Castelmezzano – en av de vakreste landsbyene i Italia

Italia har mange vakre landsbyer. En av de mest spektakulære, men likevel av de minst kjente, er Castelmezzano. En historisk fjellandsby omringet av gigantiske naturlige steinskulpturer fra fjellrekken som gjennom århundrene har beskyttet den. 

Basilicata er en av italias mest fjellrike regioner, og minst folkerike. Her finnes bare to byer med flere enn 50 000 innbyggere; Potenza og Matera. Jeg skulle selvfølgelig innom fascinerende Matera, men gledet meg kanskje enda mer til oppholdet dette andre, og enda mindre stedet. Castelmezzano har bare 700 innbyggere, og ligger spektakulært til i fjellene Piccole Dolomiti Lucane. 

Landsbyen og dens plassering inntil de spesielle steinformasjonene ligner scener jeg tidligere har sett i både Kappadokia i Tyrkia og Kandovan i Iran. I alle disse tre stedene har mennesker brukt omgivelsene sine som ressurser i tusenvis av år, og resultatet er et utrolig fascinerende skue.

Castelmezzano har flere gang havnet på lister som «en av de vakreste landsbyene i Italia» og «et av de flotteste stedene du aldri har hørt om». Det er absolutt ikke rart. Stedet ligger langt fra nærmeste badestrand, storby eller andre kjente turistdestinasjoner.

Etter å ha ført leiebilen opp de smale, bratte veiene opp i fjellene og gjennom den lange nye tunnelen som fungerer som en naturlig port mot landsbyen, entrer jeg et lite italiensk eventyrland.

Landsbyen er bilfri, så jeg er nødt til å parkere utenfor. Detter tar jeg sekken på ryggen og beina fatt og følger gatene innover til jeg ankommer en bratt steintrapp opp til høyre mellom husene. Her, i et av de gamle bygningene, skal jeg overnatte på B&B Dal Duca, som består av ett gjesterom i huset til Mimmo og Ludmila. Et trivelig ektepar med en vilter og gøyal hund som blir veldig glad for å se et nytt menneske. De snakker ikke engelsk, men vi klarer likevel å kommunisere ved hjelp av armbevegelser og det lille italienske jeg kan. Her har jeg eget bad og inngang, og utsikt ut over de terrakottafargede hustakene i den sjarmerende lille byen.

Fjellkjeden Dolomiti Lucane, med sine høyreiste topper, ble skapt for 15 millioner år siden. Den er oppkalt etter de mektige Dolomittene nord i Italia, på grunn av sin likhet, dog mindre størrelse. Begge fjellkjedene består av karst, som er erodert og formet av naturelementene gjennom millioner av år.

Mennesker har alltid vært fascinerte av spennende og annerledes natur, og dette stedet er intet unntak. De første dokumenterte bosetningene i regionen var av grekere, rundt 600 år før Kristus. På grunn av invaderende sarasenere i århundrene som fulgte, ble bosetterne nødt til å beskytte seg. Derfor flyttet de opp til de spesielle fjellene og benyttet seg av terrengets naturlige forsvarsverk. Forsøkte noen angripe dem nedenfra, kunne de rett og slett bombardere de med stein.

Området ble etter hvert bosatt av langobarder, og deretter normannere. Sistnevnte bygde murer og forvarsverk for å sikre stedet bedre. Restene av denne borgen, påbegynt på 1000-tallet er fortsatt synlig i dag. Steinpillarene rundt ble brukt som vakttårn og trappetrinn for å komme seg opp i høyden ble hugget inn i selve steinen. Jeg følger trappene opp gjennom landsbyen og, ankommer restene av Castrum Medianum. Navnet betyr slottet i midten, siden dette var et forsvarsverk både for Castelmezzano, og de andre landsbyene Albano de Lucania og Pietrapertosa. Castelmezzano betyr nettopp slottet i midten på italiensk.

Utsikten er helt fantastisk herfra. De spisse fjellene som skjuler nabolandsbyen Pietrapertosa er synlige, der de reiser seg opp fra den andre siden av den dype dalen som beskyttende spyd. Også her har mennesker gjennom århundrene levd i samsvar med de mektige fjellformasjonene. Her finnes dessuten en av de høyeste og lengste ziplinene i verden. Den kalles Volo dell’Angelo (engleflyvingen), og strekker seg fra fjelltoppene i Pietrapertosa over til de i Castelmezzano.

Etter å ha sett på utsikten finner jeg veien ned til landsbyen. Flere av bygningene her er fra middelalderen. Noen er bygget inn i steinene, andre like inntil. Stedets avsidesliggende karakter og de mange naturlige gjemmestedene i fjellene her gjorde at Castelmezzano var preget av banditter og smuglergods på 1800-tallet. Området var i en periode nærmest som ville vesten, og det sies at dette, og forhandlingene som pågikk mellom de rike og bandittene for å få tilbake varene, var begynnelsen på mafiaen i Italia.

Som en kontrast har den lille landsbyen også flere herskapshus samt et lite hertugspalass, hvor de siste herskerne av landsbyen og området bodde. Men mange av byens innbyggere lot seg skremme av lovløsheten og satte kurs mot den nye verden og muligheten til å skape et nytt liv for seg selv.

Hjertet av Castelmezzano er torget Caizzo, med kirken Santa Maria dell’Olmo i romansk stil. I gatene rundt holder innbyggerne på å frakte og stable ved nå på høsten, for å forberede seg på den kalde vinteren. Trærne har så vidt begynte å skifte farge og kveldene har allerede blitt ganske kjølige. Jeg ser noen katter smyge seg inn mellom husveggene, jeg nikker til et par eldre mennesker som vandrer forbi og jeg hører bjeller fra sauene i fjellet. Annet enn meg selv, er det nærmest ingen andre turister å se.

På grunn av landsbyens plassering var den lenge vanskelig å komme seg til. Fram til etter andre verdenskrig var den egentlig nærmest avkuttet fra resten av verden, så lenge man ikke forflyttet seg til fots eller med muldyr over fjellene. I dag er situasjonen en annen, men likevel er det fortsatt få som finner veien til dette avsidesliggende stedet.

Det gjenspeiler seg også i antall spisesteder som er åpne nå på høsten, noe som viser seg være null der jeg vandrer gjennom landsbyen fra den ene stengte døren til den andre. Men etter tips fra Ludmila skal den lokale pizzeriaen åpne om kvelden. Når kvelden senker seg går jeg innom og får høre at jeg må komme tilbake om 20 minutter, så skal pizzaovnen være varm. Jeg benytter muligheten til å ta nok en tur opp til utsiktsplatået ved den normanniske borgen og får se kveldslyset ramme inn de vakre, naturskjønne omgivelsene.

Deretter følger jeg de ujevne, slyngete og folketomme middelaldergatene ned til den lille pizzeriaen igjen. Lyset er gyllent og luften er smått røykfylt etter brenning av bål på gårdene i området rundt. Atmosfæren nå på kvelden tar meg nærmest flere århundrer tilbake i tid.

Jeg bestiller en pizza kalt Castelmezzanese med oregano, tomat og picorino. Kvinnen bak disken spør om jeg også vil ha mozarella, og det takker jeg ja til (kan jo aldri få nok ost). Deretter går vi over gaten hvor hun låser opp dørene til spiseplassen. Her er det visst bare jeg som skal nyte god pizza i kveld.

Etter en god natts søvn er jeg klar for å utforske enda litt mer av Castelmezzano før ferden går videre. Fra landsbyen finnes det mange turmuligheter. Blant annet ned langs Basento-elven eller opp og rundt i de mange fjellene rundt. Jeg har ikke så veldig god tid, så jeg holder meg heller i nærområdet.

Først følger jeg gatene opp langs de gamle husene, og til oversiden av landsbyen. Jeg møter Mimmo på tur med hunden, hører haner som galer og ser katter ligge å strekke seg i morgenlyset under frukttrærne. Jeg går forbi gårder hvor høyet er plassert i høyden på staur, hvor det tørkes før det tas inn for vinteren. Der nede ser jeg bebyggelsen i Castelmezzano bade seg i sollyset.

Jeg følger veien ned til landsbyen igjen, og vandrer et lite stykke langs den gamle bilveien med sine mange avstengte tunneler, og oppdager en steinsti opp til en gammel kirke. Den er dessverre låst, men ligger klemt mellom to store steinpillarer. Oppover den ene fjellsiden går det en via ferrata. Siden det verken er spesielt bratt eller langt opp, lar jeg nysgjerrigheten min følge den oppover til et lite platå med helt magisk utsikt, spesielt mot fjellet hvor Pietrapertosa gjemmer seg bak.

Til slutt er jeg nødt til å løsrive meg og begynne på ferden videre. Jeg går innom Mimmo og Ludmila, henter sekken min og takker hjerteligst for meg – og deretter finner jeg veien tilbake til bilen. Besøket i Castelmezzano var kort, men jeg føler likevel jeg fikk sett mye og bli bedre kjent med dette spesielle stedet, hvor mennesker har levd i respekt og samsvar med naturen gjennom århundrene.

Og nå skulle ferden gå videre til et annet slik sted. Nemlig den meget så spesielle byen Matera. Mer om det kommer.

Praktisk info om Castelmezzano

Castelmezzano er bitteliten, og et par timer er nok for å se det aller meste. Likevel foretrekker jeg å overnatte på steder som dette, for å ha god tid og virkelig kunne ta til meg stedets atmosfære.

Du kommer deg lettest til Castelmezzano med bil. Landsbyen ligger omtrent to timers kjøring fra både Napoli og Bari, og omtrent én times kjøring unna spektakulære Matera. Det skal også være mulig å ta buss hit fra nærmeste «storby» Potenza. Busselskapet heter SITA SUD. Informasjon om rutetabeller og lignende finner du her.

Du er nødt til å betale for parkering. Dersom du overnatter i landsbyen er dette mest sannsynligvis inkludert i prisen for overnatting.

Hva er ditt favorittsted i Italia? Har du besøkt Castelmezzano selv, eller er det noe du kunne tenke deg?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

No Comments Yet

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.