Dramatiske fjell, vakre landsbyer, god mat, verdensarvsteder og en nydelig kystlinje med flotte sol- og bademuligheter. Albania har mye av det de fleste ønsker seg av en reisedestinasjon, alt til en rimelig penge.

Jeg besøkte Albania første gang i 2014 og landet ble fort en favoritt. Det var nesten umulig å motstå de vakre fjellene, trivelige landsbyene og det svært gjestfrie, hjelpsomme og hyggelige folket. Da jeg reiste tilbake i 2018 var det kysten, hovedstaden Tirana og mer av fjellene som stod for tur. Det gjorde ikke saken verre akkurat. Albania ble fort – og er fortsatt – et av mine favorittland. Ikke bare i Europa, men i hele verden.

Albania grenser til Montenegro, Kosovo, Nord-Makedonia, Serbia og Hellas. Landet har dessuten en lang kystlinje mot Adriaterhavet og Det joniske hav. Hit drar man for å se på fargerike fasader i hovedstaden og drikke kaffe eller vin på gatekafeer, hit drar man for å vandre blant snødekte fjell og dype daler, bade i iskalde fossefall og lunket sjøvann utenfor nydelige, hvite strender. Hit drar man for å rafte ned fossende elver, sykle langs øde landeveier eller utforske gamle, spennende borger og slott. Albania har med andre ord en lang rekke attraksjoner og aktiviteter å tilby, fra De fordømte fjellene i nord til Den joniske kysten i sør, og er et av de mest interessante landene i Europa. Noen av landets flotteste steder blir du bedre kjent med i dette innlegget.

Les også: Møtet med Albania

Historie, kultur og språk

Den første gangen jeg besøkte landet hadde de fleste jeg snakket med inntrykket av at Albania var full av mafia, kriminelle og hadde unormalt mange Mercedes’er. Hvorfor ville jeg reise dit, spurte dem. I 2018 var situasjonen en annen. Bare på få år har landet seilt opp som en spennende ny – og ikke minst rimelig, feriedestinasjon i Europa. De fleste turistene ankommer landet i juli og august, og da fylles strendene langs den albanske rivieraen opp. Reiser du derimot i skuldersesongen (april-mai, og september-oktober), kan du oppleve å ha mange av stedene nærmest for deg selv.

Det er ikke så lenge siden Albania åpnet dørene sine for turister. Fra andre verdenskrig til 1991 var landet isolert fra omverdenen og styrt med jernhånd av den kommunistiske statslederen Enver Hoxha. De som motsatte seg styret fikk store problemer. Fengsler og tvangsarbeidsleirer var fulle av politiske fanger. Folket ble undertrykt og kontrollert. Albania var regnet som Europas fattigste land, på mange måter.

Hoxha ble mer og mer paranoid, og fryktet fremmed okkupasjon, spesielt fra Jugoslavia. Han fikk derfor bygget rundt 700,000 bunkere i Albania. Én for for hver fjerde innbygger. Fortsatt ligger det ubrukte betongbunkere rundt hver eneste sving, og enkelte steder ligger det også en forglemt bunker på en strand eller to.

I motsetning til de fleste andre landene i Europa, er de fleste av landets innbyggere muslimer. Omtrent 70 % av innbyggerne er muslimske, mens omtrent 20 % er ortodokse kristne, og rundt 10 % er katolikker (akkurat antallene varierer litt etter hvem du spør). I den kommunistiske perioden var derimot religion forbudt, og Albania ble erklært som verdens første ateistiske land. Ved regimeskiftet i 1992 ble det atter en gang religionsfrihet, men på grunn av landets historie er Albania sekulært og de færreste er voldsomt religiøse. Jeg kom for eksempel over en bar i kjelleren til en moské, og de færreste kvinnene (annet enn eldre kvinner med skaut) bruker hijab. Å høre bønneropene fra moskeene hørte jeg dessuten sjeldnere enn jeg hørte kirkeklokker.

Det offisielle språket i Albania er albansk, en del av den indoeuropeiske språkfamilien – og er visstnok ikke er likt noe annet levende språk. Det sies at språket kan være et av de eldste fortsatt brukte språkene i verden. De fleste unge du møter snakker gjerne litt engelsk, men mange eldre gjør ikke det. Du møter kanskje flere som kan italiensk, ikke minst langs kysten. Jeg opplevde likevel at jeg stort sett klarte å gjøre meg forstått (med engelsk og kroppspråk), og forstå (tror jeg, haha), det som jeg ble fortalt.

Hei = Pershentdejte

Takk = Faleminderit

Den albanske befolkningen virket generelt svært hyggelig. Jeg ble aldri lurt for penger, og opplevde menneskene jeg møtte som svært ærlige og redelige. Sjelden har jeg møtt folk som så villig stilte opp for å hjelpe fullstendig fremmede mennesker, alltid med et smil.

En av hovedgrunnene til at jeg ble så glad i Albania, var nok at jeg ble så glad i folket.

Hvor skal man dra?

Albania er ikke store landet. Det er faktisk mindre i størrelse enn Nordland fylke. Likevel har det svært mange interessante steder å by på. Lurer du på hvor du skal dra, får du kanskje noen tips her.

Stedene omtalt i dette innlegget finner du også på dette kartet:

Skhoder

Skhoder er den nordligste større byen i Albania med over 100,000 innbyggere, og ligger ikke langt fra grensen til Montenegro. Byen regnes som en av de eldste i hele Europa, og var opprinnelig en illyrisk bosetning. Byen har siden tilhørt både romere, republikken Venezia og osmanerne. De fleste bruker Skhoder som transittsted for reiser inn og ut av Albania, og videre opp i fjellene. Det gjorde jeg også, men sørget for at jeg hadde tid til å besøke to av byens store attraksjoner, Rofaza-slottet og Mes-broen (Ura i Mesit). Ellers kan Skhoder også by på flerfoldige restauranter, kafeer og museer.

Det er mulig å gå fra sentrum av byen til Rofaza-slottet, og det tar omtrent 30 minutter, hvor den siste biten er ganske bratt. Inngangen koster bare 200 LEK (omtrent 15 kr, men av en eller annen grunn ble jeg vinket gratis inn) og festningen byr på en fantastisk utsikt ut over hele Skhoder, fjellene og Skhodersjøen på grensen til Montenegro. Denne åsryggen har vært bebygd siden antikken, og deler av festningen vi kan besøke der oppe i dag strekker seg tilbake til 350-tallet.

Mes-broen ligger nesten én mil utenfor Skhoder, og er en levning fra den osmanske tiden. Den ble bygget rundt 1770 og har siden overlevd utallige flommer, selv om den har tatt noe skade av det. Broen er hele 100 meter lang, og fortsatt trygg nok til at man kan krysse over. Den varme dagen jeg besøkte var vannet under broen full av unge gutter som badet og hadde det gøy sammen.

Litt morsomt var det at den eldre taxisjåføren som tok meg dit, pratet masse (ante ikke hva han sa) og ba meg på forfriskninger (som han betalte) på en liten kafé ved broen. Han smilte og var skikkelig glad, og ba bartenderen oversette. Dessverre kunne ikke bartenderen heller mer engelsk enn «Albania good!». Artig og trivelig likevel.

Et annet sted som vil være naturlig å besøke i dette området, er Skhodersjøen. Siden jeg hadde besøkt den tidligere fra den montenegrinske siden, valgte jeg bare å nyte den fra bussvinduet inn til Skhoder i denne omgang.

Valbona

Fra Skhoder kan man ta minibussen et par timer, og deretter hoppe på en ferge som krysser Komanisjøen på langs. En utrolig vakker, humpete og fascinerende tur. En times kjøring opp i dalene fra fergekaien, havner man i fjellandsbyen Valbona eller Valbonë, og nasjonalparken med samme navn.

Selve landsbyen består ikke av mer enn rundt 30 hus (såvidt jeg kunne telle) men stadig flere bygninger og gjestehus er i oppføring. Valbona-elven renner gjennom dalen, og har en nydelig turkis farge på grunn av alle steinpartiklene den vasker med seg på vei ned fra fjellene. Valbona-dalen byr på nesten utallige vandremuligheter, og flere av dem er godt skiltet og merket.

Det finnes spisesteder i dalen, ikke minst tilknyttet de ulike gjestehusene, men så vidt jeg fikk høre fantes det ingen butikker der oppe. Den nærmeste byen med butikker er Bajram Curri, en time sørover. Husk derfor å handle det du trenger før du ankommer.

Les mer om Valbona (og veien dit over Komanisjøen) i dette innlegget.

Theth

Theth byr på minst like vakker natur og omgivelser som Valbona – og det kanskje fineste eventyret man kan få i hele Albania, er å vandre over fjellet fra den ene fjellandsbyen til den andre. Turen gjøres på én dag, og er godt skiltet og merket.

Selve Theth består av en husklynge med bare noen få helårsinnbyggere. Landsbyen har i mange år slitt med fraflytting. Kanskje ikke så rart. Den ligger langt til fjells, isoleres helt av snømengder om vinteren, og både telefondekning og stabil elektrisitet er en mangelvare. Likevel blomstrer turismen nå i landsbyen, og har bidratt til at flere har flyttet til, og gjestehus reises i nesten faretruende fart.

Landsbyen ble opprinnelig bosatt av kristne, og en av landsbyens to mest kjente bygninger er kirken. Den ses fra de fleste retninger, og omringes ofte av gressende sauer og hester. Den andre kjente bygningen er isolasjons-tårnet, som har spilt en stor rolle i å holde byens innbyggere trygge i forbindelse med hevnaksjonene bak regionens historiske «blood feuds» eller blod-konflikter.

Theth domineres av elven med samme navn, og kan by på tre flotte fossefall. Jeg besøkte fossefallet Grunas, som var imponerende med en fallhøyde på ca. 30 meter. Litt lenger ned i dalen ligger også Grunas canyon med nydelig vakkert vann.

Les mer om Theth (og veien dit over fjellet) i dette innlegget.

Tirana

Tirana er Albanias hovedstad, og den største byen i landet med litt over en halv million innbyggere. Byen var engang grå og trasig, men dette har endret seg dramatisk de siste årene. Jeg unngikk byen fullstendig på mitt første besøk til landet, og hadde i grunn null forventninger når jeg reiste tilbake. Likevel ble møtet med Tirana et svært så hyggelig møte.

Edi Rama (Albanias nåværende statsminister) var tidligere ordfører i Tirana i 11 år. Før han ble politiker, var han en fargeglad kunstner. Kanskje nettopp på grunn av dette, gjorde han det til sitt oppdrag å omgjøre Tirana fra grå mus til en skikkelig fargeklatt. Mange av de tidligere grå fasadene på Tiranas boligblokker er nå malt i spreke farger og spennende mønster. Det ligger også en slags symbolikk bak det hele – ved å male bygningene håpet Rama å føre Tirana inn i en lysere framtid.

Byen har rikelig med fargerike husfasader man kan beundre, men også haugevis med spennende kafeer og restauranter, museer (sjekk ut BunkArt), flere parker, et flott, gigantisk torg, morsomme malte strømbokser – og en merkelig, svær pyramide. Tirana er nok mer interessant enn hva du tror.

Les mer om Tirana i dette innlegget.

Berat

I Albanias innland ligger landsbyen Berat, som er kjent som den hvite byen med de tusen vinduer. Berat, eller Berati, betyr den hvite byen – og dens historie strekker seg hele 2,500 år tilbake i tid. Byen består av flere nabolag, hvorav det kristne nabolaget Gorica og det muslimske nabolaget Mangalem, deles i to av Osumelven. Den spesielle, osmanske arkitekturen med de mange vinduene var blant annet årsaken til at Berat har havnet på UNESCOs verdensarvliste.

Det mest spennende området av hele byen syntes jeg derimot var fortet på høyden over byen. Der oppe ligger ruinene av landets eldste moské, samt husene til omtrent 350 familier. Utsikten fra borgen er dessuten fantastisk ned mot de ulike nabolagene, fjellene og resten av dalen.

Jeg gikk også på vandring i de landlige områdene rundt byen, og fikk mange fine menneskemøter med de lokale.

Les mer om Berat i dette innlegget.

Himara

Himara eller Himarë er en strandby som ligger sør for Vlora og nord for Saranda. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å overnatte i Dhermi, like nord for Himara, men prisene for overnatting viste seg å være mye høyere der. I Himara fant jeg derimot et gjestehus med dobbeltrom som hadde balkong, og lå rett på stranden, for bare 20 euro natten.

For å virkelig bli kjent med strendene i området, valgte jeg å bruke én dag på å vandre mellom dem. Jeg startet med Potamistranden der jeg bodde, gikk over til den lange, vakre Livadhi-stranden, og endte til slutt opp ved Aquariumit, hvor jeg dessuten fant en strand ved siden av til bare meg selv. En annen dag gikk jeg gjennom kratt og skog for å få et sniktitt på Filikurit-stranden, som også var et nydelig (og folketomt) skue.

Situasjonen endrer seg nok i høysesongen, men da jeg besøkte i mai, var været perfekt og strendene fikk jeg ha stort sett for meg selv. Er ikke det en luksus i sørlige Europa, så vet ikke jeg. Dersom du blir noe lei strandlivet er det også en fin utflukt å gå/kjøre opp til Himaras gamleby. Herfra kan man utforske de gamle hjemmene, og få en strålende utsikt ut mot havet.

Les mer om Himara i dette innlegget.

Gjirokaster

Det første stedet jeg besøkte i Albania etter at jeg ankom over grensen fra Hellas i 2014, var Gjirokaster. Jeg var svært spent på hva jeg ville møte i dette for min del ukjente landet, og kan ikke si annet enn at jeg ble gledelig overrasket.

Gjirokaster huser Balkans nest største borg, som har passet på både by og folk i 900 år. Her oppe finner du nå både tanks og et gammelt amerikansk spionfly. Utsikten var fantastisk, og gjorde det lett å bli kjent med Gjirokasters utforming. Gamlebyen ligger på UNESCOs verdensarvliste, og kan by på gamle, tradisjonelle steinhus som dessverre har gått tapt andre steder i regionen. Jeg besøkte to av dem; Zekate House og Skenduli House. Fascinerende steder å se og besøke. Ellers utforsket jeg både den lille basaren, resten av gamlebyen og småsteder rundt og spiste børek og annen deilig (superrimelig) mat. Dessuten hadde jeg fine samtaler med Vita, som eide gjestehuset jeg bodde på, som gav meg et fint innblikk i Albania og hvordan landet har blitt som det er.

På vei mellom Saranda og Gjirokaster er det også mulig å stoppe ved «The Blue Eye», som er et utrolig vakkert kildevann.

Les mer om Gjirokaster i dette innlegget.

Ksamil

Jeg leste en gang et sted at man skal ikke tro at de greske strendene stopper på grensen til Albania, for det gjør de absolutt ikke. Strendene her er minst like flotte som de over grensen. I sør er det mange som velger seg Saranda, eller Sarandë, som feriedestinasjon, som på en måte fungerer som hovedstaden på den albanske rivieraen. Selv brukte jeg bare byen som transitsted, og foretrakk de mindre strandbyene nord og sør for byen.

Like sør for Saranda, ligger den mye mindre, men nesten like populære, byen Ksamil. I høysesongen er det rikelig med liv og røre her, men drar man på våren eller når feriegjestene fra kontinentet har dratt hjem, er saken en helt annen. Vannet er nydelig klart, og selv om strendene er få, finnes det mange av dem.

Les mer om Ksamil (og Butrint) i dette innlegget.

Butrint

I tillegg til blant annet Berat og Gjirokaster, ligger også Butrint på UNESCOs verdensarvliste. Butrint ligger like sør for Ksamil, og tett i tett med grensen til Hellas. Her kan man reise 2,500 år tilbake i tid, og besøke monumenter fra antikken. Alt fra de eldgamle bymurene, og en bysantinsk kirke, til et romersk teater og et osmansk slott. Butrint ligger på en halvøy på Butrintsjøen, i et svært grønt og frodig område. Området er dessuten omgjort til nasjonalpark på grunn av sin spesielle natur, flora og fauna. Her finnes 1,200 ulike dyre- og plantearter.

Butrint regnes som en nasjonalskatt for Albania, og havnet i 1992 på UNESCOs verdensarvliste. Butrint er derfor viktig på mange ulike måter, og et sted man gjerne burde inkludere dersom man tar turen til Ksamil.

Les mer om Butrint (og Ksamil) i dette innlegget.

Transport

Hvordan komme seg til Albania?

I fjor åpnet Norwegian en direkterute til hovedstaden Tirana fra Oslo, selv om avreise/ankomsttidene er noe uheldige. Ellers kommer man seg enkelt til Tirana med én mellomlanding ellers i Europa. Mange reiser også til den greske øya Korfu, og tar ferge (som tar ca. 30 min) over til Saranda sør i Albania.

Det er også mulig å fly direkte med Norwegian til Pristina i Kosovo, og ta buss derfra inn til Albania, dersom du skal besøke de nordlige delene av landet.

Hvordan komme seg rundt i Albania?

Dersom du ønsker å reise med offentlig transport, er det buss og minibuss (furgon) som gjelder. Bussene går mellom alle de større byene, og furgons går også til disse, men dessuten til alle små og store steder i mellom.

Busser følger faste tidstabeller og faste ruter. Du kan betale på bussen, eller i tilhørende salgskontor/boder dersom det finnes. Når det gjelder furgons betaler du stort sett alltid ombord, og de følger sjelden faste tidstabeller, men går når de er full. Har du det derfor travelt, kan du betale for ekstra seter. De fleste avgangene er på morgenene, så det kan være vanskelig å reise rundt utpå dagen.

Offisielle busstasjoner finnes det i grunn ikke, selv ikke i Tirana. Det finnes derimot forskjellige baser for forskjellige selskaper, og bussene som går til destinasjoner i nord går fra ett sted, og bussene som går til destinasjoner i sør går fra et annet sted. Furgons går gjerne fra et helt annet sted. Det kan være forvirrende og slitsomt å finne fram, men spør de lokale om hjelp, de stiller alltid opp!

Albania var tidligere kjent for sine elendige veier. Nå til dags bedrer heldigvis situasjonen seg fra år til år. Mange velger derfor å leie bil nå når de besøker landet. Vær derimot obs på at veiene i de mindre frekventerte områdene, og spesielt i fjellene, i mange tilfeller fortsatt regnes som dårlige og utrygge.

Taxi er rimelig over kortere distanser. Husk å avtal pris på forhånd.

Overnatting

Det er få internasjonale hotellkjeder å spore i Albania. De fleste hoteller er mindre og privateide. Som oftest velger jeg gjestehus når jeg reiser, og Albania var intet unntak. Det fine med å bo på gjestehus her til lands er at man får nærkontakt med den utrolig trivelige og gjestfrie befolkningen (og at den rikelig, lokal frokost som oftest er inkludert).

Steder jeg selv har overnattet og ønsker å anbefale videre, er blant annet Kotoni B&B i Gjirokaster, Hotel Nasho Vruho i Berat, Villa Gjecaj i Theth, Villa Dini i Valbona, Mare Bed & Breakfast i Himara, Villa Nertili i Ksamil og Jolly Hotel i Tirana. Alle drevet av hyggelige og gjestfrie lokale, til rimelige priser.

Som vanlig bestiller jeg som oftest overnattingene mine gjennom booking.com der det lar seg gjøre.

Penger og budsjett

Den albanske myntenheten heter Lek (ALL), og 100 Lek = ca. 8 Norsk krone (mai 2019).

Albania har lenge vært et av de rimeligste landene man kan besøke i Europa. Som alle steder blir det billigere på mindre besøkte steder hvor de lokale ferdes, og dyrere der som det er flest turister.

• Albania er et kontant-land, så ta ut godt med penger og la bankkortet ligge.
• Enkelte steder tar imot (og ønsker) Euro foran Lek, så det kan være greit å ha litt Euro med seg i tillegg til Lek.

Eksempler på prisnivået:

• Inngangspenger til museer og attraksjoner ligger gjerne på 200 Lek (ca. 15 kroner).
• Et glass lokal vin får du også for 200 Lek. Øl er gjerne enda billigere. En boks brus på restaurant koster gjerne 100 Lek.
• En middag på en god restaurant koster gjerne mellom 500 og 1500 Lek (inkl drikke/vin). Ønsker du en treretters middag, kan du på finere steder betale opp i 2,500 Lek.
• En flaske vann koster alt fra 50 Lek på et turiststed, til 20 Lek i lokale butikker.
• Å reise fra Theth til Skhoder kostet 1100 Lek i minibuss, mens å reise fra Vlora til Himara kostet bare 200 Lek i stor buss. Mellom Gjirokaster og Berat betalte jeg 500 Lek i en furgon. Prisene stiger naturlig nok på lengre (og vanskeligere) strekninger, men stort sett er transport superbillig.
• Overnatting betalte jeg rundt 150-200 kroner natten for (privat rom, gjerne med frokost inkludert) alle stedene jeg besøkte i Albania, og noen steder var det enda billigere.

Mat og drikke

Albania mangler de vestlige kjederestaurantene (her finner du ikke engang McDonalds (heldigvis), så her spiser du alltid lokalt. Det albanske kjøkkenet inneholder mye godt, spesielt om du unngår typiske turistrestauranter. På grunn av landets plassering, og siden det har vært tilknyttet både Italia og det osmanske riket, er dagens kjøkken en slags blanding av tyrkisk, italiensk og gresk mat.

Det går mye i lam, kylling og storfe, med ulike grønnsaker til. Diverse stekte oster og qofte (kjøttboller) er også vanlig. Du kan heller ikke unngå å smake børek (et flakete bakverk som inneholder spinat og ost) når du drar til Albania, og langs kysten finner du også mye god sjømat. Porsjonene er ofte store, og det passer perfekt å bestille mange ulike retter og dele med de rundt bordet (eller bare deg selv).

Til maten får du både lokal vin, øl og ikke minst raki. I følge albanerne skal raki være en del av enhvert måltid (nesten). Gëzuar (skål)!

Sikkerhet

– Men er det ikke farlig i Albania? Landet er jo fullt av kriminelle! Dette fikk jeg høre av flere første gangen jeg skulle reise til Albania. I ettertid må jeg nesten bare le. Det tror jeg kanskje de som spurte også gjør nå. De fleste hadde sikkert sett filmen Taken, eller hørt om alle de tyske Mercedes’ene som merkelig nok dukker opp i Albania.

Personlig opplevde jeg landet som trygt og stort sett behagelig å reise rundt i. Det er likevel et av de minst utviklede landene i Europa, noe som blant annet kan by på dårlige veier, mangel på sentrale busstasjoner og komfortabel offentlig transport og at vannet fra kranen helst burde unngås å drikke.

Trafikken kan være ekkel med store hull i veien og biler som kommer mot deg i en rasende fart på svingete veier. Det virker heldigvis som at de største veiene har fått en overhaul de siste årene, og at dette er en trend som fortsetter. Det som kan være en reel fare, er udetonerte landminer nordøst i landet i grenseområdene mot Kosovo. Vær derfor obs dersom du skal på fjelltur i disse områdene. Forhør deg med lokale, og følg etablerte stier.

Ellers er det alltid fornuftig å ta normale forholdsregler for å forhindre lommetyveri og lignende i de større byene og ved turistattraksjoner.

Å reise alene 

Å reise til Albania var én ting, men å skulle reise dit alene var det mange som mente var uforsvarlig. Det vil jeg på ingen måte si det er, ihvertfall ikke så lenge man tar generelle forholdsregler. Det var kanskje litt uvant i begynnelsen å vandre forbi utekafeer med menn på rekke og rad som så på deg mens du gikk forbi, men jeg fant fort ut at de så på alle som gikk forbi. Unge, gamle, menn, kvinner, hunder og katter. Å se på folk er visst en typisk albansk aktivitet, og noe du vil merke overalt. Spesielt i byer på kveldene, hvor det er populært å vandre rundt, se og bli sett.

Jeg har ikke én gang kommet utenfor ubehagelige situasjoner i Albania, og følte meg derimot respektert og godt tatt vare på – både i byene og på landsbygda, på offentlig transport og alle stedene jeg overnattet. Jeg opplevde med andre ord Albania som et av de tryggeste landene jeg har reist alene i.

Annet nyttig å vite

Andre ting som er nyttige å vite angående å reise i Albania

• Albania har rundt 3 millioner innbyggere (mens på verdensbasis finnes det rundt 10 millioner albanere).
• Shqipëri er landets navnet på albansk.
• Klimaet i Albania er mildt langs kysten hele året. I innlandet blir det kaldere, og i fjellene blir det snø på vinteren. Midt på sommeren kan det bli svært varmt, og folksomt på strendene. Den beste tiden å reise til Albania er mellom april-juni og september-oktober.
• I likhet med India, betyr det å riste (vugge) på hodet «ja» i Albania og det å nikke betyr «nei».
• Dersom du er på bilferie med leiebil på Balkan, er sjansen stor for at du ikke kan slippe inn i Albania. Fortsatt har leiebilfirmaer restriksjoner mot å ta leiebilene fra nabolandene inn i Albania.
• Albania er ikke en del av EU, så du får dessverre ikke gratis roaming her.
• Ta gjerne med toalettpapir og håndsprit eller våtservietter. Det er ofte vanskelig å finne på offentlige toaletter. Det kan også være greit å alltid ha små mynter på seg, da offentlige toaletter gjerne koster en liten slant.
• Selv om Albania er et flott og rimelig land for oss turister å reise i, må vi ikke glemme situasjonen til de lokale. Albania er fortsatt fattig og har store problemer innad. Det finnes svært få jobber, og de betaler dårlig. Mange drømmer om en tilværelse utenfor landet, men det er vanskelig å få visum til å reise noe sted. Som turister bidrar vi ihvertfall litt økonomisk.

Har du reist i Albania selv, eller er det et land du kunne tenke deg å bli bedre kjent med?