Beiarn kommune består av høyreiste fjell som stiger opp fra grønnkledde daler, hvor elver trenger gjennom landskapet flankert av gårdsbruk, furu og bjørk i sine fineste farger. I fjellene ligger grotter, i elva spretter laksen og i dalen ligger til og med Nord-Norges eneste stavkirke.

Beiarn ligger bare to times kjøring fra Bodø, likevel er det et sted jeg sjelden har vært. I år bestemte jeg meg at det var på tide å endre på det. På vinteren er Beiarn et skieldorado, på sommeren kommer mange hit for å fiske laks i elva. Mange bodøværinger stammer fra dalen og reiser ofte på turer til hus eller hytte. Til og med eventyreren Lars Monsen har slekten sin herfra, tilbrakte mange av sine ferier her, og sier at det var nettopp i Beiarn at interessen hans for natur og friluftsliv ble født.

Jeg startet ferden fra Saltdal, og tok av fra Rognan på Fv812 opp mot Misværfjellet. Veien var våt av dugg, skogen var preget av høstfarger, og himmelen lyste blå. Sauer med bjeller og rufsete ull stod på veien, og rein lå ved små vann og kjente varmen fra sola.

Snart kom jeg til avkjørselen mot Beiarfjellet, og veien opp, og så ned, mot den flotte innlandsbygda langt der nede i dalsøkket.

Utsikt over Beiarn

Jeg hadde faktisk stoppet innom Beiarn en snartur tidligere i sommer, på vei sørover mot Helgeland. Et sted jeg sørget for å stoppe da, til tross for dårlig tid, var utsiktspunktet nedenfor tunnelen på Beiarfjellet. Det tok ikke mer enn noen minutter å vandre ut dit fra utkjøringen ved veien, til tross for at det var over myr og kratt. Utsikten var uansett verdt faren med å bli våt på beina (selv om jeg heldigvis unngikk det). En fin introduksjon til området og en super måte å få oversikt over bygda på.

Stavkirken på Savjord

Visste du at Beiarn har sin egen stavkirke? Det høres litt merkelig ut, tenker du kanskje? Den nordligste stavkirken ligger vel i Trondheim? Ikke nå lenger!

Snekkeren Magnus Stensland er født på Savjord, et par kilometer fra Storjord, og har alltid vært interessert i stavkirker. Da han som pensjonist kom over et postkort av stavkirken på Gol, bestemte han seg for å virkeliggjøre drømmen om å bygge sin egen. Stavkirken på postkortet var 11 cm høy, derfor fant han ut at det letteste var å gjøre stavkirken han skulle bygge 11 meter høy. Og slik ble det.

Magnus brukte tømmer fra sin egen skog, og lagde hele kirken for hånd. Den eneste arbeidstegningen han hadde og brukte var postkortet. Det må ha vært litt av et arbeid. Bare på taket er det over 10,000 små takspon som måtte skjæres ut for hånd og males med tjære. Interiøret måtte også utformes, og rommer 25 stykk. I 2008, bare tre år etter han startet prosjektet, stod stavkirken på Savjord ferdig.

I februar 2009 godkjente faktisk biskopen i Sør-Hålogaland stavkirken som gudstjenestested, og den første vielsen tok sted i kirken bare noen måneder senere. Det må ha vært litt av en opplevelse.

Grunnen til at jeg besøkte Beiarn i sommer var for å se denne fantastiske kirken, men jeg dro likevel tilbake innom på turen i høst også. Den tjæremalte stavkirken kom virkelig til sin rett blant de gulkledde bjørketrærne.

Grottebesøk

I Gråtådalen i Beiarn finnes en av de største konsentrasjonene med grotter i Nordland, som igjen muligens har den største konsentrasjonen grotter i hele Norge. Omtrent 70 større og mindre grotter pryder fjellsidene i dalen, hvor noen er flere kilometer dype. Grottene er ikke bare mange, de er også relativt lette å komme seg til, i motsetning til grotter mange andre steder. En av de aller letteste grottene å besøke er Rønnåligrotta, eller Rønnåhøla, som den også kalles.

Fra avkjørselen opp mot Gråtådalen langs Fv494 er det bare rundt 3 km på grusvei før man når en liten parkeringsplass med skilt og informasjonstavle. Her er det skiltet og tilrettelagt sti opp til grotten, og turen tar ikke mer enn noen minutter.

Det første som møter deg er den intense lyden av frådende foss, for det som er litt spesielt med denne grotten, er at fossen stuper ut av inngangen til grotten. Et flott og kraftig syn!

Det er laget sti fram til inngangen, og det er mulig å følge grotten ca. 20 meter lenger inn. Siden vannmengdene var så vanvittig kraftige dagen jeg besøkte, stoppet jeg likevel ved inngangen. Hunden min var ikke helt glad i tanken om å krysse over den lille broen over den fossende elven. Derfor drar jeg gjerne tilbake en annen gang for å utforske grotten og området nærmere.

Vær oppmerksom på rasfare i området. Selv om stedet er tilrettelagt, skjer all ferdsel på eget ansvar.

Ramskjell

På vei innover den lange Beiardalen kjørte jeg også opp grusveien til Ramskjellvatnet som ligger nedenfor det karakteristiske fjellet med samme navn. Jeg stoppet ved Litlevatnet, og synet var utrolig vakkert i det fine høstlyset. Trærne var stort sett gule og oransje, til kontrast fra den blå himmelen og det blå vannet.

Det var mange hytter spredt rundt i landskapet, og jeg kan tenke meg at dette er et fantastisk turområde hele året rundt. Kanskje spesielt vakkert på sommeren og høsten, men sikkert også med ski på beina.

Fjelltur opp Staupådalen

Aller lengst inn i Beiarn, omtrent ved veis ende, ligger Staupåmoen. Det tok ca. 30 minutter å kjøre dit fra Storjord, langs en vei som stadig ble smalere i takt med at fjellene på hver side stadig krøp nærmere.

Jeg kom til slutt til en stor sæter hvor geitene i bygda samles om sommeren og koser seg i fjellet, og “gamlehuset” til Beiarn Lodge. Her parkerte jeg ved skiltet opp mot Staupådalen, slang sekken på ryggen, og begynte ferden oppover.

Ferden gikk først på en ganske overgrodd kjerrevei som gikk i sikksakk oppover, og deretter på vanlig sti brattere opp mellom trærne. Utsikten ble bare bedre og bedre, både nedover Beiardalen, og oppover mot fjellene midt i mot hvor små og større isbreer farger fjellene hvite hele året rundt.

Etter rundt én time kom jeg til et lite platå, hvor elva Staupåga fosset ned i en liten badekulp og deretter fortsatte forbi meg ned i dalføret jeg nettopp hadde vandret langs. Jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan jeg skulle krysse, og om jeg i det hele tatt skulle gjøre det. Målet for turen var nemlig den lille Staupådalshytta som jeg kunne se i terrenget ovenfor meg. Vannføringen virket ganske høy for årstiden, så jeg fant ut at jeg bare måtte krysse på det bredeste partiet, rett ved badekulpen. Heldigvis nådde ikke vannet meg høyere enn knærne, men kulden brant! Tror hunden Thico var temmelig fornøyd med å bli båret over.

Fra den andre siden tok det bare ti minutter opp til selve hytta. Den ble opprinnelig bygget i 1920-årene som jakthytte. Med årene forfalt den, men ble restaurert i 2003 og eies nå av Statskog. Det betyr at den er gratis å bruke for de som ferdes i området. Det begynte å regne litt akkurat da vi kom opp, så lunsjen ble fortært inne i hytta, med åpen dør mot den fantastiske utsikten.

Denne gang ble hytta endemålet før ferden gikk tilbake ned i dalen, men neste gang går trolig ferden videre. Hytta ligger innenfor Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, og veien er ikke lang lenger innover fjellet til nye spennende, og naturskjønne opplevelser.

Møsbrømelefse på Kroa

Før jeg forlot Beiarn måtte jeg ha meg noe mat, etter fjellturen var jeg ganske sulten. De fleste kafeene og spisestedene i Beiarn er åpne hovedsakelig på somrene og gjerne noen helger i resten av året. Beiarn kro & motell har heldigvis åpent hele året.

Det jeg hadde mest lyst på var møsbrømlefse. Dette er ordentlig tradisjonskost for oss Saltenværinger. En stor tynn lefse som stekes på takke og fylles med deilig “søvvel”, en flytende, varm blanding som hovedsakelig består av søt brunost.

Det første som slo meg når jeg fikk den var den rause størrelsen. Ingen fare for å ikke bli mett her altså. Fyllet hadde dessuten en liten ekstra touch, som jeg ikke helt klarte sette fingeren på. Jeg spurte innehaveren om det er noe geitost i søvvelet. “Det er det ikke”, fortalte han, “men vi har jo noen hemmeligheter”, la han til med et lurt smil.

Det inntrykket fikk jeg av Beiarn også. En liten skattkiste av vakre, naturskjønne hemmeligheter for de som tar turen hit.

Praktisk informasjon om Beiarn

Beiarn grenser til Bodø kommune, samt kommunene Saltdal, Rana, Gildeskål og Meløy. Det bor ca. 1000 mennesker i Beiarn, og kommunesenteret er Moldjord som ligger nede ved Beiarfjorden. Her ligger kommunehuset, legesenter, skole, barnehage og butikker. Her ligger også Beiarn bygdetun, som drives av Nordlandsmuseet.

Tettstedet Storjord ankommer man rett etter man har kjørt ned Beiarfjellet. Her ligger matbutikk, Beiarn kro & motell og Laftehytta, som selger håndverk og lokale spesialiteter.

Man kommer seg til Beiarn med bil eller buss. Buss 300 fra Bodø tar deg daglig til Beiarn via Misvær på ca. 2 timer. Du kan søke rutetider her.

Mer informasjon om overnatting, spisesteder, turmuligheter og så videre finnes du på siden Beiarpuls.

Har du vært i Beiarn selv? Har du hatt noen fine naturopplevelser i høst?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

2 Comments
  1. Rett og slett nydelig! Jeg tror nesten høsten er min favorittmåned, og disse bildene forklarer godt hvorfor jeg syns det! Du er jammen heldig som har slik natur rett i nærheten av der du bor. Skal ikke klage på mulighetene her i sør altså, men det er liksom så langt til fjellet…

    1. Tusen takk! 😀 Hver høst tenker jeg det samme. Kan det bli flottere enn et høstfarget landskap egentlig? Synes også jeg er ganske heldig, hehe. Veldig greit å ha steder som dette ganske nært, selv om det ofte er de nærmeste stedene man prioriterer minst. :p Dessverre.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.