– God morgen! Ericka titter smilende inn døren, før hun forsvinner, og øyet i taket åpnes opp. Morgenlyset strømmer inn og fyller det lille, runde rommet. Plutselig kommer fargene i jurten til sin rett.
Jeg befinner meg ved fjellsjøen Song Kol i Kirgisistan, 3,000 meter over havet. Vi har overnattet på guiden min sin familie-jailoo, sommerleir, hvor de bor om sommeren mens dyra er på beite. Guiden min Zhoomart, som jeg deler jurt med, må ha stått opp noe tidligere. Kanskje for å runde inn hestene som har gått løse i natt.
Dagen før hadde vi tilbrakt fem timer på hesteryggen fra landsbyen Kyzart, over et pass på 3,400 meter, og så ned hit til Song Kols bredder. Jevnt og trutt hadde hestene jobbet seg over elver og oppover de bratte fjellsidene, og passert både gjetere, store hesteflokker, kyr, og til og med jakokser. Utsikten hadde bare blitt mer og mer imponerende. Det treløse landskapet gjorde at sikten strakk seg svært langt, og bidro også til å skape illusjonen om at vi befant oss på en annen, og karrig, planet. Dette området var noe annet enn hva jeg har opplevd tidligere.
Da vi ankom toppen av passet og fikk se utsikten ned mot innsjøen, så den langt større ut enn hva jeg hadde forestilt meg. Omringet av gyldne, rullende fjell og åser virket sjøen som en oase i en stor ørken. Dagen var på hell da vi endelig kom fram, og det var godt å bli møtt av de smilende ansiktene til guidens mor, søsteren Ericka, en liten kattunge og en valp, og massevis av god, varm mat.
Den lange rideturen kjentes godt på kroppen idag. En varm dusj hadde virkelig vært å foretrekke på en kald morgen som dette, men det eneste vannet i mils omkrets befinner seg i den iskalde innsjøen eller i tekoppen jeg snart skal drikke til frokosten min. Dusjen får altså vente. På frokostbordet blir det dekket på med brød, aprikossyltetøy, stekte egg og smør som familien har kjernet selv.
Song Kol, kan oversettes fra kirgisisk som «den siste innsjøen». Det er kanskje ikke så rart der den ligger milevis fra permanent bebyggelse, langt oppe i fjellene, til den grad at den nærmest rører skyene. Den nesten 3 mil lange sjøen er ikke mer enn rundt 13 meter på det dypeste, og fryser til mellom november og mai. I denne tiden er det ingen som bor her oppe, og både dyr og jurter er for lengst flyttet ned i lavlandet til landsbyene.
Enn så lenge er det fortsatt enkelte familier og jurter igjen oppe ved Song Kol nå i september, selv om det ikke er mange dagene før de pakker sammen og reiser hjem. Etter frokosten saler vi på hestene og rir ned til sjøen som nærmest glitrer i sollyset. Hestene drikker litt før de vasser ut i det kalde, men klare vannet. Deretter fortsetter ferdens langs sjøens bredder, forbi store flokker sau, kyr og hester i alle farger og nyanser. Over oss leker måser og andre fugler seg i vinden. Lenger opp i fjellene finnes det både ulv, snøleoparder og Marco Polo-sau, men Zhoomart mener sjansen for å se noen av dem er svært liten.
Jeg ender opp med å gi hesten min, som egentlig heter Toru, kallenavnet «gressklipperen», da han til stadighet prøver å nappe til seg det som er å spise langs stien vi rir. Zhoomart begynner å spille av sanger på telefonen hans, mens han lurer på om jeg har hørt de før. Avicii er visst en stor favoritt, og han blir lettere sjokkert når han hører at Kygo er norsk. Deretter spiller han litt kirgisisk rap, og sier at han bruker å rappe selv. Kyrne vi passerer, ser på oss med nysgjerrige blikk, og lurer sikkert på hva disse lydene som bryter den store stillheten egentlig er.
Vi drar tilbake til jurten for lunsj, og rir deretter ut igjen. Vi tilbringer mer tid på hesteryggen disse tre dagene enn jeg har gjort de siste ti årene tilsammen. Det får fram en lengsel i meg, en følelse jeg var godt kjent med da jeg var yngre, ridde flere ganger i uken, og drømte om å engang eie min egen hest. En slik tilværelse som dette kunne jeg godt blitt vandt til.
Middagen består av fisk fra Song Kol. Det er nesten et lite mirakel. Det fantes ikke fisk i sjøen før på slutten av 50-tallet, da den ble introdusert dit av de lokale. Siden den gang har fiskestammen trivdes i fjellsjøen, selv om ukontrollert fiske truer med å gjøre sjøen livløs atter en gang.
Utenfor blåser det opp. De små dørene inn til jurten blåser til stadighet opp, og den kalde luften sniker seg inn langs gulvet til der vi sitter og spiser. Både familiens hundevalp og kattunge kommer krypende inn i rommet, for å søke tilflukt fra vinden. Kattungen ender til slutt opp sittende sammenkrøket på den ene skulderen min, godt inntullet i håret mitt, og maler meg inn i øret.
Det blir fort mørkt når solen går ned, og da synker også temperaturen drastisk. Stjernehimmelen er fantastisk, men skyene farer raskt over himmelen i vinden, og dekker av og til for det fantastiske synet. Fullmånen lyser overraskende godt opp det åpne landskapet, og skinner en glitrende åre i sjøen. Hestene er ikke til å se, de har sikkert vandret ut i nattemørket på jakt etter gress og kneggende venner.
Situasjonen gjør meg noe nostalgisk, og veldig takknemmelig. Jeg virkelig elsker mulighetene reising gir. At jeg skulle befinne meg på dette stedet som jeg ikke engang visste eksisterte bare for ett år siden, under en stjernehimmel som dette, hadde jeg aldri trodd (mest sannsynligvis fordi jeg, som sagt, ikke visste stedet eksisterte, hehe).
Det er slitsomt å være på ridetur hele dagene, og sengen frister veldig når temperaturen kryper ned mot nullpunktet. Man sover derimot ikke i seng i jurten, men på madrass på gulvet. I tillegg har jeg en tung dyne og fire pledd over meg. Innerst har jeg silkeposen som jeg alltid har med meg når jeg reiser. Det er svært kaldt i luften når jeg kryper til køys, men det blir fort varmt nok i ullklærne og med alle pleddene over. Hullet, eller kronen (tunduk på kirgisisk), i taket dekkes over om kvelden, og skjuler det samme motivet som man finner igjen på kirgisernes flagg.
Neste morgen skinner solen atter en gang fra blå himmel. Morgenlyset er utrolig vakkert i den kalde luften, og det dannes frostrøyk når vi puster. Men landskapet varmes fort opp etterhvert som solen stiger høyere på himmelen. I løpet av natten har sauene trukket ned mot sjøen, og går nå utenfor jurten vår og gresser.
Tiden er også kommet for å forlate Song Kol, og ri tilbake over passet og ned til landsbyen igjen. Etter en varm frokost, og før vi saler opp hestene, har vi en liten photosession med alle medlemmene i den lille familien. Kattungen og valpen stiller også opp, men de er mest interesserte i å bare løpe rundt etter hverandre.
Deretter er det bare å sette seg på hesteryggen, og si farvel. Disse tre dagene gikk kjempefort, og det føles rart å skulle ri tilbake til «sivilisasjonen» igjen, etter å ha pustet inn den friske fjelluften og funnet roen de siste dagene. Men så var det jo den dusjen da… og en ganske mørbanket kropp som etter all hesteridningen trenger litt hvile.
Likevel vet jeg at det bare kommer til å gå noen dager (timer) før jeg drømmer meg tilbake og savner nomadetilværelsen igjen. Kanskje det ligger i blodet? I følge DNA-testen jeg tok i vår, består jo 3 % av arven min fra Sentral-Asia. Kanskje dette rett og slett var en reise back to my roots? Jeg liker i alle fall å tro det, og så gir det meg jo ekstra motivasjon til å komme tilbake hit en annen gang. 😉
Praktisk informasjon om turen til Song Kol
Jeg arrangerte denne tredagers rideturen gjennom Aigul som driver Apple Hostel som jeg bodde på i Bisjkek. Familien er en del av det lokale CBT-kontoret i Kyzart, og har både overnatting hjemme hos seg i landsbyen, og arrangerer denne turen til yurtene deres ved Song Kol, og til en annen innsjø som heter Kol-Ukok. Jeg betalte 150 dollar, for alt på de tre dagene, minus transporten til og fra Kyzart, som var som et eventyr i seg selv (og ekstremt billig). Dersom man er to eller flere som drar på turen sammen, blir det langt billigere per person.
Utrolig inspirerende ! Sitter og drømmer om Kirigisistan og Silkeveien selv, og det ser fantastisk spennende ut!
Reiser til Martinique, Barbados og Dominica til helgen, men kjenner at det er på tide med en tur utenfor allfarvei igjen…:)
Takk for det, Linn! Dit burde du absolutt ta turen. De er noen drømmeland 🙂 Det høres forsåvidt Martinique, Barbados og Dominica også ut som. 😉 Kos deg, og god tur!
Se der ja, du har natuligvis vært der også! 🙂 Sitter og ser på flybilletter til Kirgisistan nå, så det er alltid kjekt å få mer inspirasjon fra deg 🙂 Jeg har fått anbefalt Apple Hostel fra noen andre også, så det høres ut som det er et bra sted å bo. Takk for fine bilder og inspirasjon! 🙂
Åh, så herlig! Det virker som flere og flere får øynene opp for Kirgisistan i år, og det er bare bra. Håper du tar turen, og får et flott opphold. 😀 Apple Hostel var et veldig trivelig sted å bo. De som jobber der snakket godt engelsk, var kjempekoselige og var veldig hjelpsomme med å planlegge reisen videre ut i landet.