I den lille landsbyen Kish, langt inne på landsbygda i Aserbajdsjan, finner man noe merkelig. En byste av ingen ringere enn vår egen Thor Heyerdahl. Mannen som dro på spektakulære ekspedisjoner, hvor han blant annet seilte over verdenshav på flåter, inspirert av teorier om kontakt mellom kulturer i forhistorisk tid.

De fleste av teoriene og hypotesene hans omhandlet fjerne kulturer i Stillehavet, Sør-Amerika og Afrika. Men plutselig fikk Heyerdahl et innfall som omhandlet noe litt nærmere hjemme. Han begynte blant annet å fundere på hvorfor europeere blir kalt kaukasiere. Han følte han hadde funnet bevis for at de norrøne gudene, og dermed indirekte nordmenn, kom fra Kaukasus, og da nærmere bestemt området hvor Aserbajdsjan ligger i dag – og at gudene, ikke var guder i det hele tatt.

Hva i all verden, tenker du kanskje? Vel, la meg forsøke å forklare.

Langt inne på landsbygda i Aserbajdsjan finner man plutselig et kjent fjes (selv om de kanskje burde tatt en «spell check» på navnet)

Snorre Sturlason skrev på 1200-tallet Ynglingesagaen, om opprinnelsen til de norrøne gudene og kongedynastiene. Her beskriver han guden Odin, og de andre æsene, som et virkelig folk som emigrerte fra «Aser» ved Svartehavsområdet til Skandinavia rundt år 60 f.Kr. Romerne ekspanderte på denne tiden inn i Kaukasus, og drev mange på flukt. Snorre nevner videre at Odin, som var både konge og hærførerer, gjorde så stort inntrykk på nordboerne når han ankom, at nordboerne etter hvert begynte dyrke både han og hans følgesvenner som guder.

Heyerdahl besøkte selv Aserbajdsjan fire ganger, første gang i 1981 og siste gang i 2000, på jakt etter Odin. Han dro blant annet til Gobustan, sør for hovedstaden Baku, for å se på stedets store helleristningsfelt. Der oppdaget han blant annet det han mente var en slående likhet mellom helleristningene av båter i Aserbajdsjan, og de funnet langs kysten av Norge.

Helleristning av båt fra Gobustan i Aserbajdsjan

Heyerdahl mente at de norrøne gudene, æsene, fikk sitt navn direkte fra Azeri-folket i Kaukasus, og senere stedet Azov i nåværende Russland. Han pekte på at Odin selv kanskje var en av Udi-folket som var bosatt i hovedsakelig Aserbajdsjan, da disse hadde historier om at deres forgjengere engang hadde dratt nordover. Han satte altså stor lit til de lingvistiske likhetene. Skulle teoriene hans stemme, ville den norske kongerekken med Odin som stamfar, ha sine aner fra Aserbajdsjan. Et sted som Heyerdahl mente hadde vært en rik og mektig kultur en gang i tiden, i likhet med Kina og Mesopotamia.

Etter dette satte Heyerdahl i gang store utgravningsprosjekter, hvor han ønsket å følge Odins ferd nordover, som beskrevet i Ynglingesagaen. Ferden gikk fra elva Don ved Svartehavet, vestover og nordover inn i dagens Sverige hvor han mente Odin og følget endte opp. Heyerdahl fant til og med arkeolgiske spor etter en sivilisasjon i Azov, rundt den tiden han mente Odin hadde vandret nordover.

I november i fjor ankom jeg selv Kish, i en liten skranglete lada-taxi fra byen Sheki, fem km unna. Jeg var fascinert over historiene jeg hadde hørt, og fant ut at når jeg først befant meg i Aserbajdsjan, var jeg bare nødt å ta turen innom dette lille stedet. En sjåfør plukket meg opp på busstasjonen så snart jeg ankom Sheki, og selv om han ikke skjønte engelsk, forstod han fort hvor jeg skulle.

Sjåføren min og den lille lada-taxien hans

Den lille ladaen slet seg oppover de humpete og hullete brosteinsveiene, mot snøkledde fjell og åser fulle av trær i sine vakreste høstfarger. Enkelte steder rant det så mye vann at det var som å kjøre i et eleveleie, men bilen holdt seg overraskende godt på veien. Vi rundet noen smale hjørner rundt husene, unngikk en flokk høner som vandret midt på veien og plutselig kom den lille steinkirken i Kish til syne.

– Åh, er du norsk? Ilhama ropte nesten over seg, og smilte så mye at solen traff gulltannen hennes. Hun arbeider som guide på kirkestedet.

– Thor Heyerdahl mente jo at dere nordmenn og vi aserbajdsjanere er i slekt!

Guiden Ilhama ønsker ikke bilde av seg selv, men vil gjerne teste kameraet og ta et bilde av meg, haha.

– Enkelte mener kirken ble bygget i det første århundre, som den første kirken i Kaukasus, men etter utgravningene fant vi ut at det er feil. Kirken er noen århundrer yngre, men arkeologene fant spør etter en eldre struktur akkurat der kirken nå står. Muligens et slags månetempel, fortalte Ilhama. Hun stammer fra dette området selv.

Trærne i den lille hagen vi stod i bugnet av persimon. Like utenfor står bysten av Thor Heyerdahl, hvor han skuer ut mot kirken og lavlandet nede i dalen. Sporene etter den førkristne bygningen ligger fortsatt i bakken i dag. Keramikkfragmenter, breint bein og et geitehode med horn ligger under en glassplate like ved alteret. De ble funnet under alteret under en utgravning finansiert av Norge, og stammer fra bronsealderen. Funnene beskrives som en offergave og er datert til å være hele 5,000 år gammel. Området kirken står på har dermed vært regnet som hellig i svært lang tid.

Interiøret i den beskjedne kirken i Kish

Både inne og utenfor kirken ble det dessuten funnet graver, hvor kjemper viste seg å være gravlagt. Funnene av disse har gjort menneskene på Heyerdahls «lag» enda mer entusiastiske. Vikinger var vel nettopp sett på som store, kraftige krigere? Disse såkalte kjempene, som ble gravlagt her mellom det tredje og tiende århundre, var alle rundt to meter høye. En av kvinnene var hele 2,2 meter lang. Å finne disse i en region hvor menneskene nå til dags er relativt lave av vekst, var for mange stort (bokstavelig talt).

– Kan jeg spørre deg om noe? Håper jeg ikke er frekk, men hvorfor er ikke du så høy om du er norsk? Ilhama nikket mot gravene, mens hun smilte lurt.

Menneskene som engang levde i dette området var svært lange for sin tid, flere var over to meter høye.

Etter at islam kom og overtok etter kristendommen, fortsatte de lokale å bruke kirken som ønsketempel. De gikk rundt bygningen tre ganger mens de ba eller ønsket seg noe. De mente Gud bodde der inne, fjernt fra alle, langt her oppe i fjellene. Nå til dags blir bygningen fremdeles brukt som et slags ønsketempel for mange. Det sies at dersom man har en ren sjel, ønsker seg noe og klarer å feste en liten mynt til veggen ved alteret, så kommer ønsket i oppfyllelse. Jeg for min del klarte dessverre ikke sette fast mynten selv etter mine to forsøk (kanskje min mørke sjel stoppet meg, haha), mens guiden klarte det på sitt første.

Heyerdahl publiserte boken Jakten på Odin (2001), samt flere artikler om sine teorier om Odin og kontakten mellom Norge og Aserbajdsjan, men møtte mye kritikk. Svært mye kritikk. Det finnes rett og slett ingen håndfaste bevis for Heyerdahls teorier. Helleristningene av båter i Aserbadsjan er flere tusen år eldre enn de i Norge, og selv om de ligner, er de i følge norske arkeologer langt fra like nok. Innskriften i altersteinen i Kish som Heyerdahl mente var forgjengeren til nordiske runer, viste seg å være noe helt annet. Stedsnavnet Azov som Heyerdahl mente var stedet Odin og gjengen stammet fra, fikk ikke sitt nåværende navn før lenge etter Heyerdahl mente folket hadde utvandret. Det er visstnok heller ingen kontinuisjon mellom de arkeologiske gjenstandene fra Aserbajdsjan eller Azov-området i Russland og til Skandinavia, så vidt man vet.

Mange mener Heyerdahl ukritisk valgte å fokusere på de argumentene som passet teorien hans best og ignorerte resten, framfor å lage reelle hypoteser og undersøke om de stemte eller ikke. Han startet jakten sin på Odin og æsene i Aserbajdsjan, men da han ikke fant noe håndfast der, endte han så opp i Russland, for å lete videre. Til tross for kritikken frontet Heyerdahl disse teoriene helt fram til hans død i 2002. På en stein ved bysten hans i Kish står ordene hans skrevet: «Scandinavian mythology describes a god called Odin that came from northern Europe from a place called Azer. I have studied these writings and conclude it’s not mythology, it’s real history and geography».

Den trivelige hagen utenfor kirken i Kish kommer nok bedre til sin rett om sommeren

Når det er sagt, er det enkelte som mener at Heyerdahl kanskje ikke tok fullstendig feil likevel.

Det finnes blant annet gamle britiske manuskripter fra 900-tallet som forteller at de nordiske hedningene ved en feil hadde gudommeliggjort Odin, som egentlig bare var barbarenes konge og høvding. Arkeologen Lotte Hedeager har skrevet en bok hvor hun hevder at heltekongene Olav Trygvasson og Olav den Hellige ikke var hundre prosent norske, men at de var av hunisk avstamming (asiatiske nomader). Hedeager mener Snorre kan ha forvekslet Odin med huneren Atilla, som reiste gjennom Europa, opp til Skandinavia, på 400-tallet, kriget, okkuperte og erobret. Tradisjonen med de store monumentale gravhaugene som oppstod i Skandinavia på denne tiden, blant annet i Uppsala i Sverige, Lejre i Danmark og Borre i Vestfold, hadde sitt opphav i Asia. DNA-analyser av de to kvinnene i Oseberghaugen har dessuten vist at de levde på 700-800-tallet, og muligens kan ha hatt et genetisk opphav fra områdene rundt Iran og Tyrkia. Den norske fjordhesten, fjordingen, er dessuten den historiske asiatiske villhestens nærmeste slektning.

Ett av Heyerdahls argumenter ble dessuten ikke tilbakeslått. Den norske felespilleren Hallvard Bjørgum hadde ved en reise til Aserbajdsjan, funnet store likheter mellom en aserbajdsjansk folkemelodi og en rameslått fra Setesdal. Så store likheter at Bjørgum mener det er reelle sjanser for at tonene muligens hadde sin opprinnelse i Kaukasus, eller kanskje enda lengre øst.

Dette stedet i fjellene i Aserbajdsjan har vært hellig for mennesker i minst 5,000 år

– Ingen turister kom hit til kirka før Heyerdahl fortalte om den til omverdenen, så vi regner han som en slags helt her, fortalte Ilhama. Det er fortsatt ingen stor trafikk, men folk vet hvertfall at stedet eksisterer.

Både utgravningen og restaureringen av den gamle kirken i Kish ble finansiert av norske penger. Etter at arbeidet var ferdig, sjenket de norske myndighetene også penger til å restaurere den gamle kirken i den lille landsbyen Nic, noe nærmere Baku. Nic er hjemmet til Udi-folket, en liten gruppe kristne i et nåværende muslimsk land, som stammer fra de kristne kjempene som engang ble gravlagt her oppe i fjellene. Heyerdahl har på mange måter vært en brobygger mellom Norge og Aserbajdsjan, og bidratt til et samarbeid mellom to nasjoner som ellers ville virket ganske utenkelig.

– Hva med deg, spurte guiden mens hun fulgte meg ut og tilbake til den gamle ladaen, tror du på denne teorien?

– Jeg har lyst til å tro, svarte jeg. Selv om mange mener teoriene er fullstendig usannsynlige, var det også mange som mente Heyerdahl var gal før han seilte over Stillehavet i Kon-Tiki. På en annen side, når fagfolk kaller Heyerdahls teorier for eventyr, så er man nesten nødt til å høre på dem.

Likevel finner jeg meg i å tenke tilbake på DNA-testen jeg tok for et par år siden, som viste at jeg hadde gener fra Sentral-Asia og Kaukasus. Man trodde jo lenge at eposet Iliaden var fiksjon og oppspinn, til en tysk arkeolog på 1800-tallet til slutt tok «Homer» på alvor, studerte tekstene og fant legendariske Troja på ordentlig. Man vet jo aldri, eller hva?

Av og til kan det være vanskelig å ikke la seg rive med. Vi vil vel alle være en del av noe større.

[Google_Maps_WD id=21 map=10]

Hva med deg, tror du det er noe i Heyerdahls teori? Det er jo uansett et ganske spennende eventyr, synes jeg.

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

12 Comments
  1. Dette var kjempespennende lesing! Har hatt lyst til å reise til Aserbajdsjan ganske lenge, men nå ble jeg virkelig inspirert. Må komme meg dit i løpet av 2018! Ønsker deg en fortreffelig dag Renate 🙂

  2. Hyggelig lesning! Har selv fundert på å skrive om nettopp Kish, det er jo et interessant sted! Smakte du på persimon-frukten? De har alltid vært umodne de gangene jeg har vært der. 🙂

    1. Takk skal du ha! Ja, det er et interessant sted, det er sikkert. Likte meg godt der og i Sheki. 🙂 Hehe, jeg fikk faktisk en persimon av guiden, selv om de ikke var helt modne. Den ble med meg helt til Iran før jeg smakte på den.

  3. Sikke dog en spændende og interessant læsning, Renate 🙂 Tak fordi du delte den. Den kirke hold da op hvor ser den smuk ud. Så meget anderledes , det må have været en stor oplevelse.

    /Annette

    1. Takk for det, Annette! Kirken var sjarmerende den, og historien bak syntes jeg var svært så spennende og interessant. Slikt er noe av det jeg liker best med å reise – gode historier 🙂

  4. Utrolig spennende lesning, alt var nytt for meg! Og flotte bilder som alltid, bloggen din er så utrolig fin lesning 🙂 (og ikke minst – et persimon-tre!! det er min store drøm, haha)

    1. Tusen takk for fine ord, Mari! Det setter jeg stor pris på. 😀 Hehe, ja det var ganske nytt for meg også å se et persimon-tre! Høsten hadde fjernet nesten alle bladene på treet, men fruktene hang likevel frodige og store og ventet på å bli modne. Skulle gjerne hatt et slik i hagen hjemme. 😉

  5. Jag köpte Thor Heyerdahls böcker «Jakten på Odin» och «Uten grenser» (på norsk : ) redan när de kom ut och har läst dem nyligen igen.
    Det finns för många sammanträffanden för att det inte skulle vara någon sanning i hans teorier.
    Jag har av någon underlig anledning i många år känt dragning åt Kaukasus, vet inte varför. Det var därför jag köpte böckerna.

    För inte så längesedan fick jag veta att jag tillhör «Långarydssläkten». Denna svenska släkt har tvåfalt blivit noterad i Guinness rekordbok som största kartlagda släkt och utgör 2 procent av Sveriges befolkning.
    Nyligen kartlades släktbanden bakåt med DNA och det visade sig att kvinnolinjen tagit sig från Östafrika via Sudan, Egypten, Israel, Syrien, östra Turkiet, öster om Svarta Havet till Ukraina (under 120 000 år) och hamnade till slut i Långaryd i södra Sverige : )
    Så min intuition hade rätt – jag stammar från samma landområden som Odin – «Öster om Svarta Havet och Ukraina»

    1. Så spennende å lese, Elinor! 😀 Spesielt angående Långarydsslekten (den skal jeg undersøke nærmere). Jeg har enda til gode å lese de to bøkene til Thor Heyerdahl, så jeg håper jeg klarer å finne de et sted. Jeg kjenner meg litt igjen, jeg har hatt en lignende dragning mot Skottland i alle år, og i fjor fant jeg ut at en stor del av slekten min stammer derfra (fra noen generasjoner tilbake)! Jeg synes slik er så fascinerende. Hva om DNA-et «husker»? 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no