Hva kan man forvente i Pakistan?

Verden slutter aldri å overraske meg, og det er den nyligste reisen min et godt eksempel på. Hvem hadde trodd at Pakistan, med sitt fryktelig dårlige rykte, kunne være så vakkert og gjestfritt?

Jeg kom nylig hjem fra Pakistan, etter å ha tilbrakt et par uker i de nordlige områdene av landet. Jeg besøkte Lahore, Islamabad og reiste hele veien nordover til den kinesiske grensen langs Karakoram Highway. Dette er på mange måter en av de mest minnerike reisene jeg har gjort.

Landet Pakistan så dagens lys i 1947, etter å ha blitt separert fra den britiske kolonien India. Religion stod i fokus da de to landene ble adskilt, og Pakistan ble en muslimsk stat. I dag er de to landene langt fra gode naboer, og regnes heller som bitre fiender. I tillegg til India, deler Pakistan grenser med Iran, Kina og Afghanistan, og landet består av flere titalls ulike etniske grupper. De snakker alle ulike språk, som er vidt forskjellige fra hverandre. Det offisielle språket i Pakistan er urdu, som dermed fungerer som bindeleddet mellom de ulike stammene og gruppene. Engelsk snakkes også av mange, noe som gjør det greit å kommunisere også for oss turister.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente å møte i Pakistan. Det man hører om landet i media er utelukkende negativt, og nettopp derfor ligger Pakistan langt fra øverst på reiseønskelisten til folk flest. Turismen i landet døde hen etter 9/11, og det er først de seneste årene at antallet reisende har begynt å vokse igjen. De fleste turistene kommer fra andre land i Asia som Thailand, Malaysia og Singapore, men sakte, men sikkert begynner også Vesten å oppdage dette landet igjen.

Det er bra, for Pakistan har mye å by på.

Her finner man verdens nest høyeste fjell og verdens største konsentrasjon av fjelltopper, verdens høyest beliggende asfalterte grenseovergang (og minibank), den nest største og eldste saltgruven i verden, den tredje lengste isbreen i verden (hele 67 km lang), verdens største menneskeskapte skog (plantet av to brødre), noen av de største moskeene i verden, verdens høyest beliggende polo-bane, og landet er dessuten verdens nest største muslimske nasjon (etter Indonesia), og var også det første muslimske landet med en kvinnelig statsminister. Det er mange rekorder ute å går, med andre ord.

Pakistan er også på mange måter et stolt og tradisjonelt land, som består av store kontraster. Her bruker stort sett alle de lokale, menn eller kvinner, den tradisjonelle drakten shalwar kameez, her dyrkes det ris og appelsiner, men også poteter og epler, her lager man og drikker alkohol selv om det er forbudt av myndighetene, her kjører man på venstresiden av veien, her kan man både bade i havet, gå på ski, vandre i fjell og skoger og krysse ørken, her finner man av dyr alt fra kameler til snøleoparder, her elsker de cricket og volleyball, her ble Osama bin Laden funnet og drept av amerikanske styrker i 2011, her lages rundt 50 % av verdens fotballer, og her ble verdens yngste fredsprisvinner Malala skutt av Taliban mens hun kjempet for jenters rettigheter.

Pakistan er mye. Så, hva kan man egentlig forvente når man reiser dit?

Det er kaotisk

Det første møtet med Pakistan er gjerne med en av de større byene i landet. Pakistan er et av verdens tettest befolkede land, så det sier seg selv at byene er folkefulle, livlige og hektiske. Spesielt det gamle sentrum innenfor de gamle bymurene i Lahore er et kaotisk skue. Her omhylles du i støv, stank og lukten av krydder. Her bor store familier fortsatt i gamle, forfalne murhus. Biler får ikke plass her, men man må likevel dele de trange gatene med utallige motorsykler, geiter, høner, esel, kjerrer, salgsvogner og tusenvis av mennesker. Det selges krydder, klær, kasseroller, tau, chai, brød, jus, kjøtt, tobakk, frukt og møbler i en salig røre. Barn spiller fotball eller badmington, katter kryper tett langs veggene og hunder løper lett til beins forbi. Menn sitter i gamle frisørstoler og får skjegget trimmet, kvinner vandrer sammen i grupper med hijaben trukket opp foran munnen, og motorsykler sneier forbi deg med hele familier oppå. Det er skittent og det lukter. Søppel ligger i store hauger, du må passe deg så du ikke trør på døde (eller levende) rotter. Strømledninger henger i store floker, vann kastes ut av vinduene over deg og innimellom kommer du til inngangsdøren til en gammel moské, hvor du får et minutts stillhet, før en hel gjeng kommer bort og spør om en selfie.

Fantastisk arkitektur

Av de store byene i Pakistan sies det at Karachi har kysten, Islamabad har fjellene og Lahore har historien og arkitekturen. Sistnevnte er uten tvil en vakker, spennende og kaotisk by. På mange måter minner Lahore meg om byene jeg besøkte i India, som New Delhi, Agra og Jaipur. Ellevill og hektisk, med vakre, monumentale byggverk innimellom. Mange av de viktigste byggverkene i Lahore ble reist i Mughal-perioden mellom 1526 og 1857, og bærer denne periodens distinkte stil (et annet berømt byggverk fra samme periode er Taj Mahal). De tre byggverkene i Lahore som absolutt må besøkes er Badshahi-moskeen, Lahore Fort og Wazir Khan-moskeen. Britene satte også sitt preg på byen, og reiste blant annet jernbanestasjonen, bymuseet og postkontoret, alle inspirert av den gamle Mughalstilen.

Litt stolt blir man jo også når man hører at den norske regjeringen har støttet opp med penger til flere av restaureringsprosjektene i Lahore, blant annet Shahi Hammam (og steder oppe i nord), for at kulturarven skal bevares for ettertiden.

Storslagen natur

Naturen i Pakistan er blandt den vakreste jeg noensinne har sett, og det er i grunn sjokkerende at landet ikke havner på flere «de vakreste landene i verden»-lister. Skjønnhet er selvfølgelig subjektivt, men for de som synes enorme, snøkledde fjell, frodige skoger, krystallklare fjellvann, isbreer og små landsbyer der i mellom er flott, så burde Pakistan absolutt havne på reiseønskelisten. Nordlige Pakistan er et paradis for fjellklatrere og de som liker å vandre i naturen. Man kan gå på alt fra lette dagsturer til store ekspedisjoner til topper som f.eks. Nanga Parbat og K2. Landet har enorme mengder fjelltopper over 6,000-7,000 moh, og de fleste er navneløse. De fleste får navn etter de har blitt besteget, så jeg satte meg et beskjedent lite mål om å en vakker dag gi navn til et av disse. Blir du med?

Et gjestfritt folk

Åh, jeg savner fortsatt alle menneskene jeg møtte på denne reisen. De aller, aller fleste var utrolig imøtekommende og hyggelige.  Selv i små landsbyer i fjellene kunne folk litt engelsk, noe som gjorde det relativt greit å kommunisere, og fraser som «sir/madam, please og thank you» ble hyppig brukt. I likhet med land som Iran og Tadsjikistan, regnes gjester som gaver fra selveste Gud, og blir behandlet deretter. Overalt blir man møtt av nysgjerrige blikk, som bryter ut i store smil når man smiler og hilser, og vi ble invitert inn i flere hjem, på middager og bydd på flere te-kopper enn jeg nesten kan telle. Det var for eksempel utrolig hyggelig å sitte i huset til nye venner i landsbyen Ghulkin, og spiste pannekaker dyppet i aprikosolje, og drikke chai. Uansett hvor vi befant oss, kom det hele tiden folk bort for å hilse, si velkommen, og høre hvor man var fra – og for å fylle opp lommene våre med epler.

De kuleste bussene og lastebilene

De kuleste bussene og lastebilene i verden finnes i Pakistan, no joke. Det ble meg fortalt at lastebileierne kan bruke et par årslønner på å dekorere lastebilene sine, for å gjøre dem mest mulig attraktive for å gjøre det enklere å skaffe kunder og arbeid. Det samme gjelder bussene, spesielt i området rundt Islamabad, Lahore og Karachi. Jeg har fortsatt vanskelig for å skjønne hvordan dekkene klarer å holde vekten av all dekoren, spesielt på bussene som dessuten alltid er stappfulle av passasjerer, selv oppe på taket. Man kan sikkert bruke timesvis på å studere alle detaljene på én enkelt lastebil, og ingen av dem er like. Glem heller ikke å be om å få se hvordan de ser ut inne i førerhuset. Enkelte av disse interiørene ser ut som rullende diskotek, og man kan undre på hvordan de klarer å se noe utenfor frontruten i det hele tatt.

… Og de skumleste veiene

Hjelpes, etter å ha kjørt utenfor kartet på steder som Georgia og Tadsjikistan og på «dødsveien» i Bolivia, trodde jeg at jeg hadde opplevd skumle veier. Men så dro jeg altså til de nordlige områdene av Pakistan. Å kjøre på smale, hullete grusveier midt i fjellsiden uten sikring i kraftig stigning er ille nok i seg selv, men når man i tillegg deler veien med geiter og kyr, biler som skal forbi, og små og store steiner som konstant kommer rullende ned mot bilen, topper det hele seg. Ikke minst når man må kjøre på disse veiene i et forrykende lyn og tordenvær om kvelden, med kraftig regn som skaper enorme fosser som renner ned fjellsidene og gjør det umulig å se om bilen fortsatt befinner seg på veien, eller om man er på vei ned fjellsiden i fritt fall… Bare den første dagen dagen på Karakoram Highway kom vi til tre ulykker hvor lastebiler var involverte, og traff en kar som hadde fått bilen sin smadret av en gigantisk stein. I dagslys og finvær var det ikke like nervepirrende, men likevel. Neste gang jeg skal til nord-Pakistan vurderer jeg kraftig å fly mellom Islamabad og Gilgit, men på en annen side, så mister man jo da hele det eventyrlige aspektet med reisen (men beholder kanskje livet, haha?).

Et svært lavt prisnivå

Prisene i Pakistan er blant de laveste jeg har opplevd, og det er kanskje ikke så rart. Det sies at over 70 % av landets innbyggere lever på under 2 dollar om dagen… En stor middag på et hotell med to kopper te og en stor flaske vann, kom f.eks. på 30 kroner. Inngangspenger til attraksjoner koster gjerne bare 100 rupis, eller ca. 6 kroner. Fortene i Hunza-dalen koster 800 rupis i inngang, altså 50 kroner. På en butikk handlet jeg en stor flaske vann, en pakke nøtter, en pose popcorn og smarties til 175 rupis, eller 10 kroner, for alt.  Bensin/diesel koster 5 kroner literen. Epler i Hunza-dalen koster ned i 60 rupis for kiloen, eller ca. 3,5 kroner. NATCO-buss fra Islamabad til Gilgit (ca 16-17 timer) koster rundt 150 kroner. Jeg fikk hennatattovering i Lahore for 150 rupis, eller rundt 9 kroner, og fikk beskjed om at en hårklipp ville kostet ca. 300 rupis (19 kr). Ønsker man å shoppe lokale klær (salwar kameez) får man de ned i 2,000 rupis (125 kroner) for et fullt sett inkl. topp, bukse og dupatta (skjerf). Smykker og øredobber får man for rundt en norsk tier. Overnatting koster gjerne bare 100-500 kroner natten på hoteller med «turiststandard».

Sterkt krydret mat

Dersom du ikke liker krydret, sterk mat, kan du få det vanskelig i Pakistan. De første par dagene følte jeg at magen konstant kokte i chilikrydder. Hvem visste at maten til og med svir når den kommer ut igjen? Haha. Selv der jeg ba om mild mat, var den alltid hakket for hot for min del. Da måtte jeg av og til bare drukne den i yoghurt for å overleve… Heldigvis venner man seg til det meste. Det skal også sies at maten var overraskende god. Rettene biryani, korma, og chicken handi var alltid gode, men vanlig curry var lettest å oppdrive. Maten blir gjerne servert med de flate brødene roti eller paratha, men for min del ble nystekte naan favoritten.

En fin motvekt til all den sterke maten er forresten all den deilige, friske frukten man får tak i i de nordlige områdene. Det var eplesesong da jeg besøkte, og gatene flommet nesten bokstavelig talt over av epler. Druer og pærer var også i sesong, og tidligere i sesongen er det aprikosen som gjelder.

Nærkontakt med politiet

Nærmest utallige steder langs Karakoram Highway stoppes du av politiet på checkpoints for å registrere hvem du er, og langs flere av sterkningene langs veien vil du få politieskorte. Ikke nødvendigvis fordi det er så utrygt. Enkelte steder er det fordi de er redde for at du arbeider som spion for India (ja, faktisk), og er der for å ødelegge for dem (spesielt steder med veiarbeid/brokonstruksjoner osv). Det litt morsomme er at, selv om resten av verden nærmest vil arrestere deg for å fotografere slike checkpoints eller selve politiet, er det fullstendig motsatt i Pakistan. Her kommer selv politisjefen bort til deg med et ønske om å bli fotografert! «Mr. Big Boss likes you!» fikk jeg høre, og kunne ikke dra videre før jeg hadde tatt bilde med han. Det skal derimot sies at det blonde håret mitt kanskje gav meg en del fordeler… mer om det i neste punkt.

Å bli behandlet som en kjendis

Som vestlig blir man behandlet som en konge (eller dronning) i Pakistan, det er ikke til å stikke under en stol. Hvor man enn går blir man raskt midtpunktet i forsamlingen,  uansett hvor mye man dekker seg til. Hver dag er det et titalls mennesker som spør deg om selfies, og det femdobbelte tar bilder av deg uten å engang spørre. Det er helt surrealistisk å hele tiden ha alles øyne på seg, spesielt for slike som meg som hater å være i sentrum. Menn kom og spurte om bilde, kvinner kom og spurte om bilde, menn kom og spurte om jeg kunne være med på bilde med konen deres eller søsteren deres, eller barna deres, eller teddybjørnen deres eller bilen deres. Til slutt begynte vi å tulle med at alle som kom bort og spurte «Can we please take a selfie with you?» måtte betale 50 rupis for bildet, og så kunne vi gi pengene til veldedighet, haha.

Det er dessuten helt merkelig hvor mye rart jeg fikk lov til å gjøre. Reglene forsvant fullstendig. Jeg fikk til og med komme bak sperringene i museet på Lahore Fort for å ta bilder av Laili, den 200 år gamle utstoppede hesten til Maharaja Ranjit Singh, selv om det egentlig var strengt forbudt.

Alt går ikke helt på skinner

I et land som Pakistan er det sjeldent at alt går på skinner (selv ikke metroen i Lahore går på skinner, men på hjul!). Jeg ble ikke hentet på flyplassen, selv om det var avtalt, og måtte finne ut av det selv. Telefonen min virket ikke. Jeg kom meg ikke til den tøffe grenseseremonien mellom Pakistan og India fordi lunsjen tok for lang tid og damene jeg reiste sammen med måtte be. Legger man planer må de gjerne forandres tyve ganger før man får de gjennomført. Veier eller checkpoints stenges, og plutselig står man fast. Strømbrudd skjer titt og ofte. Gjerne mens du sitter på do, står i dusjen eller spiser middag i et rom uten vinduer. Det kan derfor være greit å enten ha telefonen eller en hodelykt i nærheten at all times. Ting tar generelt også tid, og det er sjelden mye stress å spore hos de lokale for å få ting gjennomført. Det må man bare akseptere.

Man reiser ikke til Pakistan dersom man ønsker en rolig og behagelig ferie. Her befinner man seg utenfor komfortsonen stort sett hele tiden. Men det er vel akkurat det som gjør det til et eventyr å reise rundt i dette landet.

Pakistan altså, du er et eventyr.

Hva med det praktiske, da?

Visum

Skal man reise til Pakistan, må man ha visum. Dette skaffer man hos den pakistanske ambassaden i Oslo (man kan bare søke visum til Pakistan i det landet man selv er bosatt i). Man må så i tillegg til passet levere inn reiseruten sin, kopi av flybilletter, et invitasjonsbrev fra landet (det får man automatisk dersom man reiser med et pakistansk reisebyrå), visumsøknaden og to passbilder. Prosessen tar gjerne fra 2-4 uker, så søk i god tid. Prisen for turistvisum ligger på 325,- for 30 dager i landet.

Penger

Jeg tok med meg alt av penger i kontanter hjemmefra, fordi jeg fikk høre at man ikke alltid kan stole på minibankene. USD er den mest praktiske valutaen å ta med seg, og det beste er å veksle pengene på et vekslingskontor når man kommer fram, og ikke i selve banken. Sistnevnte gir dårligere vekslingskurser.

Sikkerhet

Man hører mye rart om situasjonen i Pakistan. UD fraråder for eksempel reiser til KPK-regionen (Khyber Pakhtunkhwa), men det er litt vanskelig når man har tenkt seg opp til Hunza. Mange områder av Pakistan regnes som utrygge (med god grunn), andre regnes som trygge. Myndighetene jobber hardt med å slå ned på terrorisme og ekstremisme. De stedene hvor turister oppholder seg, er det som regel liten grunn til bekymring. Når det gjelder steder med større risiko, vil man som utlending alltid får politieskorte, som sørger for at alt går bra. Man skjønner fort at selv om mannfolkene gjerne går kledd slik som vi er vant til å se Taliban gjøre, er de langt fra terrorister. De er vanlige folk i gata, som meg og deg, og noen av de mest hyggelige og gjestfrie skapningene i verden.

Den største bekymringen er nok trafikken, og å holde seg frisk (mange sliter med magetrøbbel, men selv slapp jeg unna), selv om jordskjelv, flom og jordskred også kan bli en realitet. Før du drar til Pakistan kan det være en god idé å registrere seg hos UD, så får du hjelp/informasjon dersom det skjer noe.

Å reise alene

Jeg valgte i denne omgang å reise med et lokalt reiseselskap, slik at jeg ikke reiste helt alene (og reiste dermed med guide, sjåfør og fire malaysiske kvinner (og et vietnamesisk par var med på deler av turen)). Når jeg ser tilbake på reisen, er jeg i grunn ganske glad for det. Hadde jeg vært mann, hadde jeg ikke tvilt på å reise alene, men etter å ha sett hvilket søkelys jeg fikk på meg (både når jeg gikk sammen med de malaysiske kvinnene, når jeg gikk med lokale og ikke minst når jeg gikk alene), hadde jeg nok syntes det var nokså ubehagelig å møte dette landet helt alene første gang, uten at jeg nødvendigvis tror det ville skjedd meg noe negativt. I nord tror jeg derimot det er både enklere og mer komfortabelt å reise alene, enn i områdene lenger sør.

Guiden og de fire malaysiske kvinnene jeg reiste med

Overnatting

På denne reisen overnattet jeg stort sett på hoteller med «turiststandard». Likevel er rommene man møter sjeldent helt rene (alt fra hår på puta til skitne toaletter og sigaretter i søppelbøtta, til generelt dårlig renhold og vedlikehold), og varmvann og oppvarming en mangelvare. Der det var minusgrader ute på natten, var det ikke mye varmere inne i rommet, for å si det slik. Heldigvis fantes det alltid haugevis med tepper man kunne låne, slik at man slapp å fryse. Det fantes derimot nesten alltid enten A/C eller vifte i taket, slik at man får en grei temperatur og sirkulasjon i rommet dersom man reiser på sommeren. Ta gjerne med en silkelakenpose, både for litt ekstra varme og for å skape avstand til mindre rent sengetøy.

Transport

Det finnes flere ulike transportformer for å komme seg rundt i Pakistan. Inne i selve byene fungerer både taxi, uber, careem og rickshaw som transportmiddel. Mellom byene er tog, buss eller fly best. Ønsker man å reise opp til Hunza-området, kan man enten ta en 16-18 timer lang buss mellom Islamabad/Rawalpindi og Gilgit, og derfra lokalbuss videre oppover, eller ta fly mellom Islamabad og Gilgit (som ofte kanselleres pga dårlige flyforhold).

Jeg reiste jo rundt i luksus i egen liten minibuss med ganske god plass siden vi var så få, og kan derfor ikke si noe om hvordan lokaltransporten mellom byene er. Men med tanke på hvor dårlige veiene er, og hvor sinnsyk trafikken er, ville jeg nok valgt å leie bil med sjåfør neste gang også (eller haike med en av de sykt kule lastebilene).

Informasjon om Pakistan fra andre bloggere

Dette er kanskje ikke reisemålet de fleste har høyest på bucketlisten sin, derfor var det begrenset med informasjon å finne. Mye nytting informasjon fant jeg derimot hos noen av mine favorittbloggere; Lost with Purpose, Against the Compass, Uncharted Backpacker og Johnnybajdzjan. Snart kommer det nok også informasjon fra norske Vagabjorn, som er der for øyeblikket. Det er også mye bra informasjon å få på facebooksiden Backpacking Pakistan.

Var det noe i dette innlegget som overrasket deg? Er Pakistan et land du kunne tenke deg å besøke selv?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

20 Comments
  1. Så spennende! Og vakkert! Og for noen skumle veier! Tror jeg hadde foretrukket det flyet, gitt… På de veiene hadde jeg i hvert fall ikke villet sitte på med en av de vilt dekorerte lastebilene hvor sjåføren knapt kan se gjennom frontruten. De har en jobb å gjøre før de kommer opp på trafikksikkerhetsnivået vi har her hjemme 😀

    1. Huff, ja de veiene var virkelig noe for seg selv. Og du har nok rett, å kjøre de i en av disse lastebilene som er så dekorerte at man så vidt ser ut vinduene, er kanskje noe risikabelt. 😉 Så absolutt. Det var titt og ofte man så fem familiemedlemmer på én og samme motorsykkel, eller barn sittende framme på støtfangeren til disse lastebilene i fart, eller 8-10 stykker presset inn i små biler (som var så fulle at de måtte kjøre med bagasjeluken åpen og menn hengende ut bak mens de klamret seg fast…). Helt villt.

  2. WOW sikke en spændene oplevelse og dejligt at læse om et land, som så få har skrevet om. Der ser bestemt meget smukt ud og dejligt, at befolkningen er så gæstfrie. Men er de fleste egentlig ikke det? Jeg tror ikke at jeg ville have lyst til at køre på den vej. Jeg er ikke bange for særligt meget men en vej hvor bare en sten kan gøre udfaldet også ender du i afgrunden – nej tak 😉

    Jeg tror bestemt at det var en god ide ikke at rejse alene på denne tur men i et selskab og det lyder og ser ud til at have være en fantastisk oplevelse. Tak for et dejligt indlæg, Renate.

    /Annette

    1. Du har rett, mange av de man møter når man reiser er utrolig hyggelige og gjestfrie. Likevel er gjestfriheten jeg har opplevd i f.eks. Pakistan, Tadsjikistan og Iran bare noe helt spesielt. Det er i grunn litt vanskelig å forklare hvordan man blir møtt av disse menneskene. 🙂 Haha, man må absolutt holde tunga rett i munnen når man kjører den veien altså… Takk for det! 🙂

  3. For en fantastisk tur du har vært på. Alt fra natur til arkitektur til mennesker. Så spennende å lese litt grundig bakgrunnshistore om Pakistan også. Jeg ante ikke at de har vært en del av India men «kjente» igjen truckene og dårlige veier samt popularitet, fra vi var i Nepal. De har adoptert det meste fra India. Ganske så glorete. Hehe 🙂 Det er absolutt et sted jeg har lyst til å reise så takk for tips 🙂
    Hilsen Laila 🙂

    1. Ja, denne reisen var bare helt vanvittig, på mange måter. 🙂 Hehe, ja det er nok en god del likheter mellom Pakistan, India og Nepal. Kjente igjen mye selv, men siden det er ganske mange år siden jeg besøkte disse to landene nå, var det på mange måter et stort kultursjokk å møte Pakistan. Kjenner at det frister ekstra mye med et gjenbesøk med Nepal nå hvertfall! Haha, og ja, de bussene/lastebilene er vel selve definisjonen på glorete, men å så gøyale! 😉

  4. Dette høres ut som et skikkelig eventyr, Renate! Jeg har nå og da hørt om hvor vakkert det er i fjellene i Pakistan, men har aldri sjekket opp hvordan det faktisk er å reise der. Kult å få høre erfaringen din!

    Mye av det du skriver minner meg om India, men det er nok enda mer eksotisk og uoppdaget i Pakistan ja. Og jeg som synes det var slitsomt å bli tatt bilde av i India hele tiden – dette høres enda verre ut. Haha! Hvis man vil prøve ut livet som kjendis vet man hvor man skal dra! 😛

    1. Naturen var bare sinnsykt flott, og ja, jeg vil tro du fant mange likheter med India. Spesielt Phunjab-området var jo som å være i India, bare at islam preget området på en annen måte enn det hinduismen gjør over på den indiske siden. Veldig interessant å se likhetene og forskjellene 🙂 Haha, ja drar man til Pakistan blir man «instant celebrity», og får virkelig øve på selfieposeringene sine. xD

  5. Pakistan er virkelig en spenstig destinasjon å reise til. Jeg har egentlig ikke vurdert Pakistan som reisemål selv om jeg vet at det er mange fantastiske fjell der, men jeg hadde heller aldri sagt nei om muligheten dukket opp. Så reiser du tilbake for å sette navnet ditt på et fjell, er jeg hel klart med! Veldig fin reiseskildring og mange flotte bilder 🙂

    1. Så gøy at du kunne tenke deg å bli med på fjelltur! Neste gang reiser jeg tilbake med bedre tid til å dra på ulike fjellturer, det var så synd at jeg ikke rakk det i denne omgang. Mulighetene for slik er nesten uendelige i de nordlige områdene av Pakistan. 🙂

    1. Hei Kai! Så spennende. Hvordan var det å reise rundt i landet før 9/11? Hadde vært interessant å høre. Murree høres flott ut, kom meg ikke dit selv, men de jeg reiste sammen med ble igjen et par dager i Islamabad og dro dit på dagstur. Sa det var et fin og frodig sted. 🙂

    1. Tusen takk for det, Mette! På grunn av dårlig internettilgang på reisen ble det dessverre ikke lagt ut like mye på snapchat som ellers, men tar det igjen med mange innlegg her på bloggen etterhvert. 😉

  6. Kanonbra artikkel! Synes det var veldig spennende å lese og så utrolig mange rare opplevelser du har fått! Naturen virker utrolig der og skulle gjerne reist for å se den. Samtidig må jeg innrømme at jeg er skeptisk til Pakistan (som mange andre). Så blant annet nylig at NRK omtalte blasfemilovene i landet, og selv om det er trygt å reise rundt så vet jeg ikke om jeg egentlig har lyst til å støtte et regime som holder på som de gjør. Det er jo synd for lokalbefolkningen som kunne dratt nytte av inntekter fra turisme, og det virker jo som det er mer enn nok å gjøre der! Men når du snakker om å bestige et fjell som ikke har fått navn enda og spør om noen vil bli med, da er det jo umulig å ikke tenke «Jaaaaaa», for det høres ut som en utrolig opplevelse! 🙂

    1. Tusen takk for det! Fjellene der frister bare nye fryktelig. 😀 Jeg skjønner absolutt hva du mener angående myndighetene, og blasfemilovene. Det er helt horribelt, og heldigvis har verden fått hørt mye om det i det siste angående saken med Asia Bibi. Det er heller ikke et regime jeg har lyst til å støtte, men på den andre siden, finnes det mange mer eller mindre horrible regimer der ute (f.eks. Iran, Nord-Korea, Syria, Saudi-Arabia, Russland, Kina, osv), og dersom ingen reiser til disse stedene vil jo dessverre lokalbefolkningen lide økonomisk, som du sier. Dessuten får man høre deres personlige historier og erfaringer, og kan ta disse med ut i verden for å spre informasjon som ellers ville vært innestengt bak landets grenser. Man kan hjelpe til med å gi befolkningen en stemme, og sette et kritisk søkelys på situasjonen. Er man mange nok, så kan man kanskje til og med hjelpe til med å starte endringer. Det er vel ønsketenkningen hvertfall, og menneskene jeg møtte i Pakistan var alle så utrolig glade for at vi ønsket å besøke landet deres.

  7. Hei Renate
    Veldig hyggelig å se at du har vært i Pakistan og hatt en positiv opplevelse. Jeg er selv fra Pakistan og har alltid savnet å kunne dele hvor fint det egentlig er der, hvor imøtekommende mennesker som finnes der og så mye talent det er i det landet, alt fra tekstil, fotball produksjon, utdanning osv. Media viser veldig mye negativitet. Jeg kjente meg igjen i ALT du skrev, veldig fin beskrivelse. Håper Pakistan kan bli et turiststed i framtida, hvert fall de nordligste delene er verdt å oppleve.
    Takk for en fin blogg!

    1. Hei Nina! Så hyggelig å høre fra noen som er fra Pakistan selv. 🙂 Ja, landet er helt nydelig og menneskene jeg møtte likeså. Pakistan er jo et stort land, med svært mange innbyggere, og jeg er enig med deg i at det er trist at media bare fokuserer på de negative menneskene/hendelsene derfra. Jeg har god tro på at Pakistan med årene bare vil bli mer og mer populært igjen. 🙂 Tusen takk for hyggelig kommentar!

  8. Åh, Renate, du er så flink til å friste meg med nye destinasjoner, altså! Pakistan har stått på lista en stund nå, særlig etter i sommer da ei jeg følger på Instagram var i Pakistan og hun postet så utrolig mye vakkert. Jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg at Pakistan skulle se ut som, men jeg ble helt trollbundet av det jeg så. Har snakket endel med ei på jobben som er fra Pakistan, og har tulla med at jeg blir med henne neste gang hun skal hjem (eller, det er mulig hun hvertfall oppfatter det som tull, selv er jeg ikke helt sikker på om det er så tull, for FOR et spennende land!) Takk for et informativt innlegg, nå fikk jeg om mulig enda mer lyst til å besøke Pakistan. 🙂

    1. Haha, men så gøy at du synes det da! Ja, blant annet Alex fra Lost with Purpose, Sophiesmiles og Eva Zubeck har postet utrolig mye flott fra Pakistan på instagram. Det var blant annet fra dem jeg fant inspirasjonen til å endelig dra dit. Artig at du har en kollega fra Pakistan. Det kan jo gi en glimrende mulighet til å reise dit! Jeg hadde også en pakistansk kollega for mange, mange år siden, som blant annet lærte meg å telle til ti på urdu og snakket varmt om landet sitt. Da ante jeg jo ikke hva landet hadde å by på, så nå er det litt gøy at jeg endelig har vært der. 🙂 Håper du får muligheten!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic