Kazbegi – telttur blant kloster og fjell

Kjører man nordover fra Tbilisi er det muligens Georgian Military Highway man befinner seg på. 160 km nord for Georgias hovedstat befinner man seg bare kilometer fra grensen til Russland. Her ligger Georgias tredje høyeste fjell seg – 5,033 meter høye Kazbegi. Et par tusen meter lenger ned ligger kanskje landets mest fotograferte kirke seg, og opp hit skulle vi og telte for natten.

Til tross for navnet er det kanskje å ta i litt vel hardt når man kaller veien en «highway», men denne ruten har vært et knutepunkt mellom de nordlige og sørlige områdene av Kaukasus i flere hundreår. Som andre steder i Georgia, har myndighetene satt opp skilt hvor det står «Sorry for the inconvenience» hvor veien plutselig går fra nogenlunde asfalt, til grusvei med gigantsteiner og megakratere. Men det virker som de har tatt grep, i alle fall her, for denne veien var en av de beste mindre veiene vi kjørte på i landet. Og for ikke å nevne den utsikten, den utsikten! Det var i grunn vanskelig å holde øyene på veien. Men det må man jo gjøre… plutselig ligger det jo rett som det er en ku midt i veibanen og slapper av.

Før vi kjørte inn i det skikkelige høylandet passerte vi også den utrolig vakre plasserte festningen Ananuri. Den vannfargen liksom, den vannfargen! Her klatret vi opp i de gamle borgmurene, så på utsikten over kirketakene og kunne utforske så mye vi bare ville.

Vi passerte også et stort minnesmerke langs veien. Det ble reist av russerne som et symbol på deres 100 år lange «vennskap» med Georgia, i årene 1873-1983. Med andre ord én av Russlands okkupasjonsperioder i denne regionen av Kaukasus. Georgerne lar monumentet stå som en del av deres historie, selv om det er likevel en historie de ikke er spesielt enig i.

Etter å ha passert endeløse kilometer med parkerte lastebiler (i kø for å komme over grensen til Russland?), kom vi til slutt til landsbyen Stepantsminda. Denne lille byen, som tidligere het Kazbegi, ligger bare én mil unna storebroren i nord, og er et populært tilfluktsmål for turister i landet. Turmulighetene er fantastiske, og flere velger å ta turen helt opp på Mount Kazbegi. Målet til de fleste er derimot Treenighetskirken Gergeti, beliggende på er høyde over landsbyen.

Mange velger å gå opp hit, en tur på ca. 2-3 timer. Andre betaler en god sum for å sitte på en av de lokales firhjulsstrekkere. Veien opp er nemlig ikke noe særlig å skryte av. Hvis man i det hele tatt kan kalle det en vei… Vi våget oss opp med leiebilen vår, og det føltes ut som vi kjørte i et elveleie hele veien opp, på tuppen av et stup det meste av tiden. Russerne bygget faktisk en fjellheis opp hit mens de okkuperte området for å gjøre det lettere tilgjengelig, men det ville ikke georgerne ha noe av. De følte taubanen ødela den urørte naturen, og de rev den rett og slett ned. Kanskje er det derfor de ikke gjør noe med veien heller.

Uansett om man ankommer i bil eller til fots tror jeg reaksjonen er den samme når man endelig kommer over åstoppen og ser bort på kirken omkranset av gigantiske spisse fjell – man blir nesten målløs. I seks århundrer har kirken stått her oppe, og blitt pisket av regn, hagl og snø, brent av solens skarpe stråler og holdt stand mot vinden. I like mange århundrer har det bodd munker her oppe. Midt i ingensteds, men samtidig midt i sentrum av det hele. Det er helt utrolig.

Rundt oss går det gressende kyr, men de enser oss ikke. Vi velger oss en teltplass litt oppe i høyden og håper på en fin utsikt bort mot kirken når vi våkner neste morgen. Det er flere som har tatt med seg teltet for å overnatte her, men de ligger lenger ned i den lille dalen, og vi føler oss i grunn ganske alene her oppe i høyden. Etter å ha utforsket kirken, setter vi opp teltet, tar fram vinflasken og den medbrakte maten mens solen begynner å gå ned.

I skumringen synker temperaturen ganske raskt her oppe i høyden, og til slutt søker vi tilflukt i teltet for natten mens fullmånen henger over kirken og lyser opp landskapet.

Etter en noe kjølig natt våkner vi i tid for soloppgangen. En ensom munk i svart vandrer opp mot kirken i gryningen. I det solen sakte, men sikkert stiger høyere på himmelen strekker solstrålene seg nedover fjellet og mot kirken. Skyene som lå over fjellene i går kveld er nå helt borte. Himmelen er fullstendig blå. Snøkappen på det majestetiske fjellet Kazbegi skinner rosa i morgensolen. En liten sort hund kommer bort for å holde oss med selskap, og sovner til slutt av inne i teltet mens vi nyter utsikten utenfor.

Det hele er så vakkert. Men tiden går fort, og etter et par timer er vi nødt til å pakke i bilen for å komme oss videre. Bare veien ned til Stepantsminda tar jo halve dagen. Nesten. Men det er jo så verdt det. Mens vi pakker ser vi bilene ankomme platået nedenfor kirken, én etter én. Populariteten har visst sin pris. Hva skjedde med den urørte tilstedeværelsen georgerne ønsket stedet skulle ha? Synd man selv bidrar til den økte turiststrømmen opp hit. På den andre siden – hvordan kan man la være?