Kandovan – første vinterdag i Irans Kappadokia

Lengst nordvest i Iran, på grensen til Aserbajdsjan, ligger Kandovan. Irans versjon av tyrkiske Kappadokia, et lite eventyrland hvor mennesker i lange tider har bosatt seg i grotter og merkelige steinformasjoner. 

Da jeg undersøkte hvilke steder jeg ønsket å besøke i Iran, var det ett sted som fort ble et must. Dette stedet lå svært langt unna de andre stedene jeg hadde sett meg ut, men jeg visste at jeg uansett måtte gjøre det som stod i min makt for å komme meg dit. Landsbyen Kandovan så bare helt magisk ut.

Fra Isfahan måtte jeg hoppe på en 12 timer lang nattbuss for å komme meg til Tabriz. Før jeg kunne dra videre til Kandovan, var jeg nødt til å tilbringe en dag her. Denne storbyen er en av Irans tidligere hovedsteder og den nåværende hovedstaden av provinsen Øst-Aserbajdsjan.

Det første jeg gjorde etter å ha sjekket inn på Darya Guesthouse og lagt fra meg sekken, var å vandre til basaren. Der var det folksomt! Med sin plassering langs den gamle Silkeveien, har Tabriz vært et naturlig sentrum for handel i århundrer. Basaren i Tabriz er den største dekte basaren i hele verden, og en av de aller eldste i Iran. Den var stor, hektisk, voldsom og kaotisk, og nesten umulig å finne fram i.

Nøtter, krydder, frukt, ost, penner, tepper, tobakk, malerier, bøker, kylling, kopier, bønnematter, kasseroller, stoler, griseknoker, godteri, brød, grønnsaker, sauerumper, skjerf, ull, klær, flagg, syltetøy, sko, te. Alt mellom himmel og jord var til salgs. Spesielt utenfor var det full rulle. Det var så mange folk at jeg var nødt til å stoppe noen å spørre om det var noe ekstra som skjedde i dag, som trakk så mange folk. «Neida», fikk jeg til svar, «slik som dette er det hver dag».

Med sin fargerike, lange historie har Tabriz huset mange historiske monumenter. Dessverre har de fleste av dem gått tapt i invasjoner og i naturkatastrofer som jordskjelv og flom.

Den blå moskeen i byen stod ferdig i 1465, og fikk navnet sitt av de mange, vakre blå flisene den bestod av. I dag er det derimot bare en brøkdel av alle flisene som fortsatt henger på sin plass. Moskeen ble nemlig kraftig ødelagt i et jordskjelv i 1778.

I dag er moskeen restaurert, og enkelte av flisene har funnet veien tilbake opp på strukturen.

Tabriz skilte seg veldig fra andre steder jeg hadde besøkt i Iran. Etter å ha tilbrakt en uke i Aserbajdsjan før jeg ankom Iran, var det for eksempel lett å se at de fleste her i byen var azeris og ikke persere. De så annerledes ut både i ansiktstrekk og klesantrekk. Bekledningen kunne dog også ha noe med det iskalde været å gjøre. Menn gikk med pelsluer, og poteter og mais ble kokt eller grillet over åpen flamme på gata, og deretter solgt. Kattunger satt tett sammen for å holde varmen, og jeg kom over de vakreste og deiligste brødene jeg hadde smakt.

Neste morgen ordnet eieren av Darya Guesthouse meg en sjåfør videre til Kandovan.

Kjøreturen fra Tabriz tok oss lenger og lenger opp i fjellene, og landskapet ble fort hvitt. Sjåføren snakket lite engelsk, men han fortalte at snøen hadde falt i dette området i natt, og at i dag var den første vinterdagen.

Da vi nærmet oss og endelig så Kandovan i det fjerne, fikk jeg nesten gåsehud. Litt på grunn av kulden, men også på grunn av stedets merkelige karakter. På denne avstanden så det nesten ut som vi kjørte mot en gigantisk termittkoloni. Hundrevis av små og store steinkjegler stakk opp av bakken ved foten av fjellet, skapt av et vulkanutbrudd for millioner av år siden.

I disse steinkjeglene kunne jeg se små og store hull, vinduer skap av mennesker, som engang valgte å bosette seg her.

Legenden forteller at forgjengerne til menneskene som bor i Kandovan i dag, bosatte seg her for å unnslippe klørne til den invaderende mongolske armeen på 1200-tallet. Mange av disse primitive boligblokkene av stein, har dermed vært bosatte i over 700 år.

Vi kjørte inn i de smale gatene ved elven, nederst i byen. Her var det butikker som solgte nøtter og honning, og restauranter i steinbygninger som i hvilken som helst annen iransk landsby. Solen skinte, og snøen som hadde falt på gatene i natt, hadde så smått begynt å smelte.

Vi parkerte bilen, og jeg avtalte med sjåføren når jeg måtte være tilbake. Deretter var det bare å ta fatt på veien oppover de smale gatene til den gamle bosetningen.

Det er mange steder hvor landsbyer er bygget på fjell, men det er ikke like mange steder landsbyer har blitt bygget inne i fjellet. Ikke bare gav denne byggemåten fred fra inntrengere og krevde lite vedlikehold, den var også svært energibesparende. Steinen holder husene svale på sommeren, og lune på vinteren.

Nå til dags bor det rundt 600 mennesker i Kandovan, fordelt på litt over 100 familier. I dag var mange av dem ute for å måke snø. Barn kastet snøballer, menn kom leiende eller ridende på esel, høner spratt rundt og katter lå og varmet seg i solen. Kvinnene gikk ikke i svart, slik de gjør ellers i Iran, men i chadorer med blomstermønster i grått, brunt og hvitt.

Jeg gikk opp og ned i de mange gatene, hilset på lokale, hørte rauting fra kyr bak lukkede dører og skled på is flere ganger enn jeg kunne telle. Jeg ønsket å se landsbyen på nært hold, og på avstand, og utforske hver millimeter av den. Det var som å besøke familien Flintstones, i en fjern del av verden, hvor livet ikke har forandret seg noe særlig på hundrevis av år.

Det sies at på sommeren mottar Kandovan mange turister (dog milevis unna antallene Kappadokia er nødt til å takle). Nå på den første vinterdagen, var det derimot bare lokale å se i gatene og rundt husene. Og jeg da, som for en gang skyld syntes det var gøy å se snø.

Til tross for den store omveien fra de andre områdene jeg besøkte i Iran, var turen opp til Tabriz og Kandovan på alle måter verdt det. At jeg under to uker tidligere hadde vandret på de varme sanddynene i Maranjab-ørkenen var helt surrealistisk. Til tross for mangelen på nisser og julepynt i Kandovan, dukket faktisk julefølelsen opp i de trange, snødekte gatene.

Praktisk informasjon om Kandovan

Det er enkelt og greit å dra på dagstur hit fra Tabriz, ca. 55 km unna. Det er derimot vanskelig med offentlig transport, slik at man uansett er nødt til å leie taxi i alle fall et stykke av veien. Jeg betalte 30 USD for taxi tur retur fra Tabriz.

I likhet med den historiske landsbyen Abyaneh lenger sør i Iran, kostet det også penger å kjøre inn og parkere i Kandovan. Ca. 40,000 rials (eller rundt 9 kr).

Det er også mulig å overnatte i Kandovan. Laleh Hotel sies å være et luksushotell (prisene gjenspeiler hvertfall det) med både restaurant, jacuzzi og private grotterom tilgjengelig.

Senere på vinteren isoleres ofte Kandovan på grunn av store snømengder, så det er verdt å sjekke før man drar dit, dersom man reiser i sent på høsten/på vinteren/tidlig på våren.

Kunne du tenke deg å besøke denne delen av Iran? Har du blitt overrasket av snø på reise?