Langs farefulle og legendariske Karakoram Highway

Hva er den skumleste veien du har kjørt? Hva er den vakreste? Karakoram Highway knytter sammen Pakistan og Kina gjennom noe av det mest storslagne landskapet i verden, men den er likevel ikke noe for alle.

– Allah Akhbar!

Kvinnen ved siden av meg krymper sammen og trekker hijaben ned over øynene, mens minibussen sneier kanten til venstre. Induselvens bredder ligger et par hundre meter nedenfor oss, og veisikring syntes nok være overflødig.

Jeg og mine seks medpassasjerer befinner oss på den legendariske Karakoram Highway. En av de høyest beliggende veistrekningene i verden, og det 800 kilometer lange bindeleddet mellom Islamabad, hovedstaden i Pakistan, og vestlige Kina. En vei legendarisk for sine vakre omgivelser, der den snor seg mellom tre av de største fjellkjedene i verden; Hindu Kush, Himalaya og Karakoram.

Veien er også kjent for sin farlige karakter. Det får vi merke allerede denne første dagen. Vi forlot Islamabad grytidlig. Den brede asfalterte veien ble stadig smalere og slynget seg som en slange gjennom landskapet desto nærmere vi kom Abottabad, Osama bin Ladens siste gjemmested. Det er regn i luften og fjellene er skjult i tåke. Minibussen sneier både hull, hunder og andre biler. Vi passerer falleferdige blikkskur og gravemaskiner som er dollet opp i fargerike tøydekorasjoner og festlig maling.

Politiet stopper oss ved Thakot-broen, og en politibil eskorterer oss et stykke. Skogen som omringer oss blir stadig gulere, og regnet stadig kraftigere. Vi spiser lunsj på Helton Hotell i Besham. En vakt med langt skjegg og AK47 over skulderen holder vakt utenfor. Om det er vi turister som skal beskyttes, eller om området skal beskyttes fra oss, får jeg aldri et klart svar på.

Ferden går videre. Veien er svært smal, og vi deler den med andre biler og minibusser, motorsykler, kyr, geiter og gjetere – og pakistanske lastebiler. Sistnevnte ser ut som rullende kunstverk. De er pyntet som prinsesser, overlesset med fargerik sminke og hengende smykker som rister i takt med veiens hull og mangler.

Vi stopper opp bak en kø av lastebiler. En av dem har kjørt inn i fjellveggen. Den brede, asfalterte seksfeltsveien vi kjørte på i morges har blitt byttet ut med en smal grusvei langs en fjellside uten sikring. Selv om Karakoram Highway kalles den høyst beliggende asfalterte internasjonale veien i verden, er den på ingen måte asfaltert hele veien. Personbiler kjører forbi stappet til randen, med bagasjeluken åpen og menn hengende fast utenfor. En lastebil passerer med tre tenåringer sittende foran på støtfangeren.

På grunn av veiens plassering og utfordringene som ble møtt under konstruksjonen av den, kalles veien ofte for verdens åttende underverk. Det tok tjue år å ferdigstille den, og flere hundre arbeidere, både kinesere og pakistanere, mistet livet underveis. Før veien stod ferdig i 1978, var det ingen veiforbindelse mellom Gilgit-Baltistan i nord og resten av Pakistan. Terrenget var for bratt og vanskelig. Det er det i grunn fortsatt. Hvert eneste år må det forbedringer og opprydding av ras til. Spesielt nå om høsten, når det regner som mest.

Da vi ankommer Dasu, rett før solnedgang, sier det stopp. Veien videre er stengt av jordras. Vi søker ly i et tehus. Rommet med det dunkle lyset er fult av lastebilsjåfører, og en og annen nysgjerrig unggutt. En eldre, gjennomvåt mann kommer skjelvende inn i rommet, og blir fort omringet av de andre mennene. Han får et ullpledd rundt skuldrene og en varm kopp chai i hendene. Han forsøkte komme seg gjennom raset. Han ville hjem til familien. Dessverre ble bilen hans smadret av en fallende stein. Han bryter sammen i gråt. Det var så vidt han kom seg ut.

Etter en lang natt på tehuset, med lyden av regn på blikktaket og fallende småstein i husveggene, får vi klarsignal til å fortsette ferden tidlig neste morgen. Veiarbeidere har brukt hele natten til å skrape fram veien, og det sies at ruten atter en gang er trygg nok til å forseres. Akkurat det kan nok diskuteres, men vi forsøker. Forbi gressende geiter, over brede elver og gjennom kraftige fossefall.

Titt og ofte må vi stanse for å vente på at veien skal graves fram igjen. Små og store ras skjer hyppig hele dagen gjennom. I fjellskrenten ovenfor den gamle veien vi kjører på, er kineserne i gang med å bygge en ny og tryggere vei. Det er både velkomment og nødvendig. En stor demning er under planlegging, og snart vil deler av denne legendariske ruten, samt flere landsbyer, være historie.

Omsider når vi Gilgit. Endelig er asfalten tilbake. Veien videre til Karimabad går som en lek. Her, i Hunza-dalens hovedstad, tar vi en pause etter to intense dager på veien. Gjemt mellom 6,000 meter høye fjell og frodige daler, er det mange som mener dette var det opprinnelige Shangri-La. Det er lett å bli overbevist. Utsikten fra Hunza View Hotel lever opp til sitt navn. Foran meg ser jeg inn i Nagar-dalen, og de snøkledde fjelltoppene til Rakaposhi og Rush Peak stikker fram bak de mindre fjellene foran. Trærne har kledd seg i livlige høstfarger, og Hunza-elven renner som en turkis åre langt der nede, mens teltene til gulljegere ligger langs dens bredder.

Hotellet mangler, som de fleste andre i området, oppvarming. Temperaturen går nesten ned til frysepunktet på kvelden, også innendørs. Jeg spiser med de varmeste klærne mine på. Den lokale guiden vår Karim, henter fram en vannflaske med «Hunza-vann», laget på fermenterte aprikoser som kokes opp og lagres under bakken. Den klare væsken består av omtrent 40 % alkohol. «Nesten alle menn drikker slik, vi må jo holde varmen», sier Karim. Det er ulovlig for pakistanere å drikke og eie alkohol, men de færreste lar det stoppe seg. I alle fall her i nord.

På slutten av 900-tallet kom det mennesker vandrende over fjellene fra Kina, som slo seg ned i dette området. De etablerte makt, og de neste 980 årene ble Hunza-dalen regjert av et kinesisk dynasti. Karimabad, som den gang var kjent som Baltit, var dynastiets hovedstad, og et velkomment hvilestopp langs silkeveien gjennom Hindu Kush-fjellene på vei til Kina og Kashgar. Til og med soldater fra Alexander den stores hær likte seg så godt at de ble værende. Fortsatt treffer man på lokale med blå øyne og lyst hår, som selv mener de stammer fra de makedoniske krigerne.

Baltit fort ligner en mindre versjon av Potala-palasset i Tibet der det klamrer seg fast på en bergtopp øverst i Karimabad. Dette er det fremste symbolet på områdets buddhistiske historie. Det ble bygget på 1300-tallet, av byggere prinsessen tok med seg fra Balistan når hun giftet seg med daværende mir, eller konge. Kongens trone var oppe på taket, hvor han hadde full oversikt over hele kongeriket. De første mirene var buddhistiske, men snart inntok islam regionen som en bølge fra Vest. I dag er de fleste innbyggerne i Hunza-dalen ismailitter og følgere av imamen Agha Khan.

«Takk for det norske bidraget», sier guiden ved det noe mindre Altit fort når han hører jeg er norsk, og tar meg i hånden. Norge har blant annet bidratt med penger for å restaurere fortet, og sørge for at denne viktige kulturarven lever videre. Fortet i Altit er enda eldre enn Baltit. Her bosatte de første kongene seg for nærmere tusen år siden. Senere ble fortet brukt som sommerresidens på grunn av dets plassering og flotte frukthage.

I en periode på slutten av 1800-tallet var Hunza-dalen okkupert av britiske militære, men før og etter dette var regionen uavhengig resten av landet, og verden, fram til 1974. Da ble den siste miren av Hunza avsatt av pakistanske myndigheter, og Hunza omgjort til en del av regionen Gilgit-Baltistan i staten Pakistan.

Vi forlater Karimabad og fortsetter videre opp langs Hunza-elven i retning Kina. På steiner og fjell rundt oss har fortidens mennesker etterlatt flere titalls tusen petroglyfer, altså bergkunst. Helleristninger som viser glimt av en fordums tid. Noen ble etterlatt av reisende, noen av handelsmenn, andre av jegere og buddhistiske pilegrimer. I fjellsidene langs veien ligger steinhus i større og mindre klynger. Små samfunn som lever på kanten, både billedlig og bokstavelig.

I 2010 gikk det ordentlig galt for et av disse samfunnene. Et gigantisk jordras, like nordøst for Karimabad, blokkerte 27 km av Karakoram Highway, og gravla fullstendig landsbyen Attabad. Mange mistet livet, og mange flere mistet hjemmene sine. Raset demmet også opp elven, kuttet Karakoram Highway i to – og skapte Attabad-sjøen.

Lenge måtte biler, minibusser og lastebiler fraktes over sjøen på fargerike, tradisjonelle trebåter, men den tiden er forbi. I dag suser vi gjennom en rekke tunneler. Nok en moderne arv fra kineserne. Sjøen er likevel verdt et stopp. Den turkise vannmassen mellom de karrige, brune fjellene ser nærmest ut som en guddommelig inngripen.

På veien videre passerer vi trær med de oransje fruktene persimon, og i fjellsidene er det skrevet «Nice to see you» og «Welcome Hazir Imam» med hvite steiner. Sistnevnte en hilsen til områdets religiøse leder Aga Khan. Epletrærne langs veien bugner av frukt. Vi gjør et stopp for å kjøpe. Åtte epler til 100 rupis. Bare fire kroner. Bakken nærmest flyter over av dem.

Vi tar en avstikker til landsbyen Ghulkin, hvor Karims familie bor. «Egentlig er alle i slekt med alle her» forteller han, og nikker bort til en familie som holder på å ta opp potet. Alle i landsbyen bor i hus av tre og leire, dyrker potet og har hager fulle av frukttrær.

Foreldrene hans ber oss inn på besøk. Hovedrommet i huset er firkantet, preget av utskjæret panel og både gulv og vegger er dekket av vevde, tradisjonelle tepper. Moren serverer chai, brød og pannekaker. Sistnevnte dyppes i aprikosfrøolje før det føres til munnen. Karims nevø Mujahid stikker hodet inn i rommet, like nysgjerrig på de fremmede som vi er på han.

Nedenfor landsbyen, ved elven, gjør vi også et stopp ved hengebroen i Hussaini. I den sterke vinden slenges broen fra side til side. Mange av trinnene er borte, og de som er igjen ser skrøpelige og værslitte ut. En eldre mann kommer gående mot oss fra den andre siden, med en sekk på ryggen. «Ikke engang tenk på å gå over i denne vinden, det kan bli det siste dere gjør» sier han, før han tusler videre.

Vi overnatter på et spartansk gjestehus i Passu. Strømmen kommer og går, og middagen kokes i hagen i mørket over bålet. Stjernehimmelen er imponerende her ute hvor lysforurensning ikke eksisterer. Den store isbreen lyses opp av månen. Om natten sover vi med flere dyner for å holde varmen.

Neste dag preges veien videre av snødekte topper, og en stadig tynnere luft. Vi deler veien med yakokser, og lenger opp i terrenget ser vi ibex, fjellgeiter med store horn. Lenger inn i fjellet finnes Marco Polo-sau, som kjennetegnes med deres kraftige, spiralformede horn. Det er verdens største sau, men også en av de mest sjeldne. Til tross for dens sky natur, er den blitt jaktet nærmest til sin undergang.

Vi stemples inn og ut av checkpoints, og studeres opp og ned av lokale politibetjenter med gevær i hendene. Vi følger fortsatt Hunza-elven, og fjellvegger hvor rester av den opprinnelige Silkeveien så vidt klamrer seg fast som arr i det karrige landskapet.

Etter et kort stopp i Sost, den siste byen før den kinesiske grensen, følger vi nå Khunjerab-elven. Veien slynger seg som en serpentin langs elveløpet oppover det siste stykket mot grensen. Snøen ligger tykt både på veien og utenfor. Farten er lav. Slitte sommerdekk gjør ferden ekstra utfordrende.

Til slutt når vi veis ende. Hit, men ikke lenger. Khunjerabpasset er grensen mellom Paksistan og Kina. Her oppe på 4690 meter står en hvit og sølvfarget port som det eneste symbolet på grensen mellom øst og vest. Her ligger også verdens høyst beliggende minibank. Musikk strømmer ut fra en hvit sedan. Utenfor danser tre menn en tradisjonell dans med hendene i været for å holde varmen. Eller er det en seiersdans for å ha kommet seg hit, til nærmest toppen av verden.

Man kan ikke krysse grensen til fots. Heller ikke på sykkel. Faktisk ikke engang i bil, så lenge man ikke kjører i samlet konvoi med offisielle busser eller lastebiler. Fra november til april stenger grensen fullstendig, og begraves av metervis med snø.

Heldigvis slipper vi bekymre oss for det. Ingen grense skal krysses i dag. Vi snur minibussen, og kjører tilbake. Følger våre egne hjulspor tilbake til sivilisasjonen, gjennom historien, tilbake til nåtiden.

Informasjon om ferden langs Karakoram Highway

Det er mulig å kjøre Karakoram Highway på egenhånd med motorsykkel, leiebil eller med buss. Ferden er lang og utfordrende. Selv reiste jeg i privat minibuss sammen med seks andre fra det pakistanske turistselskapet Hunza Explorers. Vi brukte nesten to uker på Karakoram highway (opp og ned fra Islamabad), og jeg anbefaler å bruke minst like lang tid selv.

Dersom du ønsker å reise over til Kina, eller fra Kina over til Pakistan, er du nødt til å ordne visum på forhånd.

Les mer om selskapet og de andre stedene vi besøkte i disse innleggene fra Pakistan:

Kunne du tenke deg å reise langs Karakoram Highway selv? Hva er den vakreste og/eller skumleste veien du har reist langs selv?




Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

No Comments Yet

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.