Blant sanddynene i Deadvlei

Har du sett bilder fra Namibia, er det en stor sjanse for at det er bilder av ørkenen og Deadvlei du har sett. Akkurat dette synet hadde jeg selv lenge drømt om. Etter å ha kjørt gjennom deler av den namibiske ørkenen med trucken jeg holdt på å krysse sørlige Afrika med, var dagen endelig kommet for å utforske den til fots.

Jeg har alltid vært fascinert av ørkenen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Enkelte vil kanskje kalle den kjedelig, uinspirerende og monoton, men et endeløst ørkenlandskap er noe av det mest eksotiske jeg kan tenke meg. Kanskje nettopp fordi det er så annerledes fra alt vi kjenner hjemmefra. Når man atpåtil får muligheten til å utforske det eldste ørkenlandskapet i verden, så blir det om mulig enda mer spesielt.

De enorme sanddynene som preger den namibiske ørkenen, regnes nemlig som verdens eldste. Dette ser man på den intense rustrøde fargen de har, som kommer av jernoksidinnholdet som har fått lov til å oksidere over svært lang tid. Hele 5 millioner år, visstnok.

Sanddynene i den namibiske ørkenen er ikke bare svært gamle, de er også blant de høyeste i verden. Har du noen gang forestilt deg å være omringet av svære sanddyner, store som fjell?

Hva med å stå blant en gjeng døde trær på en hvit, inntørket sjøbunn, omringet av nettopp disse fjellene av sand?

Noe av det mest bisarre man kan se?

Kontrastfulle Deadvlei

Vi startet svært tidlig fra Sesriem, og var inne i nasjonalparken Namib-Naukluft når portene åpnet kl. 07. Solen var på dette tidspunktet på vei opp, og et fantastisk spill mellom lys og skygge oppstod på sanddynene på begge sidene av veien. Det stod på programmet at vi skulle se soloppgangen fra Dune 45, men dette måtte man visst ha spesialtillatelse til (fordi man da måtte komme seg inn i parken før den åpnet). Derfor kjørte vi heller direkte mot Deadvlei, for å ha muligheten til å se dette stedet før både varmen og folkemassene ankom.

Etter å ha fått skyss med noen firhjulsstrekkere fra parkeringen vi måtte parkere trucken, var det bare å begynne vandringen gjennom sanden. Selv om det var tidlig, var det flere som allerede hadde kommet seg halvveis opp på sanddynen Big Daddy. Selv valgte jeg å droppe det for å ha bedre tid nede på saltsletten.

Det var i grunn lurt, for når man er på gruppetur føler man aldri at man har tid nok. Big Daddy er nemlig en av verdens høyeste sanddyner med sine vel 300 høydemeter, og jeg så for meg at jeg ville brukt hele dagen på å kave meg opp dit. Å gå i sand, spesielt i oppoverbakke, er ingen lek.

Å gå bortover i sand er tungt det også, og gleden var derfor stor når jeg endelig kom fram etter rundt én kilometers vandring.

Deadvlei viste seg fort å være enda mer merkelig og magisk enn hva noen bilder kunne ha forberedt meg på. Dessuten var området mye større, med tårnende sanddyner rundt. En vlei regnes som en flat slette som samler opp vann i våtsesongen, en slags myr eller midlertidig innsjø. Her var det derimot lenge siden vannet hadde lagt seg.

For mange hundre år siden flommet elven Tsauchab over, og skapte en frodig oase hvor trær begynte å gro og vokse. Men klimaet forandret seg, og sanddyner blåste til og blokkerte tilgangen til vann fra elven. Vannet fordampet og skapte en hvit slette av leire, og trærne tørket inn og døde. Selv om trærne nå er 900 år gamle, har de stått som skjeletter på saltsletten i 600 av dem.

Synet av de sorte trærne på den hvite sletten med røde sanddyner høye som fjell rundt som strekker seg opp mot den blå himmelen, var intet mindre enn magisk. Helt unikt. Det føltes på mange måter ut som man hadde havnet på en annen planet enn sin egen.

Vel, helt til klokken tikket videre og turistene begynte å ankomme i store antall. De kravlet over Big Daddy som fargerike maur på en maurtue, og jeg visste at tiden var kommet for å dra videre.

Vannløse Sossusvlei

Vi forlot så Deadvlei til fordel for Sossusvlei, litt lenger unna. De fleste kaller egentlig hele dette ørkenområdet for Sossusvlei, men egentlig er det bare salt- og leiresletten som ligger ved enden Tsauchab-elvens løp som heter dette. Sossusvlei betyr rett og slett «blindveimyren», fordi det er her sanddynene møtes og stopper tilgangen til elven, og vannet forsvinner ned i sanden.

Av og til renner likevel vannet ut på sletten og blir liggende en stund, og det skal visstnok være svært spesielt å se bakken her i ørkenen dekket av vann. Det skal være noen år siden sist det skjedde… Så det er kanskje ikke så stort håp for at det skal skje igjen med det første.

I likhet med Deadvlei står det også trær her, men forskjellen er at disse trærne er levende. Synet av store trær med grønne blader som står midt i en tørr ørken er ganske merkelig. Her snakker vi kontraster altså.

Til topps på Dune 45

Alle sanddynene har navn etter hvor mange kilometer unna Sesriem Gate de ligger. Dune 45 har dermed fått navnet sitt fordi den ligger 45 km unna. Etter vi forlot Sossusvlei, var det tid for enda litt mer gåing – denne gang i oppoverbakke. Da vi ankom Dune 45, hadde heldigvis alle andre busser og biler forlatt, slik at vi hadde hele sanddynen for oss selv. Enkelte valgte å avstå fra å klatre til topps på grunn av varmen, men jeg hadde svært lyst til å se dette landskapet ovenfra, og ble dermed med opp.

Det ble en lang og varm klatretur opp 170 høydemeter. Jeg oppdaget underveis at jeg hadde glemt solbrillene i trucken, og det var kanskje ikke det lureste jeg kunne gjort i det sterke sollyset. Det tok heldigvis ikke så langt tid å komme seg til toppen som jeg hadde fryktet. Til slutt stod vi der oppe alle sammen, nesten like røde i ansiktene som sanddynen vi stod på, og kunne nyte panoramaet utover.

En av brasilianerne i gruppen beskrev synet av landskapet som om noen hadde tatt fram støvsugeren og støvsugd midten av landskapet hvor veien blant annet ligger, og kostet resten av sanden i store hauger rundt. Det passet i grunn ganske bra.

Sanddynene er på ingen måte statiske. De forandrer seg og forflytter seg alltid, på konstakt flukt fra vinden, som griper tak i de små sandkornene, og jager de avsted. Om noen tiår vil muligens landskapet foran oss se ganske annerledes ut.

For å komme oss ned igjen fant vi fort ut at det var mer effektivt å løpe (eller skal jeg si hoppe?) enn å gå. Briten Gary løp rett ned den bratte siden på sanddynen til høyre for oss med Rory hakk i hæl, mens amerikaneren Nico løp rett ned på venstresiden. Som gutter flest forsøkte de å se hvem som kom seg ned og tilbake til trucken fortest.

Selv løp jeg ned samme vei vi kom opp. Jeg hadde nemlig glemt å ta på meg lukkede sko, og den varme sanden brant på huden gjennom de åpne sandalene. Det var altså bare å komme seg ned så fort som mulig.

Gjennom Sesriem Canyon

Guiden hadde også en liten overraskelse til oss til slutt. Ingen av oss hadde hørt om Sesriem canyon, men guiden fortalte at dette var et av hennes favorittsteder i området, og ønsket å ta oss med dit også. Canyonen var nesten umulig å se fra bakkenivå, men da vi gikk ned en liten sti inn i selve kløften, var det som å komme havne i et månelandskap. På mange måter minte stedet meg om veien inn gjennom siq’en til Petra, med høye klippevegger som strakk seg opp på begge sidene av oss.

Der sluttet vel også sammenligningen med siq’en i Petra. Her var det nemlig merkelig nok ingen andre turister, bare oss.

Sesriem canyon er i likhet med Deadvlei og Sossusvlei skapt av Tsauchab-elven, som har gravd seg gjennom grunnen. Kløften er rundt én kilometer lang, og 30 meter dyp på det dypeste. Enkelte steder samles det opp vann, som de ville dyrene nyter godt av. Navnet Sesriem betyr forresten «seks belter» og ble gitt av nederlandske innflyttere som måtte binde sammen seks belter for å rekke med bøtten ned til vannet i kløften.

Et gøyalt og spennende sted, men det ble fort svært varmt der nede mellom all steinen. Så når solen stod høyest på himmelen, var det bare å komme seg tilbake til campen, og søke tilflukt i bassenget resten av dagen.

Tøffe steinformasjoner i Sesriem canyon

Litt praktisk informasjon 

Når man ser «byen» Sesriem på kartet ser man kanskje for seg noe helt annet enn hva man møter. I likhet med mange av tettstedene på det namibiske kartet består ikke Sesriem av mer enn et veikryss med en bensinstasjon og et par butikker. I utkanten finner man også både hoteller og campingplasser.

Vi bodde et par netter på en av de sistnevnte. Her hadde vi basseng (som så noe malplassert ut), et fin toalettbygg hvor vi kunne dusje mens vi så på utsikten ut over ørkenlandskapet, og et gigantisk vevfuglrede i treet ved trucken. Stjernehimmelen var spektakulær om kvelden, og vi hadde hyppig besøk av både rev, springbook og oryx når mørket falt. Ingenting å klage på der altså.

Møtet mitt med ørkenlandskapet i Namibia ble derfor alt jeg hadde turt å håpe på, og enda litt til.

Hva synes du om ørkenen, synes du kanskje den er kjedelig eller spennende?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

12 Comments
  1. Wow! Jeg sitter med munnen halvåpen og ser ut som jeg nettopp har falt ned fra månen. Fantastisk! Elsker bildene, elsker beskrivelsen – nå ble jeg utrolig inspirert her. Jeg har selv aldri vært i en ørken (til nå), men skal til Marokko i November, og da er Sahara definitivt en av topp-tingene jeg ønsker å få gjort. ? Landskapene som sanddynene lager, og kontrastene mellom de og himmelen er jo bare en drøm for fotografer, så det gleder jeg meg veldig til å få oppleve. ?

    1. Så gøy at du likte innlegget og ble inspirert! 😀 Jeg reagerte på samme måte når jeg så bilder fra disse stedene første gang. De virket helt uvirkelige, og uendelig inspirerende. Håper du får en fantastisk reise til Marokko og Sahara! Ørkenen er et fascinerende skue. 🙂

  2. Jeg elsker ørken, Renate. Den fred og ro der er disse steder, er jeg vild med. Ørken landskab er unikt og slet ikke ensformigt og kedeligt.

    Jeg har i mange år drømt om at komme til Namibia og se disse enorme sanddynger, det må være en fantasisk oplevelse og sikke nogle smukke billeder. Tak fordi du tog mig med til min drømme destination ?

    /Annette

    1. Jeg er så enig med deg! Ørkenlandskapet byr på en helt spesiell ro, og er slettes ikke kjedelig. Så gøy å høre at du drømmer om å reise til Namibia – det håper jeg virkelig du får til! Det jeg så av landet var utrolig spennende, og jeg kunne gjerne tenkt meg å se enda mer i framtiden. Flere innlegg fra landet kommer. 🙂

  3. Ørkener er så fascinerende, og Deadvlei har vært et av mine favorittsteder helt siden jeg var der i 2009! Har besøkt de andre stedene du nevner her også, bortsett fra Sossusvlei med de levende trærne. Gode minner <3

    1. Det vil jeg tro! Husker jeg leste innlegg om disse stedene på bloggen din for noen år siden, og drømte om å engang få oppleve dette selv. Den som venter på noe godt vet du! 😀

  4. Som deg er jeg veldig fasinert av ørken og denne ørkenen hadde nydelig farge, og virker mye mer levende en f.eks. ørkenen i Emiratene. Noen av bildene dine med de døde trærne er bare helt herlige og det nattebildet er magisk. Artig å ta med seg canyonen, også. Takk for inspirerende og godt skrevet innlegg. Dette stedet bør absolutt med på buckett-listen min.

    1. Ja, det var litt gøy hvor levende ørkenen virket til tross for at den bestod av 90 % sand. Flere steder stod det trær med grønne blad som fortsatt levde i høyeste grad. På bakken kravlet det insekter, i trærne satt det fugler og rundt oss gikk det f.eks. rever og oryx. Det var absolutt mye mer levende enn hva jeg hadde trodd! 🙂 Tusen takk for fine ord, Laila! Enig i at du burde sette dette stedet opp på bucket listen 😉

  5. Så utrolig fascinerende! Dette er en sånn destinasjon du oftest bare ser på bilder og alltid drømmer om å besøke selv. Litt den samme følelsen jeg hadde med Macchu Picchu, men som heldigvis viste seg å bli en destinasjon jeg til slutt også fikk oppleve selv. Jeg fikk i hvert fall kjempelyst til å dra hit!

    1. Haha, ikke sant. Sånn var det hvertfall for meg! Det var nesten litt uvirkelig når man plutselig stod oppi det hele selv. Machu Picchu er en annen sånn ikonisk destinasjon, ja! Ser gjerne for meg at du opplever dette stedet også selv om ikke så lenge 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.