La Fortuna – sjokolade, fossefall og vulkanen Arenal

Fram til 1968 levde innbyggerne i byen El Burio sine vanlige liv i skyggen av den store, sovende vulkanen. I juli samme år ble derimot livene deres snudd på hodet. Etter flere hundre år i en sovende tilstand, våknet vulkanen med et brak, og eksploderte i et utbrudd som varte i flere tiår. Denne julidagen ble innbyggerne i El Burio spart, mens landsbyen Tabacon like ved, ble utslettet fra kartet og mange av dens innbyggerne drep. Innbyggerne i El Burio var heldige. Så heldige at de etterpå endret byens navn til La Fortuna, som betyr nettopp det.

La Fortuna er idag en av de mest populære destinasjonene i Costa Rica, og kanskje i hele Mellom Amerika. Siden 2010 har vulkanen lagt seg til hvile igjen, men det er forsatt mye å ta seg til i byen, og ikke minst de frodige områdene rundt.

Rainforest Chocolate Tour

Planen var å dra innom en sjokoladefarm når jeg var i Cahuita, men det rakk jeg ikke. Derfor blir jeg glad da muligheten til å se hvordan sjokolade blir laget byr seg i La Fortuna. De som driver Rainforest Chocolate Tour har hele 400 kakaotrær i «hagen», og produserer veldig mange kilo sjokolade i året.

For noen som er så glad i sjokolade som meg, var det svært interessant å endelig bli bedre kjent med sjokoladens historie. Det hele startet altså i Mellom-Amerika. Kakaobønner ble sett på som en gave fra gudene av mayaene og aztekerne, og hadde så stor verdi at de ble under en periode brukt som betalingsmiddel. Kakaoplantens botaniske navn er til og med Theobroma («food of the Gods»).

Mayaene og aztekerne nøt sjokoladen flytende. Kakaodrikken bestod opprinnelig av kakao, vann, vanilje, chili og polenta  – alle ting som fantes naturlig i Mexico. En ganske bitter blanding med andre ord. Sukker fantes ikke i disse delene av Mexico på begynnelsen av 1500-tallet, og ble dermed ikke tilsatt før europeerne kom i kontakt med drikken noen år senere.

Etter at spanske handelsmenn tok kakaoen med seg fra Amerika til Europa, ble drikken fort en favoritt i kongehusene på kontinentet. De gjorde kakaoen mye søtere med sukker og honning, og først i 1827 klarte man etter mye eksperimentering å få kakaosmøret ut av kakaobønnene, slik at man kunne støpe sjokoladen i plater. Før den tid nøt man altså sjokoladen bare i flytende form.

Det viser seg å være en ganske langsom og krevende prosess å lage sjokolade, og guiden vår, som kaller seg «El Chapo Guapo», tar oss med gjennom alle stegene. Først må kakaoblomstene pollineres av mygg, deretter må man vente til kakaofrukten vokser fram før den kan høstes. Så åpnes den, og bønnene inni tas ut, fermenteres og tørkes i opptil to uker. Så rister man dem på høy varme (for å skape sjokoladesmaken), og maler dem opp til pulver for å lage kakaodrikken, eller sender de tørkede kakaobønnene hele til fabrikkene som lager sjokolade i fast form. Av kakaobønnene kan man både lage kakaomasse, kakaopulver, kakaosmør og «vanlig» sjokolade.

I hver kakaofrukt finnes det rundt 30 til 50 bønner. Det må faktisk hele 70 kakaobønner til for å lage en 50 grams plate med mørk sjokolade. Derfor er det ganske sjokkerende å høre at i en Snickers er det bare 3,5 kakaobønner… Billig business med andre ord.

Etter at vi har fått være med på sjokoladelagingsprosessen, er det tid for høydepunktet – smakingen! Vi starter med å få utlevert hver vår lille leirekopp med varm kakao (rett og slett kakaopulver blandet med vann), og tilsetter deretter chili, vanlije og polenta for å smake på drikken slik den opprinnelig ble laget. For oss som er vant til at sjokoladen er søt, er denne drikken ufattelig bitter. Selv når vi får blande i litt sukker for å kjenne forskjellen, er smaken fortsatt så bitter at jeg ikke klarer å drikke den uten å lage en alldeles så liten grimase.

Så blir opplevelsen litt søtere. Guidene blandet sammen sjokoladen til en smeltet, deigete masse, med masse sukker i, og heller deretter litt etter litt over på en skje til oss. Så får vi tilsette hva vi vill – alt fra chilipulver, havsalt, kanel, nøtter, kakaonibs, marshmallows, kokos osv. Her er det bare å spise til man får vond i magen.

Sjokolade er herlige saker, men vi får også høre at sjokoladeproduksjonen nå til dags dessverre har en bismak. I dag produseres omtrent to tredjedeler av all kakao i Vest-Afrika. Sjokoladen, som engang var noe av det mest verdifulle man hadde, er nå så billig at flere av disse sjokoladeplantasjene selger det de produserer videre til Vesten til nesten ingenting. Med liten inntekt sier det seg selv at nesten ingenting går videre til arbeiderne. Det resulterer faktisk i slavearbeid… Til og med barneslavearbeid foregår på disse sjokoladeplantasjene i og rundt Elfenbenskysten i Afrika. Guiden mener derfor at det er viktigere enn noensinne å støtte fairtradeprodukter som koster litt mer, foran sjokolade fra de største selskapene som selges for nesten ingenting, i håp om å snu dette.

La Fortuna fossefall

Fem kilometer sørvest for La Fortuna ligger fossefallet med samme navn. Det kan fint kombineres med sjokoladetouren siden de ligger på samme vei ut av La Fortuna. De fleste tar turen til fossen med bil, men selv velger jeg å gå til fossefallet (i høljeregnet) etter besøket på sjokoladefarmen, for å se litt mer av landsbygda.

Etter at 15 dollar i inngangspenger er betalt, er det bare å begi seg nedover de fem hundre trappetrinnene ned i dypet av jungelen og basen til den 70 meter høye fossen. Omgivelsene er utrolig grønne og frodige, og før jeg kommer ned til fossen kan jeg høre skrikene til de som velger å bade i det kjølige vannet.


Det tar i overkant av en time å gå fra La Fortuna hver vei. En del bakker og stigning siste del av veien opp til fossen, og tilgjengjeld bare nedoverbakker tilbake ned igjen til La Fortuna. Dersom man heller vil kjøre skal visst en taxi koste rundt 20 dollar. Det er også mulig å komme seg fra byen til fossen på hesteryggen.

Mistico Hanging Bridges

Siden jeg er så uheldig med været i La Fortuna, er det ikke mange minuttene hver dag at vulkanen Arenal viser seg. På grunn av været velger jeg dessuten å ikke å dra inn i vulkanens nasjonalpark for å vandre, siden det er så dyrt å komme inn og ikke minst komme seg dit. Siste dagen i byen melder jeg meg derfor på en tur til Mistico Hanging Bridges Park, som har en serie med hengende broer i regnskogen i nærheten av vulkanen – i håp om å kanskje få en nærmere titt på den også.

For bare 37 dollar inkludert transport fra La Fortuna, får jeg fire timer i parken, hvor jeg med kameraet i hånden får nærkontakt med mange spennende dyr og planter. Dessverre ikke like mange dyr som i Cahuita, men jeg får likevel sett mange firfisler, to slanger, massevis av fugler og et dovendyr. De hengende broene er morsomme å vandre over, og det er en litt spesiell følelse å nesten «henge» i luften oppe blant disse mektige, gamle trærne. Dessuten åpenbarer utsikten seg mot vulkanen mot slutten av dagen også, så jeg ender opp med en veldig fin opplevelse – til tross for dens sovende tilstand.

Praktisk informasjon

Transport

For å komme meg til La Fortuna fra hovedstaden San Jose, tok jeg buss fra Coca Cola-bussterminalen for 2390 colones (ca. 35 nok). Tok nesten fire timer.

Etter La Fortuna dro jeg videre til Monteverde. De to stedene ser svært nære ut på kartet, men skal man ta vanlig buss er turen på rundt 7-8 timer (!). I stedet valgte jeg det populære valget «buss båt buss», hvor man først tar minibuss i ca. 20 minutter til Arenalsjøen, deretter båt i ca. 30 minutter, før man hopper i nok en minibuss som tar deg resten av ruten til Monteverde på noen skikkelig humpete og svingete (men sykt vakre) grusveier. Totalt tok turen litt over tre timer, og kostet 25 dollar (fra dør til dør).

Mat og drikke

Et populært turiststed som La Fortuna har naturlig nok mange spisesteder, både dyre og litt billigere, spesielt rundt parken i sentrum. Her går man absolutt ikke sulten. Selv likte jeg meg aller best på Soda Vaquez, litt vekk fra parken. Her fikk jeg en gigantisk kylling casado og bananshake til 3900 colones (ca. 60 nok), og de ansatte var superhyggelige.

Overnatting

Jeg overnattet på San Bosco Inn. Stedet hadde en god frokost inkludert, basseng og flott utsikt til vulkanen Arenal for 300 kroner natten. Det viste seg derimot fort at dette var et hotell turistgruppene også brukte, og det kunne bli folksomt der ved frokosten og rundt bassenget på ettermiddagen. Men når de andre turistene betalte massevis for å dra til de varme kildene på kvelden, fikk jeg boblebadet for meg selv under stjernehimmelen. Så det var jo en ganske god deal det da.

Er du en sjokoladeelsker selv?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. Så mange fine bilder! Jeg tror jeg må tilbake til La Fortuna, haha! Sjokoladefarmbesøket hørtes interessant ut, fossefallet fikk jeg ikke sett og hengebroparken visste jeg ikke om. Vandret på slike broer i tåkeskogen i Monteverde, da, og det var en fin opplevelse selv om det var grått og det regnet deler av turen.

    1. Hehe, tusen takk for det! 😉 For min del var været litt snudd på hodet i Monteverde og La Fortuna. Hørte at det brukte være veldig tåkete og regnfult i Monteverde, men der fikk jeg strålende sol og varme. I La Fortuna derimot, ble jeg ønsket velkommen av regngudene. :p Selv om La Fortuna er svært populært (spesielt blant amerikanere), er det av god grunn, og gjerne et sted man kan reise tilbake til. 🙂 Sjokoladen var god! Men kakaodrikken ekstremt bitter, huff…

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.