På en høyde mellom elven Rother og myren Romey i East Sussex, ligger den historiske byen Rye. I en region med nærmest utallige små middelalderlandsbyer fulle av sjarm, klarer likevel Rye å skille seg ut fra mengden.

På vei fra Canterbury til Brighton var det flere steder jeg ønsket å stoppe innom. Den sjarmerende, lille byen Rye var en av disse stedene. Siden jeg besøkte Rye på dagstur med toget på vei videre sørvestover, spurte jeg om de hadde bagasjeoppbevaring da jeg ankom togstasjonen. «Haha, nei. Dette er bare en bitteliten landsby» fikk jeg til svar fra fyren bak disken. Jeg tok han på ordet, og lot sekken bli med meg på vandringen gjennom byen.

Heldigvis hadde mannen rett. Rye er bare en bitteliten by, så selv om jeg bar tungt, var det over korte strekninger og absolutt overkommelig. Det var tidlig på morgenen så de fleste gatene var fortsatt tomme. Jeg lot meg følge de gamle, svingete gatene litt på måfå. Opp bakker og ned bakker vinglet jeg på den noe skjeve underlaget av rullestein, forbi søte, gamle tudorhus dekket av wisteria og sjarmerende navneskilt. Jeg passerte hus med navn som «The house with two front doors», «The first house», «The other house» og «The house opposite».

Av Ryes mange historiske og fine gater, er det nok «Mermaid Street» som regnes som den aller flotteste. Her står bindingsverkshus fra 1500-tallet vegg i vegg med georgianske residenser. Gaten sies å være en av de mest fotograferte i England, og med god grunn.

Nesten øverst i gaten ligger gjestehuset og puben Mermaid Inn i et bindeverkshus fra 1420. Bygningen har skeive golv og hemmelige passasjer. Før i tiden kunne man høre lyden av de klaprende hovene til piratenes hester utenfor vinduene, og dueller tok sted inne på rommene. Selv om dagens gjestehus er fra 1400-tallet, ble det første gjestehuset på tomten bygget allerede i 1156. Det eneste som er bevart fra den tiden er kjelleren, samt de mange historiene. Nærmest alle rommene i huset sies å være hjemsøkt, så her er sjansen stor for at man ikke sover alene.

Jeg fortsatte oppover i landsbyen, og havnet til slutt øverst i Rye, hvor landsbykirken St. Mary’s har ligget i 900 år. Gravstøttene utenfor var beskyttet av frukttrær som svaiet over i sin fineste blomst, og de hvite og rosa blomsterbladene drysset og fløy videre med vinden når jeg gikk forbi.

Selve kirkerommet preges av tykke søyler og vakre glassmalerier. Et lite skilt fortalte om muligheten for å klatre opp i klokketårnet for en liten sum. Jeg, som elsker å se stedene jeg besøker fra oven, kunne ikke la sjansen gå fra meg. Hadde jeg hatt klaustrofobi hadde nok saken vært en annen. Veien opp i tårnet var fryktelig smal enkelte steder.

Fra klokketårnet strekker utsikten seg 360 grader rundt, over de røde hustakene til den lille byen, ut over elven og myrene og ned til havet. Havet ligger i dag omtrent 3 kilometer unna, men fram til et par hundre år siden var Rye omringet av vannet på alle kanter. Sammen med blant annet byene Hastings og Dover utgjorde Rye en av Cinque Ports i middelalderen, de fem viktigste havnebyene i sørøst-England.

På en klar dag ser man visstnok helt over til Frankrike. Det er nemlig her i området Den engelske kanal er på sitt smaleste, bare litt over 30 km skiller England fra resten av kontinentet. Dette hadde også konsekvenser for byens historie, fordi de mange kom i land nettopp her etter kryssingen.

Nærheten til kontinentet gjorde at Rye ble regelmessig angrepet av franskmenn, og til tider også av spanjoler. Ypres Tower ble bygget i 1249 for å beskytte området, men franskmennene var slu. I 1377 satte et fransk angrep hele landsbyen i flammer og ødeleggelse. Til og med kirkeklokkene til St. Mary’s ble stjålet, men året etter hentet tilbake i en britisk hevnaksjon.

De rolige gatene jeg vandret gjennom i Rye denne dagen var med andre ord en anelse mer livlige før i tiden. På grunn av landsbyens nærhet til havet ble dette et sentrum for illegal aktivitet og stedet krydde av smuglere og pirater. De engelske skattene var høye fordi monarkene trengte penger for å utføre kriger og invasjoner. Det gjorde at den vanlige mannen i gata sjelden hadde råd til nok mat på bordet. Smugling ble derfor en måte for mange å klare seg på.

På 1700-tallet nådde smuglingen sitt klimaks i området. Bakken under Rye var hullet ut i alle retninger med hemmelige grotter og ganger hvor tyvegodset kunne gjemmes.

Selv om disse tidene lengst er forbi, har Rye klart å beholde sin historiske karakter og tiltrekning. I dag er det dog ikke smuglere og pirater som finner veien til Rye, men turister. Byen er absolutt liten, men har likevel en hel rekke interessante trekkplaster.

På vei fra kirken og tilbake til den nyere delen av byen fulgte jeg den smale gaten Lion Street ned mot High Street. Her ligger det en rekke søte, finurlige og morsomme butikker. Den lille byen har generelt en kreativ og trivelig atmosfære med flere privateide butikker, kafeer og restauranter i dens kjerne. Rye har i alle år tiltrukket seg poeter, kunstnere og håndverkere, og denne tradisjonen lever videre i beste velgående.

Jeg fortsatte videre nedover High Street, for det var ett sted jeg bare måtte innom før jeg forlot byen. Det er flere år siden jeg første gang så bilde av The Cobbles Tea Room. Jeg falt pladask og bare visste at hit måtte jeg en gang innom. Nå var endelig tiden kommet. En smal sti førte meg fra High St. mellom planter, gjerde og husfasader inn i et lite gårdsrom til et gammelt murhus med et skilt formet som en tekanne.

Jeg hadde bare sett bilder utenfra i den lille hagen, og ante derfor ikke hvordan stedet så ut på innsiden. Det var uansett mye søtere enn jeg kunne sett for meg. Lysegrønne vegger, fire små bord tett i tett, en liten peis, vinduer med blondegardiner og friske, fargerike blomster på bordene. Vertinnen var om mulig like søt og sjarmerende som interiøret. «What can I get you today, dear?» spurte hun og jeg ba vennligst om en porsjon cream tea.

Ikke lenge etterpå kom tekannen og to lune scones med syltetøy og clotted cream til på bordet. Da var det bare å lene seg tilbake i stolen og nyte.

Praktisk info om Rye

Rye ligger i East Sussex, omtrent midt mellom Canterbury og Brighton, og ikke langt fra Hastings. Kommer du direkte fra London tar togturen i overkant av én time, med ett bytte underveis. Landsbyen kan derfor fint besøkes på dagstur. Den tar ikke lange tiden å utforske, men likevel er det nok av steder å se og besøke dersom man velger å bli flere dager i regionen.

Overnatting finner du både i og utenfor Rye, blant annet i tidligere nevnte Mermaid Inn. Hvis du tør da.

Flere artikler på bloggen fra Storbritannia finner du ved å trykke her.

Har du vært i Rye selv eller er det et sted du kunne tenke deg å besøke?