amerikanske landeveje.

    Jeg tæller lande og har «kun» været i 60 lande. Det har jeg altid gjort og synes det er sjovt. Det tvinger mig også til at opleve nye ting så jeg ikke altid vender tilbage til det trygge og kendte 😉

    /Annette

  3. Tenkt mye på dette jeg også. Hva betyr det, og for hvem etc? Ligger på 103 her og, men med Færøyene .
    Logisk sett burde de være «mer selvstendige» enn Vatikanstaten, men det er jo ikke tilfelle.
    Jeg var sikkelig nerd på unge, og kunne alle hovedsteder utenatt som tiåring. Og samlet på det meste, inkludert land😂. Gjør ikke det må lenger, men teller likevel. Og andre spør jo hvor mange land etc, så da kommer gjerne diskusjonen opp. Men veldig enig med deg i det du skriver . Gøy å lese😂👍🏻

  4. Aller først – gratulerer med 100 land! Det er imponerende! Det vil alltid være mange meninger rundt dette tema der ute. Hvorfor ditt og hvorfor datt! Og jeg er så enig med deg – vi må få reise akkurat hvordan vi selv vil. Heldigvis er vi forskjellige og har forskjellige ønsker. Våre ønsker og behov endrer seg jo ofte også med årene. Jo mer man reiser, jo mer bevisst blir man på hvordan man ønsker å reise og hva man ønsker å oppleve. I begynnelsen fikk jeg spørsmålet om hvor mange land jeg hadde besøkt. Jeg måtte faktisk sette meg ned for å lage en oversikt for jeg visste rett og slett ikke. Og måten jeg har valgt å reise på, gjør ikke listen min lang i rekordfart, men det er ikke et must for meg heller. Det er uansett alltid litt stas å få et nytt land på listen. Hvis jeg i det hele tatt klarer 100 land før jeg dør, blir jeg nok innmari fornøyd. Jeg er vel omtrent halvveis. Gleder meg til å lese om din reise til Libanon og Pakistan. Det er jo virkelig 2 land utenom det vanlige! God tur!!!

  5. Gratulerer med dine 100 (103) land, som snart blir 105! Jeg synes ikke du skriver verken forsvarsinnlegg eller skryteinnlegg. Det blir jo snarere refleksjon om det å reise, samt om det å telle. Jeg teller også, og visst, jeg har lest kritikk fra andre om hvor overfladisk det er å telle og at man skal tenke på de som ikke kan reise like mye. Samtidig behøver man jo ikke se så veldig mye bakom kulissene før man oppdager at de som kritiserer tellingen også teller selv.
    For meg blir det å telle litt som reklame for meg selv. Den svenske avisen Metro søkte etter noen som hadde besøkt over 100 land. Det ledet til ett to-siders intervju med meg som i sin tur ledet til andre ting. Det hadde jeg ikke fått om jeg ikke hadde telt. Så betyr jo selvfølgelig ikke det at man har besøkt over 100 land at man er ekspert på alle disse landene. Russland har jeg kanskje besøkt 15 ganger, Uzbekistan og Kirgisistan kanskje 7-8 ganger hver. Belize har jeg bare besøkt over dagen og i Lichtenstein brukte jeg ca 2 timer før jeg var fornøyd. Og på den annen side så behøver jo ikke det å ha vært lenge i et land bety at man kjenner landet bra heller.

  6. Hei, Renate
    Fint innlegg! Jeg synes du har grunn til å være stolt over det du har fått til. Du sprer reiseglede og viser dine lesere verden gjennom dine øyne. Slik får også andre som ikke har samme mulighet reise gjennom deg. Det er alltid en glede å lese om dine reiser.

    Jeg ønsker selv å reise og se mest mulig av vår spennende verden. Men samtidig blir jeg ofte begeistret for noen steder, som fører meg tilbake til nye områder i land jeg allerede har besøkt. Slik prøver jeg å bli enda bedre kjent der og se andre sider av et land eller område.

    Jeg prøver likevel å besøke nye land i løpet av et reiseår, jeg også.

    God reise til deg! Gleder meg til å følge deg i Libanon og Pakistan. De to landene står også på min uformelle liste.

    Mette ~ Reiselykke

  7. Wow, 100 land! Det er imponerende 🙂 Selv har jeg egentlig ikke hatt telling på hvor mange land jeg har besøkt, men prøvde å telle da jeg opprettet bloggen. Da kom jeg frem til 17 land. Jeg teller nok ganske likt som deg, da jeg ikke teller med mellomlandinger o.l., men heller de landene der jeg har vært å opplevd kulturen og landet 🙂 Egentlig har det ikke vært særlig viktig for meg hvor mange land jeg har vært i, men litt morsomt å ha telling også. Er veldig glad i å ha oversikt over «alt og ingenting», hehe 😀

    Helt enig med deg i at alle må få reise på den måten de selv ønsker og at det ikke finnes bare én riktig måte å gjøre det på. Selv reiser jeg fordi jeg ønsker å se verden og jeg fordi jeg synes det er spennende å oppleve nye ting og steder 🙂

  8. Hei, gratulerer med de 100? Har du meldt deg inn i TCC? Det er mitt store livsmål når det gjelder reise. Jeg teller alt som har med reise, Er ganske aktiv på nomadmania.com som teller det meste av opplevelser som er verdt å få med seg. Av de viktigste er si prioritert rekkefølge, Stater, TCC regioner, Nomadmania regioner, mtp regioner(MTP har en ny og mer brukervennlignettside som de fikk for en mnd siden) og verdensarvsteder. I tillegg er det morsomt å treffe mest mulig steder som nomadmania har i deres series, samling. Alltid gøy å få mest slik, og jeg foretrekker å besøke XL steder(sære geografiske steder som eklaver og kapp punkter). I det siste året har jeg begynt å samle på norske festninger og norske stavkirker har jeg samlet på en stund. Etter at jeg har begynt å skrive har jeg skrevet om fosser i verden, romerske amfiteatere og naturlige monolitter. Grotter har jeg også lyst til å samle. Jeg syns det er kult at du er en samler jeg! Hvis du fortsetter i dette tempoet blir du til slutt første norske kvinne til å besøke alle land i verden! Bare Marius Johansen og Gunnar Garfors av norske som har gjort det til nå. Lykke til.

  9. Først; Grattis med 100 land Renate!
    Dette var et innlegg jeg lett kunne kjenne meg igjen i. Jeg teller land, og jeg koser meg med å lage lange detaljerte lister over land og byer. Men jeg reiser ikke kun for å få nye land på lista – jeg reiser for opplevelsens skyld, til land som interesserer meg. Og jeg reiser ofte tilbake til samme land flere ganger for å oppleve enda mer. God tur til Libanon og Pakistan. Gleder meg til å lese om Libanon, da dette står høøøyt på lista mi!

  10. Så morsomt å ha bikket over 100 land, gratulerer med det. 🙂 Jeg er enig med deg i det du skriver – det finnes ingen rett eller gal måte å reise på. Folk har forskjellige grunner til å reise, og ønsker å se og gjøre forskjellige ting. Da jeg var i Albania fortalte en jeg snakket med at han hadde vært med som guide for en gruppe mennesker som hadde leid bil, og kjørt sammenhengende i tre dager for å få «tikka av» fire land. «De fikk jo ikke tid til å se eller gjøre noe som helst, men det var ikke så farlig, de ville bare ha stempler i passet». For meg høres det ut som en mareritt-tur, mens for de var det jo tydeligvis det de ønsket.

    Jeg elsker å reise for å oppleve nye steder, kulturer, treffe mennesker og utvide horisonter. Ny mat, ny musikk, påfyll for både kropp og sjel. 🙂 Noen ganger er jeg et sted over en litt lenger periode, andre ganger blir det kanskje bare en dagstur. Dagsturene ser jeg som regel på som en «smakebit», med mindre stedet er helt avskrekkende er det gøy å ha fått sett litt – så kan en glede seg stort til neste besøk. 😀 Massevis av god tur til både Libanon og Pakistan. Jeg liker innleggene dine kjempegodt, jeg, og synes hverken du virker arrogant eller belærende. 🙂 Stå på!

  11. Gratulerer med 100 land! 😀

    Vi tenker ganske likt om disse tingene. Jeg elsker også å holde oversikt med lister og synes det er gøy å samle, men det er ikke derfor jeg reiser, og jeg håper at ingen oppfatter meg slik.

    For en stund siden leste jeg et innlegg skrevet av en amerikansk reiseblogger som i mange år har skrytt av å ha vært i alle land i verden. Hver eneste dag blir han kontaktet av unge mennesker som søker råd om hvordan de kan gjøre det samme, og noen ønsket til og med å sette rekord i å besøke dem raskest mulig! Dette frustrerte ham. Selv innrømte han at det ikke er det minste vanskelig å reise til alle land i verden, bare man har penger og klarer å fylle ut noen visumsøknader. Da han bestemte seg for å besøke alle land i verden var han allerede over halvveis, og mange av de siste landene han reiste til føltes mest som en plikt. Verden er full av flotte reisemål, men det er også en del steder i verden man helst ikke vil være, fordi det verken er flott eller trygt der. I tillegg er det som oftest dyrere å reise dit enn til trivelige steder. Dette gjelder altså enkelte krigsherjede afrikanske land som har dårlig infrastruktur, mye kriminalitet og hvor det er vanskelig å få noe meningsfullt ut av oppholdet – ikke misforståtte reisemål som Iran og Nord-Korea som er blant de aller tryggeste landene å besøke som turist.

    Jeg tenker også at det ikke finnes bare én riktig måte å reise på, men jeg synes det er synd at enkelte synes det er viktigere å besøke 50 nye land på tre måneder enn å fokusere på hva de vil oppleve på stedene de besøker. For meg gir det inntrykk av at de har misforstått noe. Jeg opplever i alle fall at jeg har lite til felles med de som stikker innom et sted bare for å kunne si seg ferdig med det, og at jeg heller vil snakke med folk som deler begeistringen min for steder som jeg har forelsket meg i.

  12. Tusen takk for alle tilbakemeldinger, gratulasjoner, og egne erfaringer. Det setter jeg stor pris på! Jeg skal svare dere alle nærmere når jeg kommer hjem igjen. 🙂

  13. Grattis till dina hundra, jag tycker absolut att du ska vara stolt! Att jobba för och nå sina mål ger en skön tillfredställelse.
    Och jag räknar absolut länder:)
    Håller fullt ut med dig om att alla borde få resa på sitt eget sätt utan kommentarer om vad som egentligen anses vara att resa på riktigt. Vi har alla olika preferenser och inget är mer riktigt än det andra, bara olika.

  14. Gleder meg til å lese blogginnlegg om Libanon!:) Det er et land eg har veldig lyst å reise til selv. Ett spørsmål eg har lurt på en stund- har du leilighet eller leier? Har lest ditt blogginnlegg om “hvordan har eg råd og tid til å reise så mye” sikker 30+ ganger men det er fremdeles ett mysterium for megxD du er en inspirasjon!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic