Da kong Dinis giftet seg med sin dronning Isabel i 1282, fikk hun den vakre middelalderbyen Óbidos i bryllupsgave. Med sin høyreiste borg, hvitkalkede hus med fargerike bånd og røde teglsteinstak, smale brosteinsgater og frodige omgivelser er den portugisiske småbyen virkelig en dronning verdig.

Óbidos ligger i Oeste-regionen av Portugal, i underkant av én times kjøring nord for Lisboa. Midt mellom de grønnkledde engene stikker en middelalderborg opp av terrenget. Siden maurene reiste de høye murene på 700-tallet har de beskyttet Óbidos fra inntrengere. Vel, bortsett fra de kristne portugiserne som erobret dette området er par hundreår senere. I dag huser det gamle middelalderslottet en pousada, eller hotell, for de som har god råd eller vil unne seg litt ekstra luksus i historiske omgivelser.

Til tross for sin lille størrelse har Óbidos en rekke interessante attraksjoner. For det første er det som et eventyr å bare vandre rundt i de små gatene og smugene som småbyen er full av. Selv hovedgaten Rua Direita er smal og har en sjarmerende karakter, til tross for at det er her turistene hovedsakelig samler seg når de besøker middelalderbyen. Langs gaten er det flere som selger lokalprodusert kirsebærlikør kjent som ginja de Óbidos eller bare ginja. Den ble først laget av munker i regionen allerede fra 1700-tallet, som drakk de søte dråpene før eller etter middagen. Det er også mulig å bare kjøpe en liten smakebit av likøren for å nyte før man vandrer videre. Denne blir servert i en liten sjokoladekopp. Den søte likøren sammen med den mørke, noe bitre sjokoladen utgjør en herlig blanding.

Overalt ser man Óbidos hvitkalkede hus med malte bånd i blått eller gult. Å male slike bånd er en gammel maurisk skikk, som er videreført inn i våre dager. De fargede kantene skulle holde onde ånder unna. I dag bidrar de til å skape ekstra karakter til de allerede sjarmerende husene. Det er vanskelig å vandre mange meter før kameraet må opp igjen. På våren dekoreres dessuten småbyen i hengende kaskader av blåregn og av blomstrende, rosa judastrær. Passerer man et blomstrende sitrustre henger den søte, intense lukten tungt i luften.

Til tross for sin beskjedne størrelse har Óbidos svært mange kirker. 14 stykk, om jeg husker riktig. Jeg var inne i noen av de, blant annet Igreja de Santa Maria på byens torg. Dagens kirke er fra 1500-tallet, men det sies at på stedet har det stått en kirke siden før maurernes ankomst, som senere ble omgjort til moské og deretter til kirke igjen etter portugisernes erobring av området. Det malte, hvelvede tretaket er et fantastisk skue.

Rett ovenfor kirketorget står dessuten den gamle gapestokken i stein. Der hvor kriminelle før ble uthengt til spott og spe, står i dag turister og poserer med smil og latter.

En annen kirke som skiller seg ut er Igreja de Misericordia, hvor veggene består av blå- og gulmalte fliser fra 1600-tallet fra gulv til tak. Til og med søylene er malte, og en gammel blå porselensstatue av jomfru Maria kan ses ovenfor inngangen.

Kirken som kanskje skiller seg aller mest ut er ikke lenger en kirke i det hele tatt. Igreja de Santiago ligger tett inntil slottet i helt i enden av Rua Direita. Den ble opprinnelig reist i 1186, men måtte gjenreises på slutten av 1700-tallet etter et jordskjelv. I dag er kirken avkristnet, omdøpt til Livraria de Santiago og fungerer som bokhandel. Det er et spesielt skue å se det vakre kirkerommet dekorert med all verdens bøker. Nærmest som et alter til bøkenes verden.

Obidos med sine omtrent 3000 innbyggere, har faktisk hele 14 bokbutikker og en egen bokfestival hver oktober. Litt av en bragd. I 2015 utnevnte UNESCO Óbidos som offisiell litteraturby, og dette gjorde at byen i tiden etter har tiltrukket seg enda flere bokelskere.

Uansett hvor man går i Óbidos kan man ikke unngå å se de høyreiste murene som omringer den historiske kjernen. Murene er halvannen kilometer lange, og i god stand for sin alder. Ønsker man å se byen fra et litt annet perspektiv enn nedenfra, kan man ta turen opp på murene og vandre byen rundt. Ikke bare får man se Óbidos fra et fugleperspektiv, men også utsikten på utsiden av murene. Ut over engene, skogene og vinrankene som danderer landskapet utenfor byen. Legg også merke til den gamle akvedukten fra 1500-tallet og den spesielle kirken viet Senhor da Pedra (Lord of Stone).

Underveis passerer man flere tårn og inngangsporter. Den største, viktigste og vakreste av disse er Porta da Vila. Dagens porthus er fra 1700-tallet, og er i to etasjer. Øverst er den dekorert med vakre azulejos, portugisiske fliser i hvitt og blått. Blant flisene er også et skrin viet byens skytshelgen, Nossa Senhora da Piedade. Selve portåpningene er smale, men til tross for at Óbidos er bilfri, så jeg en bil som klarte smyge seg ut gjennom åpningene.

Hver vår holdes en sjokoladefestival i Óbidos, som tilfeldigvis startet på samme dag som jeg besøkte småbyen nå i 2023. Et skikkelig lykketreff for min del. Er det noe jeg liker like godt som vakre historiske steder som dette, så er det sjokolade. Hvert år har festivalen et nytt tema, og årets tema var tegneseriefigurer. Inngangsbilletten kostet 10 euro, og gav tilgang til en rekke utstillinger, demonstrasjoner, smaksprøver, kurs og konkurranser. Jeg fikk blant annet dekorere min egen donut med sjokolade og strøssel, se imponerende sjokoladefigurer i stor skala (laget av flere hundre kilo sjokolade), se sjokolademakere i aksjon – og smake på utrolig mye godt.

Til tross for all sjokoladen følte jeg behovet for en sen lunsj før jeg forlot den lille byen. Restaurantene var derimot ganske fulle på denne tiden og jeg hadde ikke spesielt god tid før bussen tilbake til Lisboa skulle gå. Derfor ble de mange food truck’ene utenfor murene i anledning sjokoladefestivalen redningen. Her kunne man kjøpe sjokoladetrekte jordbær, enda flere donuts, andre tradisjonelle portugisiske søtsaker og mye annet godt. Jeg gikk derimot for en bifana. En lokal type sandwich med kjøttstrimler og sennep i et rundstykke. Enkelt og godt.

Jeg forlot derfor Óbidos både mett i magen og av synsinntrykk. Denne vakre byen ble en liten favoritt nå som jeg tenker tilbake på reisen til Portugal. Byen kan fint besøkes på halvdagstur eller dagstur på grunn av sin beskjedne størrelse. Neste gang blir jeg nok over natten for å oppleve stedets atmosfære etter at dagstur-turistene har dratt hjem. Det er jo gjerne da steder som dette virkelig kommer til sin rett, eller hva?

Praktisk info om Óbidos

Óbidos ligger omtrent 80 km nord for Lisboa. Har du bil kommer du deg hit på 45 minutter. Tar du toget trenger du omtrent to timer. Velger du derimot buss fra Lisboa er du her etter ca. én time.

Busselskapet heter Rápida Verde og går fra busstasjonen Campo Grande i Lisboa (som du enkelt kommer deg til med metroen). Bussene går omtrent hver time på hverdagene, og noe sjeldnere i helgene. Billettene kjøpes hos sjåføren med kontanter og koster 8,50 euro (mars 2023).

Busstoppet i Óbidos ligger rett utenfor bymurene og Porta da Vila, og er dermed enkelt å finne tilbake til.

Har du vært i Óbidos selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å besøke?